Sis­te da­gers|hel­li­ge

Freds­pri­sen er over­le­vert og alle er eni­ge om at det var et godt valg. Kli­ma­end­rin­ger re­pre­sen­¬te­rer en stor ut­ford­ring for mo­der­ne sam­funn, så vel som for fat­ti­ge men­nes­ker i lavt ut­vik­le­de land.

Det av­gjø­ren­de er ikke hvor mye av end­rin­gen som er men­nes­ke­skapt og hva som skyl­des na­tur­li­ge va­ria­sjo­ner, så len­ge utslippsbegrensning, ren­sing, de­po­ne­ring og tek­no­lo­gisk in­no­va­sjon kan brem­se ska­de­ne. Men det må fort­satt være lov å stri­des om kri­¬sens al­vor og hvil­ke til­tak som eg­ner seg best.

De som tar kli­ma­trus­se­len på størst al­vor, re­age­rer sterkt på at and­re vi­ser lite en­ga­sje­¬ment. Me­di­ene bør ikke føl­ge dem i for­sø­ke­ne på å møte skep­sis med pro­pa­gan­da.

Bud­ska­pet fra fors­ke­re og mil­jø­ak­ti­vis­ter når fram til man­ge og gjør nyt­te. Sam­ti­dig blir man­ge av oss døv­hørt av entonigheten. Me­die­nes opp­ga­ve er å sti­mu­le­re de­batt om kli­ma­trus­le­ne.

Det er nyt­tig å lete et­ter bin­din­ger og skjul­te mo­ti­ver hos mil­jø­de­bat­tens del­ta­ke­re. Men ive­¬ren et­ter å stemp­le alle skep­ti­ke­re som kor­rup­te el­ler onde, tje­ner ikke me­nings­bry­tin­gen. Ak­ti­¬vis­te­nes lis­ter over bestukne mot­stan­de­re blir tatt for god fisk i nor­ske re­dak­sjo­ner, som også her­mer skjells­or­det «kli­ma­bøl­ler» om tvi­ler­ne.

Mil­jø­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne er like mye ak­tør som fors­ke­re ved in­sti­tu­sjo­ner som mot­tar bi­drag fra al­le­hån­de kil­der, blant dem ol­je­sel­ska­per. Øns­ket om å stemp­le kli­ma­op­po­si­sjo­nen, bur­¬de også på­kal­le kri­tisk be­hand­ling. Det skjed­de knapt da freds­pris­vin­ner Rajendra K. Pachauri sammenliknet den dan­ske klimaskeptikeren Bjørn Lomborg med Adolf Hit­ler. Al Gores skrekk­bil­der har fle­re etterliknere enn kri­ti­ke­¬re i me­di­ene.

Erik Tun­stad i Forskning.no har ad­vart mot klimastalinisme. Det er å ta for sterkt i. Men ter­¬pin­gen på vers­te­sce­na­ri­er og den angst­bi­ter­ske hold­nin­gen til inn­si­gel­ser, vit­ner om svak tro på pub­li­kums evne til å ak­sep­te­re vi­ten­ska­pe­lig og sak­lig ar­gu­men­ta­sjon. Fryk­ten for at mot­¬fore­stil­lin­ger fra en mi­no­ri­tet av fors­ke­re og po­li­ti­ke­re skal føre til un­der­gan­gen, er far­li­ge­re enn dis­sen­sen. Den kan min­ne om frust­ra­sjo­¬nen blant endetidsprofeter og and­re vek­kel­ses­¬be­ve­gel­ser, som i sin stand­haf­tig­het på­kal­ler tvil om de helt tror på sine egne spå­dom­mer.

Kli­ma­de­bat­ten blir ikke bed­re av det­te og løs­nin­gen kom­mer ikke nær­me­re. Tvert imot.