Stammens idoler

Klokka er 19 lørdag og godt over 1 million nordmenn sitter klare for å se Dagsrevyen.

I en stadig mer splintret og individualisert medievirkelighet holder Dagsrevyen grepet om den norske folkesjela. Den er den norske stammens siste leirbål. Hver eneste gang Dagsrevy-introen igangsettes, og et blått Norge sakte sirkles inn fra verdensrommet som planetens sentrum, gjennomgår det nasjonale fellesskapet en rituell gjenfødsel.

Alle hovedoppslagene denne lørdagen (8. mars) er like rotnorske som tvangsutsendelser av innvandrere og nazistiske frontkjempere.

Det er en hårfin balanse mellom balanse og passivitet. Hovedoppslaget denne lørdagen er overvåkingssjef Jørn Holme. Han mener at «somaliere som støtter al-Shabaab nærmest begår medvirkning til drap». Holme stilles ingen kritiske spørsmål, selv om han nesten er alene om å definere al-Shabaab som en terrororganisasjon. Det er svakt, ikke minst siden PST har en historie med overdrivelser og dårlig dømmekraft i slike saker. «Somalia-ekspert» Stig Jarle Hansen sier at al-Shabaab ikke er en «terrororganisasjon». For ifølge Hansen er al-Shabaab «en organisasjon som bedriver terror»!

Neste sak, om den 17 år gamle iranske jenta som ble sendt fram og tilbake til hjemlandet, er ren human touch. Hennes sterkt berørte norske fostermor er intervjuet foran en tom seng, der det ligger en lyseblå teddybjørn og lengter etter «ho Bahare».

Ingen tendenser til ekte journalistikk får forstyrre dette enkildebaserte følelsesshowet.

Halsnøy i Kvinnherad har fått tunnel til fastlandet. De drøye 2000 innbyggerne har hittil tatt ferge over et lite sund. Tunnelen har kostet 430 millioner kroner, altså 215.000 kr. per person. Brukte man like mye penger på Oslos 561.000 innbyggere ville summen blitt 118 milliarder. Det er fem fulle samferdselsbudsjett.

Hvordan kan en nyhetsredaksjon ved sine fulle fem ikke stille spørsmål ved en slik pengebruk? Vel, Dagsrevyen er ikke noen normal nyhetsredaksjon. Dagsrevyen stikker innom av én grunn: For å gratulere Halsnøys innbyggere, gode familiemedlemmer imellom.

Dagsrevyen driver på en måte med noe lignende selv. Den bygger broer og tunneler for å opprettholde den norske nasjonalfølelsen. Lørdagsrevyen er designet for å framstå som en vesentlig internasjonal nyhetsorganisasjon. Men Dagsrevyen er oftere Norge rundt enn BBC.

Motivene for å følge med er varierte. Noen ser Dagsrevyen mest for å studere nyhetsankrenes påkledning og frisyrer. Ankrene er A-kjendiser og omtales med fornavn, som slektninger eller nære venner. Nye briller, et dristig fargevalg eller spontant følelsesutbrudd? Det blir Disneyland i de tusen hjem.

Denne lørdagen (8. mars) er Ingvild Bryn og Jon Gelius anker. En kvinne. En mann. Omtrent jevngamle. Side om side i stabil fortrolighet. Som seere fanger vi det ubevisst opp: De representerer mor og far. I denne familien er det aldri krangling eller tull. Sportsankrene og værmelderne er deres barn. De er ofte i ferd med å lære å snakke og å kle på seg, virker det som. Men barna elsker vi jo uansett.

Vi har alle våre favoritter blant nyhetsankrene. Selv liker jeg den relativt nøytrale Bryn bedre enn Gelius. Sistnevnte legger flere føringer på nyhetene enn jeg synes jeg har gjort meg fortjent til. Med mimikk og stemmebruk sier han: «Nå skal du bli trist». «Dette er avskyelig». «Smil eller le.» «På tide å bli varm om hjertet, folkens.» Stemningsanvisningene blir enerverende når de overdrives.

Lørdagsrevyens dekning av kvinnedagen er obligatorisk på flere måter. Kvinner – også dagens! – framstilles som tapre ofre for mannlige overgrep. «Slik var det, og slik er det nok på mange måter ennå, vil nok mange si» – sier Bryn etter et innslag om husmødre på 50-tallet.

Så begynner det som redder denne Lørdagsrevyen fra havari i mine øyne: Den opplysende, gjennomarbeidede, dramatiske og velbalanserte reportasjen om de norske frontkjemperne som ennå ligger strødd omkring i Øst-Europa skoger.

Akkurat idet Dagsrevyen går på lufta er hovedoppslagene på BBC, CNN og World News Network at president Bush har nedlagt veto mot å forby vanntortur, samt at den serbiske regjeringen har kollapset. Ingen av nyhetene dukker opp i den 45 minutter lange Lørdagsrevyen. Først i den niende saken beveger Lørdagsrevyen seg ut av Norge – kanskje for at folk skal få anledning til å fylle opp pjolterglasset eller kaffekoppen.