NRKs raseskille

«Integreringen i Oslo går feil vei. Hovedstaden har i økende grad blitt en rasedelt by», meldte Nina Owing i Dagsrevyen 4. januar. Med kraftig trykk på «rase».

Nyhetsreportasjen konkluderer med at «raseskillet» starter allerede i barnehagen.

Innslaget fra Ammerud bydel viste to barn i foreldres følge på vei til hver sin barnehage. «Små føtter av gårde for å møte likesinnede», ifølge Anders Magnus. «Like barn leker best, heter det. Men er det bra at bare like barn leker sammen?»

Dermed utnevner NRK hudfarge og etnisk bakgrunn til våre fremste kjennetegn. Selv om hensikten er ulik, er avstanden i språkbruk påfallende liten til dem som setter mennesker i bås etter opphav, med negativt utgangspunkt. Kanskje mindre enn avstanden mellom Ammeruds barnehager.

Bare noen få stemmer har hevet seg mot Dagsrevyens ordvalg. Unni Lindell innvendte i Aftenposten:

– Ja, språkhindringer og kulturforskjeller kan være vanskelige og integreringshemmende, men da må journalistene fokusere på det og ikke på barnas utseende.

De fleste av oss kjenner og omgås barn med en norsk og en utenlandskfødt forelder, og barn i annen og tredje generasjon etter innvandrere. De er brune i huden, og norske.

Hudfarge er ikke viktig når vi snakker med eller om dem og bør heller ikke være det i drøftingen av kulturforskjeller, innvandring og integrering.

Tabuer i samtale og tekst er et tveegget sverd, og det er ofte god grunn til å advare mot dem. Både de som mistenker myndighetene for å ødelegge samfunnet via innvandring og de som mener regjeringen er rasistisk, må få ytre seg på sin måte, med de få begrensninger loven setter.

Dagligtalens bruk av «brun» og «hvit» egner seg uansett svært dårlig i Dagsrevyens sammenheng. Og den skjødesløse omgangen med politiske kraftuttrykk, rasebegreper, elendighetsbeskrivelser og insinuasjoner fortjener samme motstand når de brukes i en politisk korrekt ramme, som når de strømmer fra panikkslagne innvandringsskeptikere.

(Lederartikkel i Journalisten 1/2010, som kommer ut i morgen)