Etter seks år i USA er Lars Os klar til å ta over familiegården

De siste seks årene har Lars Os holdt til i USA, og siden 2021 har han vært NRKs korrespondent med base i Washington DC.

I vår ble det kjent at han skulle avslutte korrepondentperioden før tiden, og ved inngangen til sommeren kom Os tilbake til Norge. De siste ukene har han tilbrakt på Os, der han nylig tok over familiegården gjennom odelsretten.

– Jeg vet ikke om jeg har landet helt ennå. Det tar tid når man har vært så lenge i utlandet. Men jeg har fått litt distanse og har stort sett klart å holde meg unna nyhetene fra USA, sier Os når Journalisten treffer ham i Oslo. 

– Jeg trodde jeg kom til å få FOMO («Fear of missing out», red.anm.) men hjernen har klart å koble fra. Nå er min tid som korrespondent i USA over.

Somrene på gården

Fra barndommen av har Os jobbet på gården som har tilhørt familien hans siden 1600-tallet. Her har de, og har lenge hatt, rundt femti ammekyr til kjøttproduksjon. Derfor ble det sjelden ferie på sommeren.

– Også denne sommeren har jeg tilbrakt mye tid på traktoren, sier han.

Nå som foreldrene har blitt eldre, føler Os et ansvar for å hjelpe til. Å ta over produksjonen på gården er et langtidsprosjekt. Han føler på en plikt ovenfor familien, men har også selv lyst til å drive gårdsbruk – selv om det er lite økonomisk vinning og hardt arbeid, sier han.

– Landbruk i dag er svært annerledes enn det var da foreldrene mine tok over. Det er bedre teknologi og flere muligheter, men det er sjeldent lønnsomt og tar mye tid. Jeg har ofret somrene mine til dette, men det ligger også en glede i det.

Os føler en tilhørighet til bygda han kommer fra og trives blant menneskene i distriktene. Det gjenspeiles både i journalistikken han produserer og valget om å flytte tilbake til Os.

– Jeg har en kjærlighet for å sørge for at bygde-Norge overlever. Vi snakker mye om det som skjer i byene, og lite om nordmenn på landet. Det synes jeg er synd, sier han.

– Mistet piffen

Tidligere i år ble det kjent at Os skulle avslutte korrespondentperioden sin tidligere enn planlagt. En av grunnene var den intense arbeidshverdagen, forteller han.

– Som korrespondent jobber man hele tiden. Det går i ett kjør. Og det er klart at etter seks år ble det etter hvert litt tungt. Jeg mistet piffen litt. Jeg har ingen hobbyer lenger, og har ikke hatt tid til å sette meg ned med andre ting, sier han.

Siden han begynte å jobbe for NRK i USA, har det ikke vært mangel på hendelser av verdensomspennende interesse. Fra Trump, Black lives Matter-bevegelsen og abortdebatten til orkaner og skoleskytinger.

– Jeg var virkelig i USA da de store hendelsene skjedde. Og det er ikke over: Trump prøver å bli president igjen. Det er bare et nytt kapittel, men for meg er det kapittelet over. Og det føles riktig, sier han.

Visuell formidling

Å jobbe som korrespondent er svært annerledes nå i forhold til hvordan det var før digitalisering av journalistikken, sier Os videre.

Når de dekker en viktig hendelse, skal korrespondentene gjerne levere innhold på flere plattformer og i flere ulike formater: Sosiale medier, radio, TV og i tekstformat. Det krever en del ferdigheter. 

– Jeg tror ikke noen korrespondenter har knekt koden helt på hvordan det skal gjøres ennå, sier han.

Han er kanskje ikke den med sterkest faglig kunnskap om USA, og hadde aldri bodd der før Donald Trump ble valgt som president og Os valgte å dra til Washington for å frilanse som fotograf og dokumentere den unike situasjonen. Det var da han landet jobben som korrespondent. 

Med bakgrunn som fotograf har han en litt uvanlig inngang til jobben, og skiller seg ut fra den «typiske» korrespondenten, forteller han.

– Til sammenligning har Tove Bjørgaas vært i Washington DC i mange år og har en kjempeevne til å analysere og sette ting i historisk og politisk sammenheng. Jeg er nok ikke like god på å trekke de lange linjene, men kan observere og gi et mer visuelt innblikk på det som skjer, sier han.

Et mål i formidlingen av journalistikken har for Os vært å gjøre den så visuell som mulig, noe som egner seg godt i moderne multimedial journalistikk, sier Os.

Yngre seere vil oppleve

– Jeg vil gjerne vise fremfor å fortelle. Det er kjernen i journalistikken min.

Os viser til de tradisjonelle Dagsrevyen-innslagene med mye «talk-over» fra reporteren selv. Han forstår hvorfor det tradisjonelle formatet er slik og at journalistens stemme kan være avgjørende når de lager korte, informative videosnutter.

– Samtidig tror jeg at yngre seere vil oppleve fremfor å bli fortalt og forklart.

I motsetning til den tradisjonelle praksisen der kamerastativet gjerne står på en fast plass og bildet dermed blir statisk, ønsker Os å se hva som skjer rundt selve hendelsen. 

Derfor lar Os gjerne kameraet stå på lenge når han er på reportasjeoppdrag. Det fører til at han noen ganger sitter med timesvis av videomateriale som skal redigeres til et innslag i Dagsrevyen.

– Jeg har vokst opp med Youtube og husker vloggerne som startet rundt 2000-tallet. Det gikk opp for meg at innholdet ikke alltid er så viktig for seerne. Det som er viktig, er måten det formidles på. Det er spennende når det snakkes rett inn i kamera og når det er bevegelse i bildet. Det trenger ikke være statisk, sier Os. 

Énmannsproduksjon

Ofte har Os dekket store hendelser alene med bare kamera på direkten, slik det er vanlig for utenrikskorrespondenter. Men det står i stor kontrast til hvordan amerikanske medier dekker de samme hendelsene, sier han.

– De bruker mye ressurser når de rykker ut til store hendelser. De har kanskje med to TV-ankere, satellittbusser, fotografer, lydmenn og lystmestre. Til sammen kanskje 20 mennesker.

En gang under rapportering av en skoleskyting ble Os spurt om han kunne flytte seg fra plassen sin etter at han var ferdig med å filme. De amerikanske journalistene skulle bruke plassen hans til catering for hele CNN-produksjonen. 

– TV-journalistikken i USA lever i beste velgående. Det er interessant å se at de står på selv om de kanskje ikke tjener like mye penger.

Reiseradioen

I sommer skal Os for det meste være på familiegården, men han skal også være programleder i det 60 år gamle NRK-programmet Reiseradioen sammen med Ingunn Thon.

– Hun er en sprudlende dame med veldig fin dialekt, slik som meg, smiler Os, som tidligere i år fikk kritikk for sin dialektbruk av NRK-veteranen Christian Borch.

Det blir badetemperatur, musikk, gjester og morsomme konkurranser i deres program, sier han.

– Dette blir helt nytt for meg, men det høres veldig artig ut. Det er en skikkelig bra sommerjobb og en litt annen måte å jobbe på enn jeg er vant til, sier han.

LES OGSÅ:

– Når mediene forsvinner, går henrettelsestallene opp igjen