Fra scenen lurer Deeyah Khan på om hun kanskje er på feil konferanse.
Hun har nettopp fortalt at hun ikke ser på seg selv som journalist, men aktivist og filmskaper.
– Jeg kommer fra et helt annet sted, og målet mitt er noe annet. Jeg er ikke objektiv. Jeg er ikke der for å observere. Jeg er ikke der for bare å dokumentere noe. Jeg har med meg selv inn i rommet.
På journalistkonferansen Hauststormen er hun blant annet invitert til å snakke om «Slik jobbar eg», i en samtale med TV 2-journalist Fayroz Chamdid.
Den Emmy- og Bafta-vinnende dokumentarskaperen skyter inn at hun har stor respekt for journalister, selv om hun altså ikke anser seg som en.
Om forfatteren
Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/ Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.
Om filmene hun har laget, sier hun:
–It is subjective. It is personal. Jeg gjemmer ikke det i det hele tatt. Jeg er faktisk veldig tydelig.
Etter flere tiår med hjemadresse utenfor Norges grenser, veksler hun stadig mellom norsk og engelsk. Gjerne i samme setning.
Journalist eller aktivist, Khan har uansett utviklet en særegen metode, ikke minst for å nærme seg mennesker med ytterliggående standpunkter.
En metode vi som ser på oss selv som journalister trolig kan lære noe av.
Får ikke som fortjent
Annonse
I flere av Khans dokumentarfilmer møter vi de helt ekstreme ekstremistene. Voldelige nynazister, aggressive abortmotstandere og fanatiske jihadister. I tillegg til krigsveteraner som forteller om brutale overgrep mot sivile.
Har de noe til felles, er det at de er skeptiske til yrkesgruppen journalist.
Selv om Khan ikke definerer seg som det, er det ikke gitt at de hun møter er så opptatt av den distinksjonen.
– Boksen de putter meg inn i, er jo at jeg er media.
Og media er de skeptiske til. Så i utgangspunktet stoler de ikke på henne.
– De enten hater meg eller hater alt jeg står for.
Likevel er det overraskende mange som stille opp og lar seg intervjue i time etter time foran kamera. Gjerne i flere runder. Så hvorfor sier de da ja til dette?
– Det har noe med hvordan jeg behandler dem. Jeg tror de skjønner at jeg ikke kommer inn i rommet med forakt.
Målet hennes er ikke å fornedre dem, forteller hun.
– Jeg vet hvordan forakt kjennes. Jeg vet hvordan det kjennes å bli undervurdert. Jeg vet hvordan det kjennes å bli utsatt for fordommer og diskriminering. Og jeg er ikke interessert i å gi det videre til andre, selv om de kanskje fortjener det.
Kjefte på en nynazist
Annonse
Ofte er stemningen krevende i starten. Ting kan fremstå helt låst.
– De vet hva de skal si. De er vant til å bli intervjuet før. De har sittet med journalister før. De vet akkurat hvordan dette kommer til å gå.
Først lar hun dem snakke om de tingene de ønsker å si noe om. Deretter lar hun samtalen gå et helt annet sted.
– Jeg er ikke interessert i hva en nazist skal sitte og si til meg. Jeg vet hva en fucking nazi tenker. Det er ikke derfor jeg er der. Jeg vil bak. Jeg vil bak fasaden, jeg vil bak retorikken. Jeg vil bak flaggene, forteller hun.
– Jeg vil ikke bare at jeg skal være meg selv i rommet. Jeg vil at han skal være den han egentlig er i rommet.
Så legger hun til: «It’s not a performance».
Hun bruker en amerikansk nynazist som et eksempel.
– Han vil at jeg skal bli redd. Så det er kjempeviktig å ikke gi ham det. Jeg vet at han vil at jeg skal bli ustødig, eller bli provosert, eller bli emotional.
Deeyah Khan deltok i to programposter på Hauststormen. Her diskuterer hun utviklingen i USA sammen med frilansjournalist Vegard Tenold Aase og TV 2s Marie Røssland-Haarstad.Foto: Roger Aarli-Grøndalen
– Grunnen til at jeg sitter i det rommet, er at jeg vil vite hvem han egentlig er. Hvor alt dette egentlig kommer fra. Og hva slags livshistorie er det som skal til for at han i dag sitter foran meg og har gjort alt det han har gjort? Hva skal til for at et menneske går fra det til å sitte der i dag? Det er det jeg prøver å finne ut.
Hun understreker at hun ikke er i rommet for å være enig med ham.
Men, og dette er viktig, målet er heller ikke å få ham til å skamme seg. Eller for at hun i ettertid skal kunne klappe seg selv på skulderen og si at «nå kjeftet jeg på en nynazist».
Annonse
Å få svar er ikke målet
Men før vi kommer videre, et lite sidespor.
Tidligere i år kom Tom Rosenstiel med boka «The Next Journalism: How the Press Must Change to Serve Democracy». Rosenstiel er en av de store tenkerne innenfor amerikansk journalistikk, og han har også noen tanker om hvordan et intervju bør gjennomføres.
«Ved første øyekast tror du kanskje at formålet med et intervju er å få intervjuobjektet til å svare på spørsmålene dine. Der tar du feil», skriver han.
«Målet med et intervju bør være å finne ut hva intervjuobjektet tenker (og hvordan hodet deres fungerer), ikke bare å få svar på spørsmålene dine.»
Han peker også på at konfrontasjon har begrenset gjennomslag hvis lytteren eller leseren opplever dette som et angrep på det de tror på. Faktasjekker treffer best hvis det er «motparten» som blir sjekket.
I boka slår han også fast:
«Intervjuobjektet ditt kommer ikke til å åpne seg mer fordi du har satt ordene i spørsmålet i en magisk rekkefølge.»
Ikke helt det samme som Khan snakker om, men det overlapper litt.
Regulerer egne reaksjoner
Fra scenen i Bergen forteller Khan at en skikkelig konfrontasjon kan gi en god følelse.
– Det føles bra. Det føles veldig bra. Jeg har gjort det også. Så jeg skal ikke si at det ikke føles bra. Men det går jo ikke noen vei. Da låser det seg.
Når hun blir provosert, og det blir hun, forsøker hun å la være å svare hardt tilbake. Hun må hele tiden regulere egne reaksjoner.
– For min jobb er å åpne. Min jobb er ikke å lukke. Lukker han seg, så kommer jeg meg ikke dit jeg vil. Så jeg må kunne klare å holde ... I have to be able to self-regulate.
Annonse
– Betyr det at du ikke med en gang stiller kritiske spørsmål? vil Chamdid vite.
– For det er jo det vi journalister gjør. Hvis en vanlig journalist hadde møtt en nynazist, og denne nynazisten kommer med helt ekstreme påstander, så er jo enhver journalistrefleks å stille de kritiske spørsmålene, arrestere dem og følge opp med fakta.
– Men hva er det det oppnår? Hva er det som er poenget? svarer Khan.
– Er poenget at du vil at han skal forstå at han tar feil? Er det det journalisten prøver å få til? Er resultatet at han da kommer til å si: «Å, det hadde jeg aldri tenkt på»? Eller er man ute etter at han skal bite tilbake, eller at han skal si noe enda mer ekstremt, at det blir betent og gøy å se på for publikum? Hvor vil vi?
Kjempenazi og kjempeantirasist
Intervjuene starter gjerne med at intervjuobjektene vil provosere henne, forteller hun.
– Da begynner de å si alle disse provoserende greiene. Om at mørkhudede folk er sånn, hvit makt, alt det der. Same bullshit, basically. Igjen og igjen og igjen. Så lar jeg dem si det ferdig. Jeg bare lytter, og jeg lytter, og jeg lytter.
– Og så etter hvert blir det sånn: «Ok, er det noe mer du mener? Er det noe mer du vil si?» «Ja, og faen, de der flyktningene ...»
Når de har tømt seg helt, begynner Khan med spørsmålene hun egentlig vil ha svar på.
– Om det er jihadister, om det er nynazister, om det er hvem som helst som er overbevist om sitt verdensbilde, eller disse konspirasjonsteorimenneskene også. De vil at vi skal engasjere oss med dem på det planet. For det som da skjer, er at de får sagt sin ting, og så sier jeg min ting, og så har vi snakket forbi hverandre.
– Så drar de og har vært kjempenazi. Og så drar jeg og har vært kjempeantirasist.
Pirke, pirke, pirke
For folk er ikke bare kognitive mennesker. Folk er emosjonelle mennesker også, påpeker Khan.
– Og hvis du bare holder i logikken ... Det er jo ikke logisk, det vi snakker om.
Annonse
Å kjempe om fakta mener hun fører lite med seg. Da stopper det bare opp.
– Så jeg må inn et annet sted. Jeg må inn på det emosjonelle og treffe dem.
Hun forteller at en del av metoden er å vende tilbake til ting de ikke ønsker å snakke om. Noe som kan være veldig ubehagelig.
– Det er ubehagelig for ham, og det er ubehagelig for meg også.
Men det handler om å begynne å pirke. Pirke i ting de har sagt. Hardere og hardere, men hele tiden med respekt. Og med verdighet. Akkurat det siste er veldig viktig for henne.
– Uansett hva han sier til meg, uansett hva han står for, så er hans verdighet viktig. Og den skal jeg holde i, uansett hvordan han oppfører seg.
«Hva faen driver du med?»
Noen tror at hun bare er snill, forteller Khan.
– Snill har ingenting med saken å gjøre.
Da hun laget sin nazidokumentar, var det flere venner som reagerte, sier hun.
– «Hva faen er det du driver med? Hvorfor gjør du dette her? Du må ikke normalisere nazier. Er det det du skal gjøre? Skal vi sitte og synes synd på nazier? Er det det du driver med?» Og jeg bare: «Nei.»
– Da de så filmen, skjønte de at det ikke var det det var. Men jeg skjønner jo den bekymringen, og jeg tenker på det selv også. Jeg forstår jo veldig godt at min film er en plattform for dem, og for stemmen deres, og for budskapet deres også.
Det er her aktivisten i henne kommer frem.
– Jeg vil ha forandring. Jeg vil ikke ha rett. Jeg vil ikke at vi skal skade hverandre, og jeg vil at vi skal ha færre nazier i verden vår. Så for meg er det kjempeviktig å sette lys på disse temaene som er kjempestygge.
Men så er spørsmålet hvordan man tar tak i disse temaene.
– Det betyr ikke at jeg sier: «La oss putte nazier på Dagsrevyen hele tiden.» Det er ikke det som er poenget. Men poenget er at disse menneskene finnes. Og vi må gjøre noe med det.
Veldig, veldig vanskelig
På konferansen Fortellingens kraft i samme by et par måneder før fortalte New York Times-journalist Michael S. Schmidt om sine erfaringer med et svært krevende intervjuobjekt: Donald Trump.
Hans opplevelser er ikke helt de samme som Khans, men de overlapper også litt.
I den første presidentperioden intervjuet Schmidt ham tre ganger. Ett av intervjuene var i praksis en samtale på tomannshånd i omtrent en halv time, på Trumps golfklubb.
Michael S. Schmidt fikk kjeft etter sitt intervju med Donald Trump. Her Fortellingens kraft tidligere i høst sammen med Ove Sjøstrøm.Foto: Roger Aarli-Grøndalen
Et intervju Schmidt i ettertid fikk mye kjeft for. Kritikken gikk blant annet på at han ikke hadde faktasjekket og konfrontert presidenten underveis.
– Jeg synes det er veldig, veldig vanskelig å intervjue Trump, av mange grunner, fortalte Schmidt.
– Selv om jeg liker å tenke på meg selv som en tøff journalist, må jeg si at det er vanskelig å avbryte USAs president. Noen av de aller beste journalistene klarer det, men det er veldig vanskelig. Og det er vanskelig å konfrontere Donald Trump med noe som får ham til å endre mening, i stedet for at han bare overkjører deg.
Schmidt fortalte at han som journalist først og fremst var der for å dokumentere hva USAs president sa.
– Om jeg stoppet ham og la frem fakta for ham, ville det neppe ha noen særlig virkning på denne personen.
Det utskjelte intervjuet ble sitert flere ganger i Mueller-rapporten som bevismateriale mot Trump.
– Dermed viste det seg at akkurat den delen var veldig viktig.
I ettertid er Schmidt usikker på hva som hadde vært mest riktig å gjøre.
– Stoppet jeg ham og faktasjekket ham underveis slik folk ønsket? Nei, det gjorde jeg ikke. Men han kom med uttalelser som var så viktige at de ble tatt inn i Mueller-rapporten. Så mislyktes jeg, eller lyktes jeg?
«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.
Nylige artikler
Mediene må også granske krigene de overser
Vil straffe eiere som blander seg – redaktørtopp er skeptisk
Kan lisensavtaler med KI-selskapene bli den viktigste inntektskilden for mediene?
Britt Sofie Hestvik går av som toppsjef i Kommunal Rapport
Nå forventer NR at Hans Rustad gjør faktiske endringer
Mest leste artikler
Kjempet i tre år: Sikret nær 200.000 kroner til hver kollega
NRK-korrespondent Philip Lote forteller om sykdom
Historisk KI-avtale gir norske journalister flere tusen på konto før jul
Nye lesertall: Dagbladet faller kraftig – Nettavisen øker
Fredrik Tombra blir NRKs nye USA-korrespondent