Angriper medienes pave-dyrking

Gjelsvik skriver i sin faste spalte at det heter seg at man ikke skal snakke stygt om de døde. Men nylig avdøde pave Johannes Paul II etterlater seg et såpass svart rulleblad at han bør være fritt vilt. Han kritiserer særlig pavens holdning til prevensjon og hevder paven er ansvarlig for millioner av menneskers lidelse og død, spesielt i den tredje verden.

- Det er meg en gåte at media også her i Norge, et relativt fremskredent samfunn, langt utenfor den klamme katolske maktsfæren, forholder seg til pavens død med en ærefrykt og med et føleri som ikke noe fornuftig menneske kan se at mannen har gjort seg fortjent til. Ut ifra hovedtendensene i den norske samfunnsutviklingen, som har gått helt på tvers av det meste som Johannes Paul sto for, skulle man tro at denne mannen var å anse som en patetisk og livsfjern figur.

Men i stedet for at han fordømmes for all faenskapen han faktisk har stelt i stand i livene til utallige hverdagsmennesker, opplever vi at han hylles for - hva? Sitt bidrag til kommunismens sammenbrudd, en prosess som fremfor alt var selvforskyldt? Norske medias knefall for Peters trone er enda ett av disse utallige jærtegnene som viser hvilken ubevisst tid vi lever i, skriver Erling Gjelsvik.

Og Gjelsvik avslutter artikkelen med følgende kraftsats:

- Hvor mange lik har Johannes Paul på samvittigheten? Hvor mange har ikke dødd som følge av ubeskyttet sex, takket være katolisismens innflytelse på samfunnsnormene disse ofrene ble påtvunget? Hele Johannes Pauls virksomhet har gått ut på å konsolidere den katolske kirken som et av verdens mest reaksjonære rottereir. Åndskampen som startet i Europa på 1700-tallet, mot de forskjellige kirkesamfunnenes åndelige kvelertak på vanlige folk, var et av de største frigjøringsverkene menneskeheten har gjennomført. Den tankeløse, nesegruse beundringen for et skadedyr som Johannes Paul II, slik den kommer til uttrykk ved hans bortgang, er et tydelig vitnesbyrd om at denne kampen skriker etter fornyelse.