Det gjorde vondt langt inn i ryggmargen

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Det gjorde sterkt inntrykk å se siste ukes episode av TV 2s dokumentarserie Vårt lille land. Eva Kristin Hansen ble presset til å trekke seg som stortingspresident.

Et fall uten grunnlag

9. oktober 2021 ble hennes karrieres største dag: Hun ble utnevnt til stortingspresident – den høyest rangerte personen i landet etter kongen. Men på sin første reise rundt i landet kom e-posten som skulle forandre alt. Den gjaldt pendlerboliger og om Hansen hadde fulgt retningslinjene.

Ukene som fulgte er vanskelig å forestille seg for dem som ikke selv har stått i et slikt offentlig stormvær.

Medietrykket var enormt. Hansen så til slutt ingen annen utvei enn å trekke seg. Den utløsende faktoren var politiets beslutning om å iverksette etterforskning.

– Da skjønte jeg at jeg ikke kunne sitte i jobben. Stortinget kan ikke ha en stortingspresident som er under politietterforskning, sier Eva Kristin Hansen i programmet.

Fallet var brutalt. Kroppen sa etter hvert stopp. Om nettene måtte ektemannen bære henne i badekaret for å dempe skjelvingene. Noen år tidligere hadde Hansen kjøpt seg inn i ektemannens generasjonsbolig i Ski. Den beslutningen skulle vise seg å koste henne både jobben – og helsa, ifølge TV 2.

Eva Kristin Hansen, som var stortingsrepresentant for Trøndelag, beholdt leieleiligheten i Trondheim og pendlerleiligheten i Oslo. Ektemannen bodde i Ski. De var gift, men bodde ikke sammen. Likevel ble antakelsen om at hun hadde bodd i Ski en dominerende historie. Den ble starten på slutten for Hansen i denne rollen.

Hun hadde ikke gjort noe galt

Så til fasiten:

• Skatteetaten gransket henne. Ingen regelbrudd.
• Riksrevisjonen gransket henne. Ingen regelbrudd.
• Politiet henla saken. Ingen regelbrudd.

Det er her problemet oppstår. Pressen løp i flokk, og medietrykket ble overdimensjonert. Jakten på en potensiell skandale tok fullstendig over. I dette tilfellet var det ikke grunnlag for det sterke søkelyset.

Som Hansen selv sier i programmet: Det hjelper ikke hva hun sier nå. Folk har dannet seg et bilde – «Det var noe med hun, Hansen.»

Selv om flere medier til slutt omtalte konklusjonene som frikjente henne, hvem fikk det egentlig med seg? Hva hjalp det, når tilliten var borte og belastningen allerede hadde kostet henne det meste?

Et presseetisk ansvar

Punkt 1.4 i Vær varsom-plakaten er tydelig: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Eva Kristin Hansen hadde heldigvis en ektemann som stilte opp – og i dag finner de glede i hverandre og i de to hundene sine, «Tro» og «Håp».

For oss i pressen er det avgjørende å reflektere over saker som dette – også i ettertid. Når vi alle løper i flokk i jakten på neste skandale eller «scoop», må vi aldri glemme at det finnes menneskeskjebner bak hver eneste overskrift.

Når pressens kraft kan rive ned på én uke det som har tatt et liv å bygge opp, er det vår plikt å være varsomme med den makten.

Alt annet er uansvarlig – og uverdig.