Er ebola-utbruddet bare en «afrikansk krisefortelling»?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Siden 15. mai i år, da ebolautbruddet i Kongo ble kunngjort av Verdens helseorganisasjon (WHO), har norsk presse publisert over 90 artikler om den svært alvorlige virussykdommen.

De fleste av disse artiklene beskriver blant annet sykdomsforløpet, smittefarene og flere sosiale, politiske og kulturelle faktorer som har komplisert håndteringen og begrensingen av den dødelige virusinfeksjonen, som har krevd over 2300 liv hittil.

Det oppsiktsvekkende er imidlertid at nesten ingen norske aviser har formidlet en viktig og sentral faktor som kan belyse årsaken til ebola-spredningen blant folk i Kongo.

En rekke internasjonale journalister og forskere har skrevet om den sannsynlige sammenhengen mellom den økende etterspørselen etter mineraler og metaller som er nødvendige for å produsere teknologiske utstyr som mobiltelefoner, datamaskiner, el-biler, og økt spredning av virussykdommer som ebola.

Spørsmålet er hvorfor nesten alle norske ledende og lokale aviser, med unntak av nettavisene Fri Fagbevegelse og Naturpress– som har skrevet om denne årsakssammenhengen, har unnlatt å formidle denne viktige innsikten.

Globale teknologiselskaper og vi forbrukere er ikke usynlige i ebola-fortellingen som formidles av den internasjonale pressen. Der belyses det hvordan ebolaviruset, oppdaget første gang i 1976 i nærheten av elven Ebola i Kongo, eksisterte i flere tiår uten å skape alvorlige problemer for de lokale.

Avisen The Guardian forklarer at når folk en gang i blant kom i kontakt med villdyr, blant annet fruktflaggermus som sies å være bærere av viruset, kunne man raskt kontrollere og begrense utbruddet.

Det er først i de siste årene at flere land i Vest-Afrika har hatt store, alvorlige utbrudd med over titusener smittede. Etter at enorme skogområder har blitt huggd og brent ned for å skaffe mineraler som brukes i produksjonen av høyteknologisk utstyr i den moderne globale økonomien. Når trær forsvinner, flytter dyr som bærer ebolaviruset seg til områder nær befolkningen.

Det er blitt stadfestet at enorme avskoginger etterfølges av store ebolautbrudd. Også franske Le Monde belyser forbindelsen mellom avskoging, mineral­industrien og utbruddet av det dødelige viruset. Flere forskningsstudier og fagfolk har stadfestet dette.

Den internasjonale pressen, som for eksempel Reuters, har også dekket hvordan metallgruver (spesielt gullgruver), eid og drevet av blant annet internasjonale aktører og selskaper, har opprettholdt gruvedriften i virusrammede områder i Kongo – med få eller ingen tiltak mot smittespredning. Andre internasjonale medier har formidlet hvordan gullgruver, som har samlet arbeidere fra ulike områder, har spilt en sentral rolle i spredningen av den dødelige smitten.           

I tillegg til å ha de rikeste gullfeltene i Afrika, er Kongo et av verdens mineralrikeste land, spesielt innen kobolt, tinn og koltan, som er viktige ingredienser i våre mobiler, datamaskiner, elbiler og elektroniske produkter. Den enorme globale etterspørselen etter disse mineralressursene har ført til tvangsflytting, overgrep, voldsom avskogging og økt fare for virusutbrudd blant de lokale. Dette er stort sett fraværende i den norske formidlingen av ebola-krisen.

Et nærmere blikk på mange av artiklene i norsk presse gir inntrykk (eller illusjon) av at ebola-krisen er en «afrikansk krisefortelling». De fleste avisene fokuserer hovedsakelig på problemer som manglende hygienefasiliteter, helsesystem og utstyr, lav tillit til helsemyndigheter, irrasjonelle forestillinger om sykdommen blant lokalbefolkningen, at folk flytter på seg og sprer viruset, samt krig og konflikter i områder rammet av sykdommen. Noen aviser formidler til og med om enkelte protester fra lokale helsearbeidere som ikke har fått lønn.

Men informasjon om utenforstående faktorer og aktørers medvirkning til utviklingen av epidemien er nesten fullstendig usynlig.

Den retningen den norske pressen har valgt å avlede og opprettholde folks oppmerksomhet på, og fortellingen den har konstruert omkring ebola-krisen i Kongo, speiler gamle kolonistiske fordommer og myter – spesielt om afrikanere og spredning av sykdommer.

Den gangen var hensikten bak stereotypiene å konstruere og definere et tydelig skille mellom de ulike rasene. Å kategorisere menneskeheten i ulike raser. Dette ble blant annet gjort ved å fokusere på de sykes kulturelle og sosiale levemåter, samt deres intellektuelle og moralske kapasitet. Ved å legge skylden på de lokale for sykdomsutbrudd, kunne kolonimakten dreie fokuset vekk fra kolonismens økonomiske og politiske rolle i epidemier.

Det påfallende er at internasjonale medier – både i det globale nord og det globale sør i flere år har formidlet hvordan det grønne skiftet – definert som et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn og økonomi, har bidratt til kraftig avskoging, tvangsflytting, tvangsarbeid og barnearbeid i Kongos mineralgruver. Bør ikke den norske pressen også belyse disse viktige årsakene knyttet til epidemien? Forhold vi er medvirkende til.

Ved systematisk å unnlate å også rette søkelyset mot viktige eksterne aktører – inkludert teknologiselskaper, mineralindustrien og oss teknologiforbrukere, som alle bidrar til å bryte ned de naturlige beskyttelsene kongolesiske barn, unge og voksne har hatt mot dødelige virus – avgrenser den norske pressen ikke bare ansvar og skyld for ebolaepidemien til den lokale befolkningen.

Den bidrar samtidig til å styrke ideologiske tanker som er skadelige for individet og for samfunnet.