Når alle skriver den samme saken

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

La meg si det viktigste først, uten forbehold: «Kan ikke forstå hvordan Breivik kunne bomme på han» er ikke en ytring i den offentlige samtalen. Det er en drapstrussel – og den skal fordømmes uten et eneste «men» etterpå.

Mitt anliggende er ikke å bagatellisere hetsen mot Skjervø. Det er å stille spørsmål ved hvordan mediene har dekket den.

Én sak, mange bylines

Den siste tiden har VG, Nettavisen, TV 2, Aftenposten, NRK og en rekke andre medier publisert i praksis den samme saken. Samme utgangspunkt: skjermbildene AUFs generalsekretær la ut. Samme dramaturgi: hetsen, henleggelsen, reaksjonene fra Støre og fra motstandere på høyresiden. Samme spørsmål til mange av de samme kildene.

Det er forståelig at redaksjonene dekker en sak som både er aktuell og alvorlig. Problemet oppstår når mediene legger seg på samme vinkel samtidig, fremfor å dyrke problemstillingen dypere og bredere.

Det er ikke nødvendigvis den enkelte saken som er problemet. Det er summen av dekningen. Når mange redaksjoner forteller omtrent den samme historien, blir det desto viktigere at noen stopper opp og spør: Hva forteller denne saken oss om et større samfunnsproblem?

30.000 hatmeldinger

Flere medier har fortalt at Skjervø har mottatt 30.000 hatmeldinger på nett. Her mener jeg det er grunn til å være mer presis.

30.000 er et anslag over gjennomgåtte kommentarer, ikke et tall på hatmeldinger. AUFs generalsekretær har ifølge Nettavisen sagt at det aller meste av dette er lovlig og blir henlagt når de anmelder det.

«Hatmelding» er ikke en juridisk kategori. Straffeloven § 185 stiller svært strenge og spesifikke krav til hva som regnes som en hatefull ytring.

Media har også et selvstendig ansvar for å bruke presise begreper. Når saken omtales som om Skjervø har mottatt 30.000 «hatmeldinger», kan det lett skapes et inntrykk av at det dreier seg om 30.000 grove og uakseptable ytringer. Men tallet viser ikke til 30.000 kommentarer som er vurdert som hatefulle eller truende.

I den ene enden ligger drapsønsker og referanser til 22. juli. I den andre ligger ufin, krevende og usaklig motbør. Det betyr ikke at den siste typen kommentarer er hyggelige eller ønskelige. Men det er journalistisk relevant å skille mellom det som er ubehagelig, det som er hets, det som er en hatefull ytring i straffelovens forstand, og det som er en konkret trussel.

Forskerne bak Politihøgskolens nye rapport «Hets og trusler mot politikere: En spørreundersøkelse blant medlemmer av regjering, storting og partienes sentralstyrer i 2025», utarbeidet for PST, gjør nettopp dette skillet.

Rapporten skiller mellom hets og trakassering – ondsinnede, nedsettende, krenkende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende ytringer – og trusler, som går et skritt lenger ved å oppfordre til, ønske eller uttrykke vilje til å skade eller skremme noen. Trusler og faktiske handlinger med hensikt å skade regnes som alvorlige hendelser.

Må tåle mye

Å bli sterkt mislikt for kontroversielle standpunkter er en del av prisen for å være en synlig stemme i et åpent demokrati. Akkurat det må en profilert politiker tåle. Så er det viktig å notere seg at svært mange også gir sin støtte til Skjervø, selv om noen kan være politisk rykende uenig.

Jeg forstår at mengden negative meldinger i seg selv er en stor belastning og beundrer Skjervø som makter å stå rakrygget i stormen. Men mengden meldinger er ikke det samme som alvorlig eller straffbart innhold.

PSTs ferske vurdering illustrerer nettopp dette. De to anmeldelsene AUF leverte på vegne av Skjervø omfattet 36 ytringer. PST har uttalt seg om sin gjennomgang av 26 av dem. Ifølge VG sier PST at mange av kommentarene var «sterkt nedsettende og belastende», men at de likevel ikke ble vurdert som straffbare.

Som ytringsfrihetsforsker Anine Kierulf har påpekt, kan ikke utfordringen løses av straffeloven alene.

Ytringsfrihetskommisjonen var også tydelig på behovet for metodisk og begrepsmessig presisjon når forskning om hatefulle ytringer og sjikane presenteres. Kommisjonen advarte blant annet mot formidling som kan gi inntrykk av at all offentlig debatt er dominert av hat og hets.

Det større bildet

Politihøgskolens rapport, utarbeidet for PST, dokumenterer at hets og trusler rammer bredt på tvers av partiene. Det tydeligste funnet er likevel dette: Blant dem som oppgir svært høy medieeksponering, har 94 prosent opplevd uønskede hendelser. Blant de minst eksponerte er tallet 57. Synlighet er den sterkeste enkeltfaktoren.

Det er et funn som burde være interessant også for mediene.

For dersom synlighet er den sterkeste enkeltfaktoren, bør ikke spørsmålet bare være hvordan vi dekker den mest synlige saken. Vi bør også spørre hvem som ikke får samme oppmerksomhet når det samme fenomenet rammer dem.

Simen Velle

Frps Simen Velle og familien ble truet på livet i vår – med referanser til svenske kriminelle nettverk. Der åpnet PST etterforskning.

Jeg ba Retriever måle forskjellen i dekning. Fra 1. mai til 21. august er Gaute Skjervø omtalt i 1090 redaksjonelle oppslag i norske medier, Simen Velle i 730. Kombinerer man navnene med ord som trusler, hets, hat, trakassering og drapstrussel, står Skjervø i 625 oppslag og Velle i 190. Rundt 260 av Skjervø-oppslagene kom i august alene.

Tallene omfatter norske redaktørstyrte medier på nett, papir, TV og radio, og samme artikkel publisert i flere kanaler telles flere ganger.

Tallene forklarer ikke hvorfor forskjellen er så stor. Skjervø-saken har flere nyhetsutløsere: skjermbildene AUF publiserte, statsministerens engasjement og PSTs henleggelse. Velle-saken var i praksis over i løpet av mai. Og Skjervø-saken bærer en dimensjon Velle-saken ikke har: han overlevde 22. juli, og noen av ytringene viser til nettopp det. Det er en tyngde ingen bør avfeie. Men det er nettopp derfor forskjellen er verdt å undersøke, ikke bare forklare bort: hvor mye av den skyldes sakens egenart, og hvor mye skyldes hvem den handler om?

Det er nettopp slike sammenligninger som gjør det mulig å stille et vanskeligere spørsmål enn om Skjervø fortjener støtte. Det gjør han selvsagt.

Spørsmålet er om mediene bruker samme journalistiske energi når en annen politiker rammes, og om mediene bør være interessert i hvorfor oppmerksomheten blir så ulik.

Her mener jeg PHS-rapporten gir mediene en opplagt mulighet. Den dokumenterer at problemet ikke er et fenomen som tilhører én politisk side. Forskerne beskriver det som et bredt problem.

Men hva gjør vi når hetsen er lovlig?

Det er kanskje det viktigste spørsmålet Gaute Skjervø-saken bør etterlate seg.

For PSTs vurdering viser nettopp dilemmaet: Noe kan være sterkt nedsettende og belastende, uten å være straffbart. Da er spørsmålet ikke bare om lovverket er riktig utformet. Spørsmålet er også hva vi som samfunn gjør med et fenomen som kan være skadelig, selv når det holder seg innenfor lovens grenser.

Et skjerpet lovverk kan være én mulig vei å diskutere. Men det kan også innebære at grensen for hva som er tillatt å si i den offentlige samtalen blir trangere. Det er en pris vårt demokrati må være svært forsiktig med å betale.

«Dette er lovlig» er heller ikke det samme som «dette er akseptabelt».

Mediene har derfor en rolle som går langt utover å spørre om en konkret ytring kan straffes. De kan også undersøke hva hetsen gjør med dem som rammes, hvordan den påvirker den offentlige samtalen, hva plattformene gjør for å begrense trakassering, og hvilke andre tiltak som kan redusere skadevirkningene uten å kriminalisere flere ytringer.

Det bør være mulig å fordømme en ytring uten å mene at den skal forbys.

Og kanskje er det nettopp dette som mangler i mye av dekningen: Ikke bare spørsmålet om hvor grensen for straffbarhet går, men hva vi gjør når det som skader den offentlige samtalen, likevel er lovlig.

Det er en vanskeligere diskusjon enn å spørre om noen burde vært straffet.

Det er etter min mening den historien som mangler i mye av dekningen av Skjervø-saken.

Ikke en historie om at Skjervø ikke burde få oppmerksomhet. Men en historie om hva som skjer når en politiker blir utsatt for hets og trusler – hvem som rammes, hva som faktisk er alvorlig, hva som er lovlig, og hvordan mediene selv velger hvem og hva de setter søkelyset på.

Den enkleste journalistikken er å skrive den samme saken som alle andre. Mer krevende er det å spørre hvorfor alle andre skriver den samme saken.

* På forespørsel fra meg er medieanalyse utført av Retriever 21. august 2026. Søkeperiode 1. mai til 21. august 2026.

** Jeg har kontaktet AUF med spørsmål om hvor stor andel av de 30.000 kommentarene som kan defineres som hatmeldinger, og hvor mange som er å betrakte som usaklige og ufine. Henvendelsen ble sendt for en uke siden, men er ikke besvart.