I 2006 ble en bystyrepolitiker i byen jeg bor i tiltalt for voldtekt av en 70 år gammel kvinne. I lokalavisa ble saken bare omtalt i notisform, at det dreide seg om en folkevalgt politiker ble ikke nevnt i det hele tatt. Bergens Tidende skrev mer omfattende om saken, uten å navngi politikeren, mens NRK ikke var så nøye på det. De gikk ut med både navn og bilde. Mannen ble senere frikjent, men retten ga politiet massiv kritikk for slett arbeid i saken, blant annet med sikring av bevis. Nok en gang var det Bergens Tidende man måtte gå til for å få informasjon om saken. Firdaposten holdt seg til notiser.
Jeg vet ikke hva som ligger til grunn for Firdapostens redaksjonelle avgjørelser, men jeg kan gjette. Florø er en liten by, som journalist i lokalavisa skriver man om naboene. Barna deres går i samme klasse som dine barn. Dere drikker øl på den samme puben og skal fortsatt kunne leve sammen etter at avisa har gått i trykken. Det gjør at man tar hensyn. Noen ganger for mye hensyn kanskje, men lokalavisa er til for lokalsamfunnet, man er avhengig av goodwill, og egentlig er det en fin tanke det der. Aviser med folkeskikk.
I Syn og Segn:03 skriver Paul Bjerke om nettopp journalistikk og folkeskikk. Han mener journalistenes profesjonsmoral står i motsetning til allmennmoralen. Journalistene ser på det å plage andre som sin profesjonelle plikt, og som profesjonelle er det også dem som har retten til å avgjøre hvem som skal rammes, og hvordan. At de har rett til å bryte med allmennmoralen, begrunnes med journalistenes samfunnsoppdrag. Bjerkes poeng er at journalistene er et stykke unna å oppfylle dette samfunnsoppdraget og at de derfor blir oppfattet som umoralske når de allikevel krever å være unntatt folkeskikken. Det kan være et poeng, men som vi ser i eksempelet fra Firdaposten, så kan det bli for mye hensyn og folkeskikk også. At lokalavisa skriver om en sak, kan være akkurat det som skal til for at vitner melder seg for politiet, at andre som har opplevd lignende saker velger å stå frem. Ved å unnlate å skrive om det som er ubehagelig, bidrar man til at ubehageligheter kan fortsette.
Det er lett å gjøre billige poenger av denne voldtektssaken. Lokalavisa, som mottar noen hundre tusen i pressestøtte, forbigår den i stillhet. (Ville de gjort det samme om den tiltalte var en asylsøker fra Somalia?) Riksdekkende NRK, som får sin pressestøtte over lisensen, går for langt når de navngir og viser bilde av den tiltalte. (Ville de gjort det samme om det var en asylsøker fra Somalia og ikke en politiker?) Regionale Bergens Tidende mottar ikke pressestøtte, men gjør allikevel den beste jobben i dekningen av denne saken. Lokalavisen blir for nær, riksmedia for fjern, det er de regionale avisene som finner den gylne middelvei og gjør det beste arbeidet. Bør vi kanskje vri pressestøtten slik at den favoriserer aviser med større nedslagsfelt enn Flora-Bremanger?
Firdaposten er viktig for oss som bor her ute i den lille byen ved kysten. Den er noe av limet som holder oss sammen. Slik andre lokalaviser er viktige for sine lokalsamfunn. Fjordenes Tidende for Måløy, Firda for Førde, Fjordingen for Stryn og Ytre Sogn Avis for Høyanger. Bare for å nevne noen av dem som kommer ut her i fylket. Alle sammen er de fulle av koselige reportasjer om basarer, kirkekonserter og årets første blåveis. Bilder av nyfødte, bilder av brudepar, og dødsannonser. Alt sammen vel og bra, men den kritiske journalistikken glimrer ofte med sitt fravær. Hvordan kan man legitimere pressestøtten til lokalavisene? Sogn og Fjordanes mange små aviser er ikke verdt over tre millioner kroner i produksjonsstøtte om de ikke leverer kritisk journalistikk.
Men jeg er skeptisk til å vri pressestøtten. Saker som er viktige for lokalbefolkningen i Florø, er ikke like viktige i Høyanger. Noen saker vil ikke finne plass i en fylkesdekkende avis. Mange som leser lokalavisa i dag, vil kanskje ikke gidde å lese en større avis rettet mot et større geografisk område.
De små lokalavisene har noen utfordringer. Tette bånd mellom politikere og redaksjon. Avhengigheten av annonseinntekter som binder avisene fra å gå næringslivet etter i sømmene. Allikevel har jeg håp for lokalavisene. De er tettere på, vet hva som rører seg, de har de beste forutsetninger for å drive god og kritisk journalistikk fra sitt lokalsamfunn. Jeg tror de kan. Hvis de bare tør.
