Hvor langt kan man dra en sak før man må stå til ansvar?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I snart syv år er det blitt spredt en fortelling om at Shada (16) ble utsatt for menneskehandel og drept – og at norske myndigheter dekket over dette.

Mange har trodd på denne historien. Lege Rodgeir Vinsrygg har i årevis drevet disse uhyrlige påstandene frem.

I 2016 tok Vinsrygg kontakt med meg i en annen sak, med alvorlige påstander jeg oppfattet som fullstendig grunnløse og konspiratoriske. Jeg reagerte på hele fremferden hans, og valgte å bryte kontakten.

Nå har VG og Faktisk gått grundig gjennom historien om Shada, 16-åringen som døde på en barnevernsinstitusjon i Stavanger i 2019. Journalistene har gransket politietterforskning, obduksjon og hentet vurderinger fra uavhengige fageksperter. Her dokumenteres det at hun tok sitt eget liv.

Et spørsmål som nå bør diskuteres: Hvor langt skal man kunne dra en sak i offentligheten før man blir stilles til ansvar?

Kritiske stemmer og ytringsfrihet er en selvfølge, men her snakker vi om en kampanje som systematisk – over tid – har fremmet falske anklager mot mange.

Det er ikke vanskelig å forstå at slike historier får grobunn. Det er begått justismord i Norge, og det er avdekket alvorlige og kritikkverdige forhold der offentlig ansatte har sviktet barn.

Mistilliten kommer ikke fra ingenting. Men det er forskjell på berettiget skepsis og påstanden om at barnevernet selv skulle stå bak organisert menneskehandel med barn. Det tipper over i ren konspirasjon. Det minner om «Pizzagate» i USA i 2016.

Problemet med konspiratorikere er at de først rammer den døde og de etterlatte: et menneske som ikke lenger kan forsvare seg, får et forfalsket ettermæle, og en familie som skulle fått sørge, tvinges i stedet inn i en evig kamp om hva som «egentlig» skjedde.

Så rammes navngitte enkeltmennesker – konspirasjoner trenger skurker, og her ble ansatte, en politietterforsker og til og med statsråder beskyldt for drap og dekkoperasjon.

Men det fantes reell svikt i Shadas liv, hun ble flyttet altfor mye.

Det er svært kritikkverdig, og her svikter barnevernet. Men når berettiget kritikk blandes med oppspinn om menneskehandel og drap, og denne løgnen først får feste seg, er den nesten umulig å avlive.

Pressen beskyldes for å gå i ledtog med overgripere og for å legge lokk over et drap. Det er en grov anklage – men den faller ikke i helt tom jord, og det er verdt å være ærlig om hvorfor. Mediene har sviktet før.

I justismordsakene mot Viggo Kristiansen i Baneheia og mot fetteren i Birgitte Tengs-saken malte pressen i årevis ukritisk politiets bilde og var med på å forhåndsdømme uskyldige – en svikt Norsk Presseforbund og Fritt Ord senere slo fast i en egen rapport. Norge har også tapt en rekke barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Redaktørstyrte medier er i flere sammenhenger anklaget for berøringsangst – for å vike unna det som er ubehagelig å ta i. Den mistilliten er reell, og den bør tas på alvor.

For meg er dette kjernen: Vi har fått en kultur der det å konfrontere ubehagelige påstander oppleves som farligere enn å la dem stå. Enhver som tar til motmæle, fremstår da som den kalde og hjerterå. Det å konfrontere en sterk påstand er sosialt risikabelt, og det forklarer godt hvorfor selve konspirasjonen fikk vokse uimotsagt. Ingen orket å være den kalde som sa «nei, hun ble ikke drept». Og taushetsplikten gjorde at de få som kunne korrigert, politi og barnevern, lot være.

VGs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen er krystallklar: Nå må Shada få være i fred.

Ja.

Og spørsmålet bør være: hva kan en lære av denne saken og hvordan håndtere tilsvarende problemstillinger i fremtiden?