Skupet advokatbransjen prøvde å stoppe

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Noen av oss fikk tilfredsstilt behovet for påskekrim ved å lese metoderapporten etter Dagens Næringslivs granskning av advokatbransjen, «Advokatfabrikkene». Rapporten burde leses av alle som noen gang har engasjert juridisk bistand eller betalt en regning fra et advokatfirma.

Granskingen startet med et tips om korrupsjonsanklager mot en toppadvokat i et av landets største firmaer. Korrupsjonsanklagene ble imidlertid inngangsporten til noe større og mer systematisk. DN observerte at advokatfirmaenes overskudd hadde gått til himmels, men ville forstå bakgrunnen.

Det som DNs gravearbeid avdekket, var grov utnytting av unge advokat­fullmektiger i en bransje som i årevis har operert under høy tillit og begrenset kontroll. Arbeidet avdekket et dystert mønster av skyhøye timepriser, ulovlig overtidsarbeid og en kultur som aktivt motarbeider innsyn. Angivelig arbeidslivskriminalitet i landets største advokatfirmaer tåler tydeligvis ikke dagens lys.

Det metodisk mest originale i granskingen er en egenutviklet puslespill-metode. Siden én timeliste bare gir et øyeblikksbilde av arbeidsmengden på ett enkelt oppdrag, innhentet DN timelister fra flere offentlige klienter for samme fullmektig i samme periode og slo deretter sammen timene dag for dag.

Advokatfirmaer kuttet DN-avtaler: Avviser kobling til kritisk dekning

Metoden avslørte at én fullmektig hos arbeidsrettsnestor Jan Fougner i Wiersholm jobbet 100,5 timer på syv dager. Den ulovlige arbeidsuken alene brakte 300.000 kroner inn til firmaet.

Den motstanden journalistene har møtt, er påfallende. Toppfirmaene gjemmer seg bak taushetsplikt og forretningshemmeligheter. Tilsynsmyndigheter og redaktører er blitt utsatt for press. Kommuner har brukt uforholdsmessig lang tid på å besvare innsynsbegjæringer, og i minst ett tilfelle limte en kommune inn begrunnelse for avslag som var skrevet av advokatfirmaets egne advokater. Offentlige innkjøpere har tilsynelatende ikke stilt spørsmål ved astronomiske advokatregninger.

Mest alvorlig er den blinde tilliten bransjen har fått nyte fra myndigheter og klienter over år. Arbeidstilsynet hadde i 15 år latt de store advokatfirmaene være i fred. De eneste tilsynsbesøkene i den perioden gjaldt firmaenes vaskepersonale, ikke advokatfullmektigene.

Arbeidsministeren omtaler det selv som paradoksalt at tilsynsmyndighetene må bruke ressurser på en bransje som er spesialisert på nettopp arbeidsrett. Juristforbundets egne undersøkelser bekrefter at fullmektiger manipulerer timelister fordi arbeidspresset er uforsvarlig høyt.

Ni av ti advokater i Norge er medlemmer av Advokatforeningen. Gjennom mange år har foreningen stilltiende akseptert den ukulturen DN har avslørt. Utad ga foreningen uttrykk for tillit til at de store advokatfirmaene hadde kontroll med at lovens grenser ble overholdt. Da DN publiserte dette, motiverte det enkelte til å stå fram og snakke rett fra posen om den misforståtte laugslojaliteten innad i advokatbransjen.

DN har ikke bare avdekket ulovlig praksis. Journalistene har også vist etisk bevissthet i arbeidet og tatt kildenes frykt for karrieren på alvor. Unge advokatfullmektiger som har blitt presset til å bryte loven, har blitt beskyttet.

Uavhengig av om «Advokatfabrikkene» vinner den prestisjetunge SKUP-prisen som deles ut under den forestående SKUP-konferansen, har DNs journalister gjort et prisverdig gravearbeid. Det har de gjort i en bransje som altfor lenge har fått operere uten tilstrekkelig kontroll.

I januar åpnet Arbeidstilsynet tilsyn mot tolv norske advokatfirmaer som en direkte følge av DNs avsløringer. Det er bra, men det reiser et ubehagelig spørsmål. Må det virkelig et DN-skup til for å få tilsynsmyndighetene til å gjøre jobben sin?