Ukrainsk journalist måtte igjennom filtreringsleir: – De sjekket alt

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Zaporizjzja, Ukraina:

Natalia Tsjajka er 19 år og journalist i RIA Pivden.

– Jeg kan fortelle deg alt om flukten, men du må avklare med meg hva du trykker, ok?

– Ok.

Et vanlig liv

– Jeg levde et vanlig liv i Berdiansk, og gikk fortsatt på videregående skole. Da storinvasjonen kom, ble skolen stengt. Foreldrene mine ville sende meg til en russisk skole i Berdiansk, som fortsatt holdt åpent. Deretter skulle jeg studere på et russisk universitet på Krym. Det ville ikke jeg.

Som 17-åring reiste Tsjajka derfor fra Berdiansk ved Asovhavet i de russiskokkuperte områdene til Ukraina. Reisen til Zaporizjzja ville i fredstid tatt to timer, nå tok den seks dager.

Hun jobber i dag som journalist i RIA Pivden i Zaporizjzja, som har flyttet redaksjonen fra Melitopol og inn i et fritt Ukraina. Hun studerer samtidig på universitetet. Hun bor på studenthjem.

Kranglet med foreldrene

– Jeg var et barn, og helt avhengig av mine foreldre. Jeg fortsatte på min ukrainske skole på nett. Hver dag kranglet jeg med foreldrene mine om fremtiden. Da jeg ble ferdig med videregående og hadde fylt 17 år, bestemte jeg meg i 2023 for å reise. Jeg rømte ikke. Jeg sa ærlig hva jeg tenkte å gjøre. Jeg ville ikke bare forsvinne.

Så sommeren 2023 reiste hun.

– Jeg overtalte foreldrene mine til å si ja. Jeg sa at jeg hadde kommet inn på et universitet i Ukraina, og at jeg måtte være der fysisk. «Skjønner dere? Nå bare må jeg til Ukraina!» sa jeg til dem.

Hun fortsetter:

– Jeg hadde kun ukrainsk pass. Jeg hadde aldri skaffet meg et russisk. Jeg betalte 500 dollar til en sjåfør fra Melitopol. Han samlet en gruppe på seks kvinner. Foreldrene mine kunne ikke si nei, for gruppa bestod av voksne kvinner som kunne ta ansvar. Sjåføren skulle ta oss alle til Polen i en Sprinter. Vi ante ikke hvor lang tid det ville ta. Den tok seks dager – tre dager gjennom Russland, og tre dager fra Latvia til Zaporizjzja.

Kom til grensen

– Etter annekteringen skulle man tro grensen til Russland var en formalitet, men slik er det ikke.

Okkupasjonsmyndighetene kontrollerer fortsatt disse områdene som egne enheter, forteller hun. Det er fortsatt militære sjekkpunkter og kontrollposter mellom de okkuperte områdene og Russland. Slik er det fortsatt. Filtreringsleiren lå rett ved grensen – som en del av grensekontrollen.

– Husk forresten, russerne kaller det ikke en filtreringsleir, det er et navn vi har satt på det.

De kom til Novoazovsk klokka ett om natten.

– Vi leverte dokumentene i et vindu for kontroll. Der spurte de formelt – hvor jeg var fra, hvor jeg skulle – kun for å få innpass til kontrollsonen, forteller hun.

– Deretter tok de bilen vår med alle eiendelene. Vi gikk litt videre til et annet sted. De tok alt – til og med passene våre. Telefonene beholdt vi, men det var ingen dekning. De skulle sjekkes senere. De gjennomgikk alt vi eide uten at vi var til stede.

Uten russisk pass

– Vi var i køen for dem uten russisk pass. Filtreringen var for dem som ikke hadde russisk pass. Russere slapp rett gjennom.

– Sjåføren hadde sagt at det ikke var filtrering ved denne grensa. Derfor sa vi bare vi skulle til Krasnodar. Det skapte problemer senere, da det ble klart at vi skulle til Polen.

Hun fortsetter historien:

– Vi ble flyttet til en annen bygning, som minnet om en flyplassventesal. Det var kameraer overalt. Toalettene kunne ikke låses, og hvem som helst kunne komme inn. De overvåket hvert minutt.

– Der fikk vi utdelt et skjema: Første side – familiebiografi, hver eneste detalj. Andre side – politiske spørsmål: Støtter du den «spesielle militæroperasjonen»? Fordømmer du Zelensky? Elsker du Putin? Man måtte vise lojalitet til Russland. Jeg skrev bare det jeg trodde de ville høre, forteller hun:

– Vi var uforberedt. Vi hadde ingen å rådføre oss med. Vi ble redde. Vi bestemte oss for å si sannheten. Vi fryktet at dersom svarene ikke passet dem, ville vi bli holdt tilbake. Vi så mange familier, også med barn, som ikke bestod filtreringen. Sjåførene forlot dem. De ble stående uten telefon, ventet i dagevis på at noen skulle hente dem. Jeg snakket ikke med dem, men hørte samtalene deres.

Måtte oppgi IMEI

– Vi måtte oppgi IMEI-koden til telefonen, slik at enheten kunne spores, også utenfor Russland. Jeg brukte min egen telefon – en ny kunne vekke mistanke. Jeg forberedte meg på forhånd: Slettet det mistenkelige, la igjen noe nøytralt, lagde nytt innhold. Jeg tilpasset meg.

– Jeg signerte også et samtykke om at jeg kunne bli testet med løgn-detektor, om de ønsket.

Hun forteller at da det var hennes tur, ble hun tatt til et spesielt rom, hvor de sa de skulle ha en samtale.

– Men det var ikke noe vanlig grenseintervju, det var et filtreringsintervju. Det var to personer fra FSB (Den russiske sikkerhetstjenesten) der. En av dem gikk gjennom telefonen, den andre stilte alle mulige spørsmål.

Trengte ny historie

– Vi skjønte at vi måtte endre historien. Nå sa jeg at jeg skulle til Polen for å studere på et gitt universitet. Det var heller ikke sant, men jeg hadde laget denne alternative dekkhistorien. Jeg innrømmet ikke at jeg skulle studere i Ukraina. Jeg måtte være forsiktig, for alt jeg sa kunne senere også bli brukt som pressmiddel mot foreldrene mine, som var igjen.

Tre av redaktørens medarbeidere er tatt av russerne. Selv klarte hun å rømme

– Den andre offiseren koblet telefonen min til en PC. De samlet all mulig info til databasen sin om din identitet. De gjenopprettet til og med slettet innhold.

Tsjaika sier at hun hadde flaks.

– Jeg var fortsatt under 18. Spørsmålene var mildere. Men de var likevel uetiske. «Du sier du skal til Polen for å lære japansk?» De hånte meg. Jeg tror ikke de sjekket om institusjonen jeg nevnte eksisterte. De så meg ikke som en trussel. Målet deres var å skremme. «Hvorfor drar du ikke til Moskva, der er det beste universitetet, og gratis!» «Vet du at Polen har et tredje kjønn – er du ikke redd for det? Hvordan kan du dra dit når de har sånt?» En annen jente over 18 fikk mye hardere behandling.

– Slapp oss plutselig

Til slutt slapp de dem gjennom.

– Men de hadde skremt oss kraftig. To kvinner fra Melitopol over 50 hadde ikke slettet meldinger der de hadde sendt passkopier til slekt i Ukraina. Det var ikke farlig, men russerne laget en sak ut av det, sa at de ville sende oss alle i kjelleren. Kvinnene gråt og ble hysteriske. Så slapp de oss plutselig, som om ingenting hadde skjedd. Det hele tok tre timer, mesteparten ventet vi på vår tur. Noen vil si det ikke er lenge, men det psykologiske presset var enormt. Det glemmer man ikke.

– Vi var heldige som ikke hadde med menn. Menn kunne blitt holdt i flere dager. Vi skjønte det fra vaktenes samtaler, legger hun til.

– Etterpå kjørte vi 24 timer til grensen ved Pskov, før Latvia. Det var konstant stress. Vi fryktet hvert stopp. Jeg var mentalt forberedt. Sjåføren stoppet på bensinstasjoner, der vi i praksis levde: Toalett, mat og så videre. Jeg hadde litt rubler i kontanter. Jeg hadde ikke bankkort.

Ved grensen til Latvia var det lang kø.

– Vi sto der hele dagen, og overnattet i bilkøen. Da vi kom frem, sjekket de bagasjen, dokumentene, beviset fra Novoazovsk på at vi hadde vært gjennom filtreringen. FSB kontrollerte papirene mens vi satt i bilen. Vi slapp gjennom på rundt 15 minutter. I Latvia gikk alt raskt. Der fikk jeg et dokument som bekreftet lovlig grensepassering, med hilsen på ukrainsk. Alle gråt da de så morsmålet og det ukrainske flagget.

Situasjonen i dag

– Jeg klarer meg. Jeg har lave utgifter. Jeg bor alene med katten på studenthjem. Det jeg betaler for ett år, betaler andre for én måned i leid leilighet, sier hun og legger til:

– Det er vanskelig å lage langsiktige planer under krig og usikkerhet. Men jeg har mål: Å vende tilbake til det ukrainske Berdiansk. Jeg vil utvikle meg som journalist, finne et stabilt hjem og et liv i et stabilt land.

Natalia Tsjaika er ikke hennes ekte navn. Nesten alle journalister fra okkuperte områder bruker pseudonym

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina, er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Redaktøren vervet seg da russerne kom. Ansvaret for avisen overtok datteren

Rapport: Bølge av søksmål mot ukrainske journalister. – Hybridkrig, sier redaktør