Redaktøren vervet seg da russerne kom. Ansvaret for avisen overtok datteren

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Lutsk, Ukraina:

– Jeg blir aldri den samme journalisten igjen, selvsagt ikke. Men jeg hadde bestemt meg på forhånd. Jeg ville forsvare familien, byen og landet mitt, sier tidligere redaktør, nå major Volodomyr Danyliuk.

59-åringen står langs det som virker som endeløse rader av ferske graver i landsbyen Harazdzja, utenfor hjembyen Lutsk. Langs rekken peker han på bildet av en ung mann på en gravstøtte.

– Mykola Margasjuk var en av mine i Bakhmut. Han var sanitetssoldat. Han falt da han prøvde å trekke en såret medsoldat ut av området.

Tre år har gått siden han meldte seg som frivillig, og raskt ble han nestkommanderende for en enhet med 500 soldater og sendt til fronten i Bakhmut. Han er på perm noen uker med en skadet hånd, men skal snart tilbake i tjeneste.

Sjefredaktøren for den regionale avisen Volynska Hazeta i Lutsk fyller 60 år i februar. Da når han pensjonsalder i det ukrainske forsvaret, og vil tilbake redaktørjobben han forlot 24. februar 2022.

D-dagen i Ukraina

Dagen før storinvasjonen 24. februar var spenningen anspent i Lutsk, men Danyliuk dro på jobb. Byen med rundt 200.000 innbyggere har hele fem aviser. Han hadde vært redaktør siden han kom tilbake til hjembyen i 2006.

Danyliuk har også vært mangeårig organisatorisk nestleder i det ukrainske journalistforbundet NUJU. Der skiller man ikke på om man er journalist eller redaktør.

Neste morgen våknet han av drønnene fra russiske rakettnedslag i byen. Han reagerte momentant, og utførte planen: Hvis russerne kommer, melder jeg meg.

Han kontaktet kommandøren for den lokale bataljonen, og dro sporenstreks til dem i bilen sin.

– Jeg er svært interessert i historie. Om vi lot russerne komme, visste jeg det ville bli en massakre, sier Danyliuk.

18 til 60 år

De var mange som møtte opp den morgenen, fra 18-åringer til 60-åringer.

– Det er i et slikt øyeblikk at du bare skjønner, at nå, nå blir livet ditt endret radikalt. Jeg tok på meg uniform, jeg fikk våpen. Du forlater ditt sivile liv og får militære omgivelser. Mange små ting i livet ditt blir helt unødvendig. Du forlater huset ditt, familien, drar til et helt ukjent sted. Noen andre må ta vare på katten din, og du forlater potteplantene dine, forteller han.

Det kommer en liten, våt stripe langs det høyre øyet hans. Det kan være fra operasjonen han hadde for noen år siden.

Selv var han ikke uvant med våpen, selv om han hadde en del rust å banke ut før han var klar. Som journaliststudent i Kyiv ble han og medstudentene regelrett tvangsrekruttert til to års militærtjeneste i den sovjetiske hæren i 1984. Han ble sendt til Moskva, og siden til Khabarovsk i rikets ytterste østlige, kalde del, før han kunne reise hjem. Mange av vennene endte opp i Afghanistan.

Da krigen banket på døra, jobbet kona på universitetet og den eldste datteren var etablert som jurist i California. Den yngste datteren studerte journalistikk i hjembyen, og selv var han også glad i de grønne plantene og katten der hjemme.

Besøker kolleger

Danyliuk har parkert bilen i byen han ikke helt kjenner seg igjen i. Han setter den på gata, og legger uniformslua på dashbordet. Han tar en sigarett. Faktisk røyker han ganske mye nå.

Han vil rive i et pizzastykke på gatekjøkkenet. Men først må vi innom avisen. Vi tråkker inn dørene fra gågaten. Kontoret står akkurat som han forlot det. Journalistene har alle blitt mer enn tre år eldre. De reiser seg og vil håndhilse. Det skal tas bilder.

Det lukter mer møll enn sagmugg i gangene. Kollegene er stort sett menn i slutten av 70-årene. De holder ut, på tross av at avisøkonomien i Ukraina har gått ad undas. Det er verken midler til reklame eller abonnementer. Men det er stadig ti ansatte, samt fem som jobber frivillig.

Med uniformen sin fremstår Danyliuk litt fremmed i dette landskapet. Han kjøper et pizzastykke. Selv skal han bare ha en bolle.

Lutsk er største by i fylket Volyn, som grenser til Belarus. Med russerne veltende inn via nabolandet, var frykten stor for at også Lutsk ville falle. Det var ikke mange timene fra grensen. Kona og datteren reiste, han meldte seg til tjeneste, og katten og plantene måtte klare seg selv, forklarer han.

Det kan være et språklig bilde som Danyliuk bruker. Han har stadig et underfundig smil på lur, tross et herjet drag av krig og sigaretter i huden.

– De har klart seg. Plantene og katten, altså. Jeg fikk noen naboer til å se etter dem, sier han.

Datteren i Amerika skaffet ham skuddsikker vest og hjelm. Så fikk han utdelt uniform og en kalasjnikov fra Sovjet fra 1990.

– Jeg oppkalte den Tanya, etter eldstedatteren min, siden de begge kom til verden det året.

Territorialforsvaret

Den første tiden ble han og styrkene en del av territorialforsvaret for byen. Russerne kom ikke. De ble sendt nordover til grensen. Men russerne kom ikke over grensen her heller.

Det var kanskje like greit. Mange hadde verken militær erfaring, våpenopplæring eller førstegangstjeneste da de meldte seg. Underveis fikk de skytetrening, øvde seg med droner og militære aktiviteter. Da det dro seg til i øst, ble bataljonen sendt til Bakhmut. Det vil si, sendt og sendt, han måtte komme seg dit selv.

– Vi hadde folk, men ikke kjøretøy, så jeg tok bilen til kona mi, en Kia Sorento. Det er forskjellen mellom hvordan det var for tre år siden og nå: I dag vil ikke folk melde seg. Men vi meldte oss frivillig. Vi ville forsvare oss. Da finnes det ikke problemer som ikke kan løses. Jeg fikk stablet inn utstyret og geværet. Jeg hadde alt jeg trengte i den bilen.

Så bar det til fronten i Bakhmut. Han hadde også med seg en ung kollega. Bilen overlevde krigen. Den unge mannen døde.

– Han het Roman Hrusevantsjuk, var 22 år og her fra Kovel. Han falt i Kupjansk i mai 2023, hvor vi havnet noen måneder senere.

De kom frem til deres teig i området mellom Bakhmut og Tsjasiv Jar 5. mars 2023, ett år inn i krigen. En dato han aldri glemmer. Da var han blitt nestkommenderende løytnant i en bataljon på 500 mann.

– Ingen sikre steder

– Du hadde ikke verdens beste militære erfaringer til å bli leder for så mange?

– Jeg deltok ikke direkte i kamp. Vi hadde en sjef, og så var vi to nestkommanderende. Jeg ble valgt på grunn av min allmenne ledererfaring til støtteapparatet, sier Danyliuk.

– Vi fikk et område vi skulle forsvare, men det var jo fullstendig ukjent for oss. Russerne stormet mot oss med granater og artilleri. På den tiden var det ikke så mye droner, mest overvåkingsdroner. Det var ingen sikre områder. Det viktigste jeg fikk med var å ikke være redd. Jeg er mye mindre redd nå enn før. Det er ukomfortabelt å være redd, det er veldig lite produktivt, også, forklarer han rolig, sier Danyliuk.

– Jeg husker at jeg i Bakhmut-retningen kjørte fra ett sted til et annet med bil. Underveis fikk jeg høre at området jeg var på vei til ble beskutt. Jeg vurderte å snu, men også der var det allerede beskytning. Frykten kom fra uvissheten. Jeg hørte stemmene over radioen – de var livredde og i sjokk, de flyktet fra stillingen. Plutselig følte jeg en ro – jeg var ikke redd lenger. Jeg bestemte meg for å fortsette. Beskytningen kunne ikke vare evig. Jeg kom fram og overlevde, sier Danyliuk.

– Var det ikke farlig?

– Selvsagt var det farlig, det var krig. Hør: I fredelige Kyiv hørte jeg den kjente lyden av et russisk missil over hodet på meg. Det eksploderte i T-banestasjonen Lukjanivska 200 meter unna. Fare kan lure overalt, konstaterer han.

Mistet mange

Tiden i Bakhmut var vond. Bataljonen mistet mange mann.

– Hvor mange? Det var krig, russerne hadde fly og helikopter, vi hadde lite å forsvare oss med. Jeg har ikke lyst å snakke om tall. Andre led større tap, sier Danyliuk.

Vi forlater pizzasjappa. Han går med faste skritt hen til bilen. En parkeringsbot ligger under vindusviskeren.

– Arg. Det er ikke mange kronene, men det er jo helt unødvendig. Jeg sto jo ikke i veien, og uniformslua burde være nok til at jeg skulle slippe bot, sier han, og rister på hodet.

Nå vil han vise historien, for han mener alt henger sammen. Lutsk er rik på historie. Lubartborgen pryder 200-hryvniaseddelen. Først og fremst vil han vise at russerne har massakrert her før.

Da tyskerne nærmet seg under andre verdenskrig, skjøt den sovjetiske sikkerhetstjenesten fra 23. juni 1941 mellom 2000 og 4000 ukrainske, polske og andre politiske fanger i det som tidligere var Brigidine-klosteret, som da var gjort om til fengsel.

– Historien gjentar seg selv, det er kanskje det som er forskjell på meg og de unge. Jeg ser hva som skjer, de opplever ting for første gang, sier Danyliuk.

Ble presseoffiser

Ved den militære gravplassen i landsbyen Harazdzja utenfor Lutsk sentrum står gravene på geledd, med effektiv plassering, for god plass til nye.

Kanskje har byen i vest vært skånet for store krigshandlinger, men den har sannelig avgitt sine menn til krigsmaskinen. Han er ikke så glad for disse bildene. Han vil helst bare vise området, så man skal forstå alvoret. Store gravsteiner forteller med bilder og ord hvem som er begravet.

– Hvordan tok kollegene dine imot beslutningen om å dra i krigen?

– Ingen spurte, de første dagene var det så mye kaos uansett. Senere har jeg fått mange spørsmål om hvorfor jeg ikke heller vervet meg til tjeneste som militær journalist. Men min tanke da var enkel: Jeg ville ha et våpen til å forsvare meg og landet. Egentlig var det først senere jeg skjønte strukturen i det, og nå har jeg også blitt militær journalist.

I Bakhmut fikk han ansvaret for å overlevere dødsbudskapet til familier som mistet sine. Etter Bakhmut ble han sendt andre steder. Det siste året har han vært presseoffiser i Kyiv.

– Det er jo typisk: De trenger journalister i presseavdelingen, men journalistene mangler formelle forsvarskvalifikasjoner. Sjefene er offiserer, men kan langt mindre enn journalistene om jobben som må gjøre. Sørg nå for at journalister får den militære opplæringen de kan, mens dere ennå har mulighet, der oppe i Norge, sier Danyliuk, og setter seg i bilen igjen.

De er 18 menn og to kvinner i avdelingen. Han skriver historier om enkeltpersoner, og bistår med materiale til aviser.

– Jeg har møtt utrolig mange, flotte og spennende mennesker. Når jeg pensjonerer meg, vil jeg skrive bok om dem.

Advarer Europa

Han advarer resten av Europa mot ikke å forberede seg nok.

– Det som var før er fortiden. Europa og Ukraina blir aldri det samme, det gjelder også dere. Vi må vinne denne krigen sammen. Hvis propagandaen vinner frem, blir det umulig, vi må pushe dem tilbake. Da jeg kom tilbake til universitetet etter tjenesten i Sovjetunionen, skrev jeg oppgave om propagandakrigen rundt kampene om Stalingrad. Det var samme der: Fire fortellinger, avhengig av hvor de kom fra Nazi-Tyskland, kommunistene, polakker eller opprørere. Vi må kjempe for sannheten, men journalister må lære seg nok om krigsjournalistikk.

Datteren tok over

Han legger til at han har blitt såpass militarisert, at han vil ta seg en lang pause før han går tilbake til redaksjonslokalene.

– Jeg har blitt så innstilt på den militære rytmen at jeg trenger en lang pause før jeg går tilbake til redaksjonen. Derfor har min yngste datter Olha fungert som redaktør det siste året. Sammen med henne jobber også en gruppe unge journaliststudenter, sier han.

Avisen trykkes fortsatt på papir, har et nettsted og er aktiv i sosiale medier.

– Selv blir jeg aldri den samme. Det viktigste for en reporter nå er å ikke ødelegge for forsvarsstyrkene våre, sier Danyliuk.

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina, er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Tre av redaktørens medarbeidere er tatt av russerne. Selv klarte hun å rømme

Frilansjournalisten kjemper mot søksmål tett på frontlinjen

Rapport: Bølge av søksmål mot ukrainske journalister. – Hybridkrig, sier redaktør