Pressefrihet i Ukraina

Rapport: Bølge av søksmål mot ukrainske journalister. – Hybridkrig, sier redaktør

En rapport fra det ukrainske journalistforbundet NUJU omtaler 36 tilfeller av søksmål som forsøker å kneble kritisk journalistikk.

Journalist og redaktør Oleksander Nakaznenko foran blokkene har er saksøkt for å omtale
Publisert
Lesetid: 12 min

Dette er første artikkel av to om søksmål mot ukrainske journalister.

Kyiv og Irpin, Ukraina:

– Tilsvar? Det var ingen vits. De er ikke skikkelige utbyggere. De er korrupte businessfolk og politikere. De skulle aldri satt opp disse boligene, tordner Oleksander Nakaznenko.

Han snøfter. Journalisten er også redaktør i enmannsavisen Daggry i Irpin nord for Kyiv. Nå står han ved elva Butsjanka. Det ligner mer på en bekk, som renner ut i et tjern.

Over den går en ny bru, som erstatning for den som gikk i knas i kampene som raste her da russerne braste inn for tre år siden. Mye vann har rent i bekken siden den gang.

Ved tjernet har tre store boligblokker reist seg. Det ser vakkert ut. Men ikke for Nakaznenko. I to knallharde reportasjer i fjor tok han et veritabelt oppgjør med utbyggerne, med gamleordføreren i spissen.

– Jeg kjenner saken godt. De er umoralske. Byggingen er illegal og absurd. Den skjer på ulovlige tomter. Tjernet her kom opp etter at folk grov torv fra 1940-tallet og fremover for å skaffe brensel. Grunnen er usikker. De byggene der kommer til å ramle sammen, men det bryr ikke de utbyggerne seg om, sier han tydelig.

Utbyggerne svarte i januar med å saksøke Nakazenko og avisen hans. Men ikke bare ham: Reportasjene hans bygget på intervjuer og rapporter fra kommunen, som selv hadde saksøkt utbyggerne for å stoppe det de mente var et ulovlig prosjekt. Som følge av dette saksøkte utbyggerselskapet også kommuneadministrasjonen.

– Det er som en hybridkrig, vet du. Informasjon om at det skulle stoppes, gjør jo at de ikke fikk solgt leilighetene underveis, sier Nakaznenko.

Fersk SLAPP-rapport

Den slitte setekanten på de gule direksjonsstolene avslører hyppig bruk av møterommet. Det tilhører det ukrainske journalistforbundet NUJU. Vinduene er vendt mot Khresjtsjatyk-gaten, noen minutter nedenfor Majdan – kjent for opptøyene i 2013 og 2014.

Søksmålet mot Nakaznenko er mer enn en lokal byggesak, mener NUJU. Det er en del av en bølge av søksmål mot ukrainske journalister.

Det er bare ei uke siden juristen Danil Serbin avsluttet sin master i jus i Kyiv. Nå leverer 23-åringen argumentene for hva som må gjøres for å beskytte journalistene.

– Jeg håper vi kan legge til noen forskrifter i lovverket, som kan skape et mønster dommere kan følge, og slik stoppe sakene før de kommer til retten.

Serbin har arbeidet for NUJU siden han var tenåring, og 12. mars i år lanserte han og journalistforbundet en rapport om 36 tilfeller av SLAPP-søksmål.

SLAPP – eller Strategic Lawsuit Against Public Participation – er rettslige anklager for å skremme, tyste eller straffe blant annet journalister som driver undersøkende journalistikk om korrupsjon, maktmisbruk eller annen samfunnskritikk.

Hensikten er sjelden å vinne saken rettslig, men å presse journalisten til taushet gjennom økonomisk, psykisk og juridisk belastning.

Gjenkjenner mønster

Den eldste saken i rapporten er fra 2004. De siste årene har det blitt langt verre, mener NUJU. Rapporten påpeker at slike søksmål blir stadig vanligere i Ukraina, «særlig i saker der journalister etterforsker korrupsjon, maktmisbruk eller andre temaer av allmenn interesse.»

15 saker er fra unntakstilstanden etter invasjonen i 2022. Halvparten av sakene er rapportert fra journalister. Den andre halvparten er anonymiserte saker funnet gjennom søk i den ukrainske utgaven av Lovdata. Serbin kjenner altså ikke identiteten deres.

– Vi gjenkjenner mønsteret i sakene, og har kvalitetssikret sakene våre. Det kan være vanskelig å bevise, men når vi analyserer en sak og ser historien, ser vi at saken handler om annet enn journalistikken. Det kan være vanskelig å vite sikkert i sakene vi ikke kjenner. Det kan være anklager om at noen har betalt journalisten for å skrive negativt, og det kan være anklager om dårlig journalistikk. Men vi har sett et mønster, og vi har holdt unna saker hvor vi ikke hadde nok informasjon til å ta dem med, sier Serbin.

Søksmålene er dyre, og rettsgebyrene er koblet til størrelsen på anklagen. Taper du, koster en anke halvannen ganger prisen for behandling i første instans. Det er heller ikke vanlig at redaktøren tar ansvaret og plukker opp regningen. Journalistene står rimelig alene, når de må dekke saksgebyrer og advokatutgifter selv.

– Er du overrasket? Det er ikke kultur for å la andre ta seg av kostnadene. Så ja, de står ganske alene, selv om vi kan hjelpe praktisk og moralsk, sier Serbin.

I Ukraina kan enkeltpersoner saksøke redaksjoner for ærekrenkelse. Selskaper og organisasjoner kan søke erstatning for tapt omdømme og økonomiske tap, forteller Serbin.

– I et land hvor domstolene ikke alltid er uavhengige, ser vi at mektige personer har «sine dommere». Dermed kan de levere, trekke, og levere søksmål, helt til de kommer til en dommer, hvor de vet de kan få gjennomslag, fortsetter han.

Veskehundenes rike

Vi får navnet på noen av sakene han kjenner til i rapporten. Neste morgen stopper drosjen ved en bom inn til et fornemt boligstrøk i Drømmegata i utkanten av Butsja, denne vesle byen som sammen med nabobyen Irpin ble verdenskjent da russerne ble stående fast på vei til Kyiv under fullskala-invasjonen 24. februar 2022. 

Boligene er høye, flotte. Folk lufter veskehundene sine i parkene.

Oleksander Nakaznenko, Ukraina

Oleksander Nakaznenko kommer gående i pressevesten. Vi traver ut av området, inn i en furulund med grønt grass og høye trær. Fra en grusvei stiger vi gjennom en port, og inn til et skall av et uferdig hus, som mangler vinduer. Noen venner reiste av sted, han låner råbygget gratis.

I andre etasje lukker han oss inn i et soverom. På ene siden av den oppbygde senga står en vedovn, på den andre et lite bord. Der ligger håndsprit, lightere, lommelykt, ei røykpakke, noen tomme tekrus og altså en pc.

Nakaznenko tilbyr te, før han går løs på historien.

Han havnet i Irpin etter journaliststudier på slutten av 1980-tallet, og i 2007 startet han sin egen avis på stedet. Han viser frem førsteutgaven. På forsiden er det et bilde av ham til hest.

Oleksander Nakaznenko på hest.

– Se, det er meg på hest! Jeg har ikke bil, altså. Jeg bruker sykkel. Men jeg liker godt hester. Jeg fikk en venn til å «fotoshoppe» skog bak meg, for det var bare bygninger på bildet.

– Allerede i første utgaven skrev jeg at vi bare ville komme ut når vi hadde råd til det, forklarer Nakaznenko. 

Han prøvde å selge de første utgavene, men det gikk dårlig.

– Politikere som stilte til valg ga ut sine egne aviser, så hvorfor skulle folk betale for min når de kunne få andre gratis? Jeg måtte endre meg, og skaffet mine egne sponsorer, forklarer han.

Kontroller av kommunen

På den tiden var den andre avisen i Irpin drevet av kommunen. Men i 2016 kom den store reformen, som tok offentlig eierskap ut av medier. Fram til da var det vanlige at aviser var eid og svært preget av lokale myndigheter og politikere, som brukte dem til propaganda og påvirkning.

– Lokalavisen her var kontrollert av kommune frem til 2019, den. Vi var et alternativt media, og de som ønsket en politisk karriere fra opposisjonen, de brukte meg, forklarer Nakaznenko.

Butsja og Irpin er kjente forsteder til Kyiv, hvor overklassen i Kyiv liker å ha et lite hus med en hageflekk. De siste årene var byggingen voldsom. Den tiltok veldig etter at det skulle rydde opp etter russernes herjinger. Penger flommet inn. Partiet Nye ansikter hadde makten, og Oleksander Markushin hadde tatt over etter tidligere ordfører Volodomyr Karpliuk, en garvet investor.

De tilhørte samme parti, men var blitt uvenner. Og redaktør Nakaznenko støttet ikke lenger opposisjonen, Markushin hadde blitt posisjon. Det kunne gått bra, men gjorde det ikke.

– Sikker på dere ikke skal ha te? spør han, og finner frem militærkrus av metall.

I fjor kom avisen ut med ni papirutgaver, samt på nett. Han sier sponsingen foregår ved at han skriver hva han vil, og så viser han tekstene til mulige sponsorer. Hvis de liker teksten, spytter de i penger, og han får da råd til å gi ut avisen på papir – og får større rekkevidde.

– Nei, de betaler meg ikke for artiklene. Jeg skriver hva jeg vil. Men de betaler for utgiftene til trykking. Det er vanlige businessmenn eller politikere, eller næringslivsfolk som vil inn i politikken. De ønsker å vise seg frem i avisen, humrer han.

Ingen inntekter

Siste utgaven kom faktisk i 15.000 eksemplarer i november. Den er gratis, og plasseres i postkasser og i hyller rundt omkring. Inntekter for ham finnes ikke, forklarer han, journalistikken er mer et kall – om å fortelle hva som skjer i byen.

Så havnet den nye ordføreren i klammeri med den gamle, kort sagt. Markushin har vært varetektsfengslet og i husarrest, anklaget for organisering av ulovlige grensepasseringer og underslag av midler til gjenoppbygging av byen.

Dette har også ført til at inntektene har uteblitt for avisen.

– Sekretæren Anzhela Makeyeva har midlertidig fått det politiske ansvaret. Men hun er styrt av gamleordføreren, sier Nakaznenko.

– Ingen næringslivsledere vil legge seg ut med ham, og siden jeg har støtte Markushin, får jeg ingen sponsing av avisen.

Uten at Journalisten kan verifisere saken, forklarer Nakaznenko at tidspunktene ikke er tilfeldige. Markushin ble pågrepet i januar, og like etter ble avisen og kommuneadministrasjonen saksøkt.

Byggeprosjektet omtalt i lokalavisen.

For hold deg fast: Et sentralt tema for krangelen mellom det som hadde vært to ledere i samme parti, var utbyggingen av blokkene langs Butsjenka. Kommunen mente utbyggingen var ulovlig, med feil i eierskap til grunnen, og at området så nær vannet var farlig. Ja, faktisk saksøkte kommunen utbyggerselskapet i 2024. Sentralt i prosjektet? Gamleordføreren Volodymyr Karpliuk.

Går lenger enn langt

Da kommunen stevnet utbyggerselskapet, og forsøkte å stoppe prosjektet, omtalte Nakaznenko saken i avisen sin i ganske tydelige vendinger 30. april i fjor.

Med godt kildegrunnlag kan han avsløre at området med innsjøen er sunket sammen etter torv-utvinning, at grunnen er ustabil, at gravemaskiner ligger nedsunket der, at kloakk preger området, og at fundamenteringen til nybygget åpenbart er for dårlig.

Han kan også vise til stevningen, og har dermed godt grunnlag. Men han går lenger enn det.

«For at en høyblokk skal stå lenge og trygt i et slikt område, må man grave ned et fundament like høyt som bygget. Det er åpenbart ikke gjort. En slik forholdsregel ville doblet byggekostnadene. Men hvorfor skulle Vidvazhnykh [selskapets navn, som også betyr «modige», red. anm.] bry seg med ekstra utgifter? De skal jo ikke bo der selv. De skal bare selge leilighetene (…) – og så forsvinne.»

– Den avisen var sponset av Markushin næringsfolk, sier han.

Han avviser at koblingene preger ham.

– Hør her. Folk kjenner min posisjon. Jeg er imot dårlige prosjekter. Det er helt anarki her. Jeg skriver hva jeg vil. Jeg skriver om forurensing og dårlige prosjekter, og viser dem frem til folk. Vil de betale, får jeg større spredning. Jeg står for det jeg skriver, sier han.

Han kan neppe lastes for å bli rik, i alle fall er det verken bil eller eiendom synlig. Han sykler rundt i Irpin og sier han ikke har penger.

– Jeg klarer meg, jeg hogger litt ved og rydder i folks hager, jeg har aldri tjent særlig penger på avisen uansett, men jeg brenner for økologi og er motstander av uvettig utbygging, sier han.

– Jeg lever et asketisk liv.

Venner setter avisen i Quart, Pagemaker eller for tiden mest i inDesign, som vennetjenester. Trykkingen har han mest gjort et stykke unna, i Tsjernihiv.

«Skandaløst prosjekt»

På sommeren i fjor får han midler til å gi ut ny avis. Den kommer 1. august. Da har utbyggerne tatt til motmæle mot den kommunale anmeldelsen, og krever rundt 6,5 millioner kroner i dekning for mulige tap på grunn av ulovlig stopping av produktet.

Det er en åpenbart god sak for lokalavisen. Nakaznenko omtaler «det skandaløse byggeprosjektet i flomsonen til elven Butsjanka ved bredden av innsjøen Zemsnarjad».

Han omtaler det han hevder er forfalskede dokumenter, og kan vise til at en domstol har forbudt selskapet å fortsette arbeidet.

Så skriver han:

«Det viktigste er at Vidvazhnykh med dette søksmålet har avslørt sin egen korrupte natur. Forsøket på å kreve over 27 millioner rhyvnias fra Irpins fellesskap mislyktes. Men hvem vet hva de vil finne på neste gang? Karpljuk sa selv, fra talerstolen da han fortsatt var ordfører i Irpin: «Jeg vet hvordan forretningsfolk løser saker i rettsvesenet», med tydelig hint om bestikkelser.»

Søksmål i posten

– Jeg fikk brevet 23. januar, sier han.

Utbyggerselskapet Vidvazhnykh krever at avisen Irpin Daggry skal erkjenne at påstandene hans er usanne og ærekrenkende, og komme med en offentlig unnskyldning. Det samme gjelder Irpin byråd, heter det i anklagen. Selskapet krevde ikke penger utover saksgebyret.

Det ukrainske journalistforbundet skiller ikke mellom redaktører og journalister, og Nakaznenko har medlemskap.

– Jeg ringte journalistforbundet, og spurte om de kunne hjelpe meg hvis jeg måtte i retten. Det pleide de ikke gjøre, sa de. Men de ga meg noen generelle råd. Og så kom du, sendt fra dem. Jeg tenker det var hjelpen de skaffet meg.

Noen minutter unna i drosje, kan vi endelig se byggene reise seg. Arbeidet pågår for fullt. Nakaznenko er lei seg, og mener saken viser hvor korrupt byen har blitt.

– Som redaktør, strever jeg for ethvert stykke land. Nå bygger politikere og utbyggere på ethvert frimerke.

– Hvorfor hentet du ikke kommentar fra dem du omtalte?

– Jeg kjenner saken godt. De er umoralske. Byggingen er illegal og absurd. Jeg kan sammenligne med krigen: Når du skriver om den, så ber du ikke russerne om kommentarer.

– Men da får ikke dine lesere lese om hva de tenker de du skriver om?

– Jeg får ikke penger for å skrive om deres posisjoner. De har sine egne aviser, som er koblet til eksordføreren. Jeg holder jo med den suspenderte ordføreren. Dette er store gutter. De bygger store prosjekter, men betaler bare to ganger min vesle skatt, og jeg betaler nesten ingen ting, for jeg tjener knapt penger, sier han.

– Journalistikken din virker veldig avhengig av makten i lokalsamfunnet?

– Ja, veldig. Jeg prøver å ikke være så avhengig, men slik er det, jeg avhengig av penger for å komme ut.

– Vil lage et show

Vi tråkker ned langs bekken, for å få bedre bilder.

– Tenker du fortsatt at dette skulle vært stoppet?

– Ja, det er farlig, det kan falle ned, det står på ustabil grunn.

Han ville ikke gjort noe annerledes, sier han. Det vil si, han mener han kunne tatt litt mer med fra utbyggernes argumentasjon frem. Uten at han tror det ville hjulpet.

– Jeg tror ikke søksmålet er seriøst, det er bare et angrep på informasjonen jeg kommer med. De vil bare ha meg inn i den rettssalen, slik at jeg skal måtte forsvare meg. De vil ha bildene av meg i den salen, og kunne se: Han måtte møte i retten for å ha skrevet om oss.

– Men du lot dem ikke forsvare seg. De er ikke gjengitt i artikkelen din?

– De vil lage et show mot meg, og jeg kommer til å svare med et show mot dem. Jeg er ikke lei meg for at jeg ikke ga dem plass i avisen min, for jeg definerer ikke deres posisjoner som normale.

Til rådhuset

Kravet som er sendt ham, er også sendt til kommunen. Lederen av juridisk avdeling der, Victoria Kovtun, har ikke noe ønske om å uttale seg.

Formelt sett er kommunen anklaget for å ha spredt uriktig informasjon om byggeprosjektet til den tidligere ordføreren Volodomyr Karpliuk, som har eierandeler i aksjeselskapet Vidvazhnykh.

– Jeg tror ikke det var kommunen som er ansvarlig for å gi ut de dokumentene, men enkeltpersonene i kommunen, så vi er neppe ansvarlige som kommune, sier Kovtun.

Jurist Victoria Kovthar mener at ansatte i kommunen som har uttalt seg til avisen, ikke har gjort det på vegne av kommunen.

Pulten har små stabler av sakspapirer. Hun spør om saksnummeret, og leter litt på datamaskinen. Hun finner den ikke. Hun kjenner den ikke så godt. Hun har vært ansvarlig kommuneadvokat kun i noen måneder.

– Til avisen brukte Nakaznenko dokumenter og uttalelser fra kommunen...?

– Men de snakket ikke på vegne av kommunen, men for seg selv, og det var noen som delte dokumenter fra kommune

– Men han bygget saken på offisielle dokumenter fra kommunen?

– Min mening er at folk i kommunen på den tiden fikk instruksjoner fra Markushin, for å gjøre det vanskelig for Karpliuk. Markushin signerte i sin tid faktisk selv byggetillatelsen mens han fortsatt var ordfører.

– Men skulle ikke byggingen i alle fall stoppe til dette var avklart?

– Jeg har ikke sett noen dokumenter om å stoppe saken.

– Redaktøren anklager byen for å være korrupt, at folk bygger i ti etasjer når de har tillatelse til seks?

– Vi har klare planer for hvor høyt man kan bygge i ulike bydeler. Hvis noen mener det finnes korrupsjon, må vedkommende dokumentere det. Det må også journalisten. Har du eksempel på korrupsjon? Jeg kom her for 3-4 måneder siden, og jeg har ikke sett det. 

Gamleordføreren svarer

Anklagene rammet utbyggerselskapet hardt.

Jeg ringer daglig leder Volodomyr Splivak i Vidvazhnykh. Han er kort, og ber meg heller ringe eksordfører Karpliuk, som dermed skal snakke for prosjektet.

Karpliuk tar telefonen. Han sier de har alle tillatelser de trenger.

– Vi har anklaget ham og kommunen fordi informasjonen de har spredd var falsk. Vi mailet ham etterpå og ba ham fjerne det, men det gjorde han ikke. Så ja, vi har gått til søksmål. De har desinformert om at vi ikke har tillatelser og dokumentasjon, og at vår utbygging er ulovlig. Men det stemmer ikke. Han spurte ikke oss noe, og ba oss ikke om noen dokumentasjon, sier Karpliuk.

Han er tydelig på at avisen handler på vegne av andre.

– Vi er sikre på at han ikke handlet på egne vegne, og vi tror han er betalt av andre. Men jeg vil ikke si hvem, jeg vil ikke være på hans nivå, og fremme påstander uten dokumentasjon.

Avviser SLAPP

Tilbake i Kyiv bare ler Oksana Romaniuk av rapporten fra det ukrainske journalistforbundet.

– Nei, nei, de har jo bare sakset saker fra et åpent rettsregister, som handler om journalister. I Europa vet jeg SLAPP er et problem. Ikke her: Her overfaller de i stedet journalistene fysisk, sier Romaniuk.

Direktøren av Institute of Mass Information (IMI) er en ukrainsk uavhengig organisasjon som overvåker pressefrihet og sikkerheten til journalister i Ukraina. Hun har i en årrekke dokumentert overgrep mot ukrainske medier, både fra myndigheter, oligarker og russisk okkupasjonsmakt.

Utfordringen i Ukraina er ikke søksmål, men at journalister overfalles fysisk, mener Oksana Romaniuk.

Hun sier hun kjenner til fem SLAPP-saker, knyttet til to aktører. Den ene var en spesiell dommer, som i noen år gikk etter journalister i regionen. Den andre var Andrey Portnov.

– Han som ble drept i Spania?

– Ja, han.

– Han brukte det juridiske systemet i en årrekke for å presse journalister. Faktisk hadde vi nedsatt en gruppe som skulle se på slike saker. Men i dag… vel, jeg tror vi kan oppløse den før vi har begynt.

***

Siste melding fra redaktør Oleksander Nakaznenko i Irpin:

«Etter møtet vårt har det ikke skjedd noen nye hendelser i forbindelse med søksmålet. Om saken går videre til rettsbehandling, avhenger av den politiske situasjonen i myndighetene i Irpin.»

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina, er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

Powered by Labrador CMS