Tre av redaktørens medarbeidere er tatt av russerne. Selv klarte hun å rømme

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Zaporizjzja og Kozarovychi, Ukraina:

– Du vet ikke hva du har før de blir borte. Melitopol er en vakker by, grønn og frodig, og hadde en rekke nye, store prosjekter på gang før russerne kom og ødela alt, sier redaktør Svetlana Zalizetskaya.

Hun står med årets første moreller og kommer nesten på gråten. Tre år har gått siden hun i siste liten rømte fra Ukrainas kirsebærby, Melitopol ved Asovhavet.

Nå må hun nøye seg med mai-moreller fra Zaporizjzja. Hjembyen er bare to timer unna i fredstid, men en hel verden unna i krigstid, ettersom russerne tok byen i 2022.

Tre av hennes nære medarbeidere ble året etter tatt av russerne, hjemme i Melitopol.

– Jeg tenker på dem hver dag.

Sendt i døden

Dagen før: Langs den over en mil lange Sobornyj-avenyen blomstrer hestekastanjene. Ved Livets fontene på Primasjenko-plassen møter redaktør Zalizetskaya i en tynn, blå ullgenser.

Hun har sterke, mørkeblå kontaktlinser. Vi setter oss i de dype, brune skinnsetene på kafé Nosh.

Hun tar frem mobilen, og viser den siste saken de i RIA Pivden publiserte – et skjult opptak av unge menn fra Melitopol, som blir ført inn i en buss for å bli tatt inn i den russiske hæren.

– Dette er unge, vanlige ungdommer fra Melitopol. Vernepliktige blir ikke sendt i krigen, men disse unge blir tvunget til å skrive under på at de har latt seg verve seg som profesjonelle for Russland. De blir sendt rett i døden for å slåss mot sine egne landsmenn. Det er ukrainere mot ukrainere. Russerne bruker også dette i propagandaen, og sier det er en borgerkrig, sier Zalizetskaya fortvilet.

Reporterne som forsvant

En del av propagandaen betyr også angrep mot ukrainske reportere. Mange kjenner til 27 år gamle Victoria Roshchyna, som ble funnet drept, uten hjerne og øyne i februar, etter å ha blitt tatt i 2023. The Guardian har skrevet hennes historie utførlig.

Listen over bortførte journalister skal telle 31 personer. Noen er på kjent sted, og har fått lange dommer. Andre er bortført med ukjent skjebne. Det samme kunne skjedd Zalizetskaya.

Da russerne inntok byen i 2022, holdt hun fanen høyt som redaktør og utøvende journalist. I nettavisen var de ti ansatte.

Samtidig med angrepet på byen startet også DDoS-angrep på redaksjonen. RIA Melitopol fortsatte å publisere på Telegram-kanalen og på sin egen Facebook-side: «Russiske okkupanter har hengt opp sine filler på administrasjonsbygningene. Men det betyr ikke at Melitopol er tapt», skrev hun.

Frilansjournalisten kjemper mot søksmål tett på frontlinjen

Andre journalister forlot byen og stengte ned. Hun trodde, sant å si, at soldatene skulle bli jaget ut. 11. mars 2022 ble hun invitert til møte med overløperen Halyna Danyltsjenko i rådhuset.

– Hun var hyggelig, og overstrømmende. «Bli med oss, du kan få en fantastisk karriere, og bli stor også i Moskva». «Jeg kan jo ikke, mannen min er jo i militæret», sa jeg. «Det ordner vi sikkert, svarte hun. «Får jeg lov til å dra fra byen, da?» «Det kan du nok, bare ta et møte med den russiske kommandanten i byen først». Da skjønte jeg det var farlig.

Hjemme så hun like etter på nettet at byens ordfører ble bortført med en bag over hodet. Snart ble Danyltsjenko utnevnt til ny ordfører.

– Jeg skjønte at det samme ville skje meg om jeg møtte kommandanten, sier hun.

Hun måtte flykte. Dette var tidlig i krigen. Det fantes ikke private transportører eller kjente ruter.

Faren kidnappet da hun rømte

– Jeg hadde en bil, men forbannet meg selv – jeg hadde aldri skaffet meg sertifikat.

Ingen ville ta sjansen på å prøve hjelpe henne gjennom sjekkpunktene. Neste morgen gikk hun glipp av ett møte på en øde veistrekning, før hun plutselig fikk ett kvarter på å innfinne seg et sted, for å rømme forkledd som lege i en ambulansebil 11. mars 2022.

Hun hadde ikke før kommet i skjul i Zaporizjzja, før russerne kidnappet faren hennes hjemme i Melitopol.

– Jeg ba søsteren min hente datamaskinen jeg hadde lagt igjen hos foreldrene mine, men da hun kom, var allerede russerne der. Huset var fint, de hadde akkurat pusset opp: «Skal vi ta av oss skoene?» spurte de, da de så det flotte, hvite gulvet hjemme hos foreldrene mine. De tok selvsagt ikke av seg skoene. I stedet tok de faren min, en 75 år gammel mann som hadde hatt slag. De presset meg til å gi bort passord, og presset meg til å komme tilbake. Men jeg sa nei, sier Zalizetskaya.

Etter noen dager gikk hun med på å offentlig skrive at hun frasa seg jobben i avisen. Faren ble løslatt. Hun fortsatte likevel for fullt. Foreldrene lever stadig hjemme i Melitopol.

Flyttet redaksjonen

Hun og mannen har etablert seg i Zaporizjzja. De er nå i sitt tredje kontor, etter at det første var for utrygt, og det andre ble bombet. I dag kaller de seg RIA Pivden og dekker hele Zaporizjzja fylke, ikke bare Melitopol. Dagen før var 112.000 lesere innom, dobbelt så mange som før krigen.

– Vi er alle fra Melitopol og områdene rundt. Vi har kontakt med dem, med venner og familie. De skal vite at de ikke er forlatt. Men vi må kommunisere forsiktig. Det er en rekke ord, som «eksplosjon», som vi ikke kan bruke på telefon. Russerne screener alt, sier hun.

Inntektene forsvant. Ingen betaler for annonser. Inntekter fra trykte kalendere og annet materiell, reklame for de mange hotellene ved Azovhavet – alt det er tapt. Ti personer arbeider og lever på donasjoner fra utlandet, tar småjobber. Som mange andre lever hun for det meste av ektemannens lønn, og tar småjobber et annet sted.

– Dette har blitt vår misjon. Vi er de eneste som kan bringe ekte historier fra Melitopol, for vi har fortsatt kilder der, og kan fortelle hva som skjer…

Etter den mislykkede motoffensiven i fjor, da ukrainerne prøvde å bryte gjennom ved Zaporizjzja og frigjøre Melitopol, har det blitt verre.

– Bare å leve der er å være i fangenskap. Folk er redde for å snakke, man kan ikke vite hvem man skal stole på. Og denne freden de nå diskuterer: Mange av dem som fortsatt befinner seg i okkupasjonen sier: «Hvis dere nå lager en fred, hvor Russland får beholde de okkuperte områdene, så blir Melitopol borte, de blir glemt og forsvinner», sier Zalizetskaya.

Den skjebnen kan gjelde flere: I august 2023 ble seks journalister bortført fra Melitopol. To jobbet for henne i avisen, en tredje var nylig pensjonert.

– Jeg advarte dem. Tro meg, hver dag sa jeg: «Dere må komme dere ut». De trodde de kunne holde seg under radaren. Men før eller senere blir du tatt.

Tatt av russerne

Dette er de seks:

Heorhij Levtsjenko, var administrator for Telegram-kanalen.

 – Han var veldig følsom og ansvarsfull. Han holdes i varetekt i forhørsfengselet i Mariupol.

Anastasija Hlukhovska jobbet for nettstedet før fullskala-invasjonen. Hun ble pågrepet i august. Først ble hun holdt i Melitopol, deretter i Priazovske, og til slutt overført til Taganrog.

– Hun er ei stille, ung jente, som alltid tenker seg nøye om, sier redaktøren.

Taganrog er samme sted som Viktoriia Roshchyna ble holdt, i forhørsfengselet SIZO-2, kjent for sin brutalitet og systematiske bruk av tortur.

Den tredje, pensjonisten, er Iryna Levtsjenko.

– Hun ble pågrepet sammen med sin ektemann våren 2023. Han ble løslatt. Hvor hun befinner seg nå, og hva hun er anklaget for – det vet ingen.

Evgeniy Ilsjenko var advokat i Melitopol, men ble borgerjournalist, og startet kanal på Telegram. Den har vært stille siden pågripelsen 10. mai 2022.

– Han anklages for at han angivelig skal ha overført sensitiv militær informasjon til Ukraina. Det er absurd, sier Zalizetskaya.

Ilsjenko har ikke vært i retten, han kan befinne seg i byen Rostov-na-Donu sørvest i Russland, nær grensen til Ukraina.

Vlad Hersjon var en uavhengig sportsjournalist. Under fullskala-invasjonen drev han Telegram-gruppen «Vi er Ukraina». Han holdes i Mariupol. Se intervju med moren her.

Yana Suvorona drev Telegram-chatten sammen med Vlad. Hun er også i Mariupol.

Svetlana Zalizetskaya sier den offisielle listen på 31 kunne vært minst dobbelt så lang.

– Det er mange flere journalister som er tatt, minst dobbelt så mange, ettersom mange drev borgerjournalistikk. Informasjon om dem kommer hovedsakelig fra slektninger. Mange er redde – de tror at offentlighet bare vil skade. Derfor tier de og håper på utveksling, sier Zalizetskaya.

Nekter å løslate

Russland innrømmer ikke å ha sivile fanger. Landet omtaler bare bytte av krigsfanger og retur av døde soldater som formelt samarbeid. Hvor mange sivile ukrainere som holdes i russisk fangenskap er ukjent.

Noen kilder oppgir at rundt 16.000 sivile kan sitte i opptil 180 ulike, russiske leire. Antallet er beheftet med stor usikkerhet. Dette er i så fall trolig langt flere enn antallet ukrainske soldater i russisk fangenskap, som sies å være rundt 6000.

Parlamentsmedlem Olha Vasylevska-Smagliuk i Verkhovna Rada har engasjert seg i frigivelsen av sivile. Selv oppgir hun antallet savnede sivile ukrainere «opptil 28.000».

– Vi kjenner ikke skjebnen til alle, vi vet ikke sikkert om de er drept eller fortsatt sitter i fengsel.

Hun er valgt inn fra Kyiv fylke, og fra dette området er det 400 savnede ukrainere som trolig er i Russland.

– Dette er mine egne tall, innhentet fra pårørende og lokale myndigheter. Jeg har dessverre ingen konkret informasjon om situasjonen til de ukrainske journalistene. Det eneste jeg kan slå fast, er at russerne nekter å løslate dem, sier Vasylevska-Smagliuk til Journalisten.

Sønnen tatt for tre år siden

Dmytro Khyliuk er én av dem.

– Han hjalp oss med alt, han er den beste sønnen en kan ha, sier hans 75 år gamle mor, Halyna.

– Ja, han gjorde den hardeste jobben han, alltid, sier faren Vasyl (77).

Hvordan omtaler du sønnen din, når du ikke har sett ham på tre år, og for hver fangeutveksling, håper du at din sønn skal være den neste, men innerst aner du ikke om han er i live?

– Han hjalp meg å hyppe poteter, men han likte det ikke, nesten smiler Vasyl og ser på kona.

Nå må de klare seg alene. 12. juni feiret Dima – som foreldrene kaller ham – sin 50. bursdag, i et ukjent fengsel et sted i Russland, om han fortsatt lever.

– Det er vanskelig å vente, og beholde troen på at han kommer. Vi er trøtte av det, når det kommer nyheter om frigitte fanger, tennes håpet, men det er aldri ham. Nå snakker de om tusen som skal frigis, i disse samtalene. Vi håper hans navn vil stå på listene.

Smalt i veggen

Russerne kom til landsbyen Kozarovychi nord for Kyiv, litt øst for mer kjente Butsja og Irpin, da de stormet over grensen. 

En dag smalt en granat i husveggen. Dima sto på kjøkkenet, flere vegger unna. Både han og huset klarte seg. Moren tok inn hos noen naboer med kjeller, som de kunne overnatte i. Ingen kom ut eller inn fra landsbyen. 

Far og sønn kom snart etter, men den 2. mars 2022 skulle far og sønn innom hagen.

Der sto fem væpnede soldater. Både de og mange andre menn ble pågrepet den dagen. Noen dager senere ble faren satt fri. Ikke sønnen. Han forsvant.

Journalisten som hver morgen kjørte på motorsykkelen inn til journalistjobben i Kyiv, ble et nummer på listen av sivile ukrainere som sitter i russisk fangenskap.

Lun og hyggelige

Faren setter seg stille i vinkelsofaen på kjøkkenet. Slitte arbeidsnever i kors over kneet. Kona har hatt slag, og har dårlig venstreside. Som tidligere lærer er det hun som fører ordet. 

De to gamle vokste opp i Khmelnytskyj fylke i sørvest, men giftet seg og flyttet opp her til det grønne, vakre distriktet der Dnipr blir en liten innsjø nord for Kyiv. Her fikk de sin eneste sønn to år etter.

– Han var veldig svak da han ble født. Det var usikkert om han ville leve opp, sier Halyna.

Hun tørker tårer.

Etter studier i Kyiv begynte Khyliuk som journalist. Han var krim- og hendelsesjournalist i Onya, med rundt 150 ansatte.

– Han var så lun, og hyggelig, med masse humor, sier Tanja Poliakovska.

36-åringen var kollega med Khyliuk i to år. Hun har på vegne av redaksjonen holdt kontakt med foreldrene. Onya er eid av det store selskapet medieselskapet 1+1, med 2000 ansatte. De har også sendt med en sjåfør, pluss to fra kommunikasjonsavdelingen, for å følge med på intervjuet fra en norsk journalist. 

De har med jordbær, bananer og epler til det gamle paret.

Dima giftet seg aldri. De bygget på en etasje. Slik kunne han også stelle for de aldrende foreldrene. Da moren måtte ha opplæring etter slaget, var det han som tok seg av henne.

Herjet hage

Russerne ble jaget ut av området i slutten av mars 2022. Tilbake sto en herjet hage. Russerne hadde gravd ned en stridsvogn-stilling i hagen. De hadde kjørte ned gjerdene, skutt i stykker vegger, rotet over alt. 

Sakte har det meste kommet på plass. Nå dyrker Vasyl igjen rødbeter og poteter på jordstykket bak hagegjerdet. Hønene springer fritt. I et lite rom spankulerer ei hønemor med åtte små. Vasyl fyrer for dem om natten. Han viser opp på sønnens tomme rom. Russernes granater kunne knapt ha skutt et større hulle i hjertet hans.

Det siste livstegnet var en utvekslet ukrainsk militær fange, som hadde delt celle med Khyliuk frem til 2024. Mannen møtte Khyliuks foreldre 31. mai 2024, og fortalte om møtet med sønnen.

Før det hadde de mottatt et brev i slutten av august 2022, men det var skrevet i april. Vasyl går for å hente det. Han fomler og finner frem ordene på papiret. Det er håndskrevet. Det er altfor vanskelig. Vi lar det være. Vi tar et bilde av konvolutten, mens mor sitter igjen på kjøkkenet.

– Soldaten mente Khyliuk neppe kan ha veid mer enn 45 kilo senhøsten 2024. Hvordan det kan være nå, aner vi ikke, sier kollegaen Poliakovska.

Trøtt og gammel

Hva foreldrene egentlig har fått av hjelp er ikke godt å si. De lever av litt pensjon, de har egne egg og har kjøkkenhagen.

– Men i år er jeg så trøtt og gammel, jeg har bare orket å dyrke halvparten av hva vi pleide før krigen. Da solgte vi også en del. Men ikke nå, ikke nå. Men vi skal ha nok poteter til oss, selv altså, skulle bare mangle, sier faren.

De har fått utpekt en advokat, og skryter av arbeidet hennes. Det er viktig med advokat, det er så mye papirer.

– Når hun var her sist? Nei, det var for rundt tre år siden, etter at han ble tatt, men du vet. Dima var ikke alene. Det er så mange andre som også er tatt, sier Halyna.

Jeg spør hva hun ville sagt til sønnen om hun hadde ham der. Hun gråter.

– Vi venter på at han kommer tilbake. Vi elsker ham. Vi savner ham. Hver natt og hver dag. Men krigen tar ikke slutt. Russerne har ingen rett til å gjøre dette.

Fordi de er journalister

At Dmytro Khyliuk var sivil journalist, fører til at utveksling blir vanskelig. Russland innrømme ikke å ha sivile fanger. Kun gjennom dommer, eller ved å behandle sivile som militære soldater, har Russland visstnok mulighet etter egne lover og regler til å utveksle fanger. Men siden journalister samtidig blir behandlet som om de var stridende, får de dårlig behandling enn ordinære sivile. De havner mellom alle stoler, forklarer Oksana Romaniuk.

– Vi vet at journalister blir slått og torturert. Det fikk vi også et klart bevis på da Victoria Roshchyna ble funnet, sier Romaniuk.

Hun leder det anerkjente Institutt for masseinformasjon (IMI) i Kyiv.

Hun mener OSSE og FN burde tatt et større ansvar ved å be om rapporter og kreve inspeksjoner av Russlands behandling krigsfanger

– Vi har ingen tilgang, men OSSE og FN har organer som burde presse på for å få vite hvordan ukrainske krigsfanger blir holdt, om de lever, eller om de får medisinsk behandling, sier Romaniuk.

Hun deltar i en arbeidsgruppe, som organiserer oversikt og arbeid for å frigjøre journalister. I den deltar også folkevalgte og representanter for andre organisasjoner.

– For Russland er journalister åpenbart legitime mål. Vi har en rekke saker hvor russiske styrker skyter direkte på presse, og mange har nå sluttet å bære pressevester, sier Romaniuk.

Hun støtter Svetlanas utsagn om at det reelle antallet bortført journalister trolig er langt over 30.

Hun viser også til at russiske styrker pågriper familiemedlemmer i okkuperte områder.

Kidnappet og truet

– De finner slektninger av ukrainske journalister i de okkuperte områder, kidnapper dem og truer slik journalistene til å samarbeide eller holde kjeft.

Hun viser frem et bilde som bare er noen uker gammelt. En middelaldrende kvinne sitter på en enkel stol, med et gult skjerf bundet over øynene. Hun bor i okkupert område, sønnen er i Kyiv.

Bildet ble sendt til sønnen, med beskjed om at moren ville dø om han ikke sluttet å rapportere.

– Det var en moralsk veldig vanskelig situasjon. Bildene ble analysert, og man fant at pistolen ikke var i stand til å avfyre. Han ble bedt om ikke å svare. Han ble absolutt livredd. Han fulgte rådene, og svarte ikke. Han slettet alle kontoer på sosiale medier, og gjorde seg helt utilgjengelig. Moren er fortsatt i live. Men jeg er redd at han allerede har lagt bånd på seg. Vi er alle mennesker. Han er ikke det eneste tilfellet. Dermed kan det godt være at familiene til journalister i fangenskap lar være å snakke om sakene, sier Romaniuk.

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Rapport: Bølge av søksmål mot ukrainske journalister. – Hybridkrig, sier redaktør