Undersøkende journalistikk er ingen elitedisiplin

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Et av de største hindrene for undersøkende journalistikk i Norge, er lav redaksjonell selvtillit og manglende vilje til prioritering. 

De siste årene har vi truffet mange journalister og ledere fra mindre redaksjoner som både direkte og indirekte har gitt uttrykk for at undersøkende journalistikk er en eksklusiv og spesialisert form for journalistikk som bare andre – og gjerne større redaksjoner – har tid og ressurser til å lage.

Som mellomstor eller liten redaksjon er det lett å si at gravejournalistikk ikke er for dem, at dette ligger utenfor deres kompetanseområde og budsjett. Resultatet er at mange vegrer seg både for å bruke begrepene «gravejournalistikk» eller «undersøkende journalistikk» og å gå i gang med slike saker. 

«Jeg tror ofte at lokalavisjournalister føler de jobber i en helt annen verden enn det som trekkes fram som god gravejournalistikk. Ofte er det like mange som har skrevet og vært med på en SKUP-rapport, som det det totale antallet redaksjonelt ansatte vi har» (Intervju med redaksjonell leder). 

En elitedisiplin? 

Sitatet er fra en leder SUJO har intervjuet til «SUJOs gravebase – en hjelper til undersøkende journalistikk». 

Gravebasen er en statusrapport fra SUJO om den undersøkende journalistikken og en verktøykasse for arbeid med undersøkende journalistikk. 

Gravebasen retter seg spesielt mot lokale og mindre medier og gir verktøy og metoder for utvikling, gjennomføring, kvalitetssikring og ledelse av undersøkende journalistikk. 

Sitatet illustrerer SUJOs erfaring: At mange lokale og mindre medier ikke kjenner seg igjen i eller identifiserer seg med undersøkende journalistikk slik den lages av de store redaksjonene. De oppfatter at denne journalistikken krever så mye tid, ressurser og innebærer så stor risiko at den er uoppnåelig for en mindre redaksjon. Men det trenger ikke være slik.

For hva er undersøkende journalistikk? Det finnes mange ulike definisjoner, både i forskningslitteraturen og i praksisfeltet. 

Noen av de mest konservative definisjonene i enkelte pressekretser forutsetter at journalistikken alltid skal innebære en avsløring av noe som noen forsøker å holde skjult (Cancela et al., 2021). SUJO mener at en slik definisjon, som innebærer en avsløring av noe som noen aktivt ønsker å holde tilbake, er for snever. Legger man til grunn at motparten for de journalistiske undersøkelsene har slike intensjoner, gjør det utvalget av slik publisert journalistikk i Norge svært begrenset.

 Mulig å grave for de små

Vi mener det er viktig å avmystifisere og demokratisere begrepene «undersøkende journalistikk» og «gravejournalistikk». 

SUJO definerer undersøkende journalistikk som en særskilt form for kritisk og sannhetssøkende journalistikk med mål om å avdekke og avsløre kritikkverdig forhold, overtramp og/eller overskridelser i samfunnet.

Vi mener altså at det bør være et mål å avdekke og avsløre. Men hvorvidt man klarer å oppnå dette målet, vet man ikke før man har lagt ned en selvstendig sannhetssøkende innsats. Det er derfor først og fremst innsatsen, altså at journalistene aktivt og kritisk søker sannhet, som gjør journalistikken undersøkende. Ikke temaet som undersøkes, motpartens intensjoner og motiver eller hva journalistikken eventuelt kan føre til.

Selv om undersøkende journalistikk bør ha et mål om å avsløre, mener SUJO at graving ikke alltid kan reduseres til å bare handle om blanke avsløringer.

Undersøkende journalistikk kan også være:

• Å synliggjøre nye sammenhenger mellom allerede kjente fakta.
• Å gå bakom nyhetsbildet og forklare hvorfor noe har skjedd. 

Det er positivt at det ikke eksisterer én felles forståelse og definisjon av begrepene «undersøkende journalistikk» og «gravejournalistikk» i norske redaksjoner. Det indikerer både at ingen har fullstendig definisjonsmakt og at undersøkende journalistikk er et felt i stadig utvikling der det er plass til forskjellige aktører med ulike ambisjoner, ressurser, dekningsområder og tilnærminger til det journalistiske samfunnsoppdraget.

SUJOs forskning og erfaringsgrunnlag viser at det er mulig å grave i mindre redaksjoner selv om det journalistiske mandatet og rammebetingelsene er annerledes her enn i de store riksmediene. 

Så hva kjennetegner de redaksjonene som får til å grave, til tross for at rammebetingelsene jobber mot dem? 

Hverdagsgraving

Det er egentlig ganske banalt, men det handler mye om innstilling og vilje. 

Mindre redaksjoner som graver regelmessig har forstått at undersøkende journalistikk ikke bare handler om de store satsingene som krever mye tid og ressurser, men også om å utvikle hverdagsjournalistikken – å gjøre «vanlig journalistikk» mer undersøkende. 

Mange lokale medier lager hardtslående journalistikk som er viktig for innbyggerne. De legger ned betydelig innsats for å avdekke problematiske bindinger i næringsliv og lokalsamfunn. De avslører misbruk av offentlige midler eller uverdige forhold på skoler og i eldreomsorg og de undersøker konsekvenser av hytte- eller industriutbygging.

Men ikke alle medier oppfyller samfunnsoppdraget på en slik eksemplarisk måte. Selv om det lages mye god lokal undersøkende journalistikk i Norge, er det helt klart et uutnyttet potensial for mer.

Mangler tid 

Alle norske medier befinner seg i et konstant produksjonspress. Journalister og redaktører vi har intervjuet til Gravebasen, forteller at et viktig hinder for å lage mer undersøkende journalistikk ligger i avisenes publiseringssystemer og innsiktstall. 

Selv om undersøkende enkeltsaker leses godt og selger abonnementer, fremhever informantene at volum og mengde har en tendens til å trumfe kvalitet, og at de stadig mangler tid og andre ressurser til å gå dypere inn i saker.

I forlengelsen av dette er det viktig å påpeke at SUJO skiller mellom å demokratisere og å utvanne begrepet undersøkende journalistikk. All journalistikk i norske medier er ikke undersøkende. Det er heller ikke et mål i seg selv. 

Mediene har også andre oppgaver, som å informere og rapportere. Men skal pressen oppfylle sitt selvpålagte vaktbikkjeoppdrag og opprettholde sin relevans og autoritet i samfunnet, må det undersøkes og graves mer, også i de mindre mediene. 

Tre råd for å begynne

Hvordan kan mindre redaksjoner lage undersøkende journalistikk uten at det eser ut og blir en påkjenning for redaksjonen? Vi har tre konkrete og enkle råd:

1. Begynn med en diskusjon og en avklaring i redaksjonen:

• Hva er undersøkende journalistikk for oss?
• Hvem skal grave?
• Hvordan skal vi grave?

Undersøkende journalistikk i Saltenposten, Moss Avis eller Klar Tale er ikke det samme som undersøkende journalistikk i VG. 

Mindre redaksjoner må finne en definisjon som passer til egne redaksjonelle rammebetingelser. Tidsbruk, mål for undersøkelsene og vurderingen av hvilke saksfelt som skal sees nærmere på, må tilpasses ressursene. Mange journalister og ledere kan tenke at det er jålete og vel akademisk å sette seg ned og diskutere dette. Hvorfor kan man ikke bare gå i gang? Hvorfor er det så viktig å definere og avgrense arbeidet?

Vil gjøre graving enklere for flere: – Begynn med en nyhetssak

Svaret på det er ganske enkelt: Når mennesker skal handle og samhandle opererer de alltid innenfor symbolske universer. Definisjoner og begreper er med andre ikke bare tomme ord, de skaper felles virkelighets­forståelser, betinger samhandling og kan brukes konstruktivt i arbeidet med journalistikken.

Hvis det eksisterer ulike eller motstridende oppfatninger av det undersøkende journalistiske arbeidet, kan det i verste fall føre til retningsløse prosjekter der ambisjonene er uklare og målene ikke blir nådd, samtidig som man sløser bort tid og penger. Trår man feil med et undersøkende prosjekt én gang, er det lett å avstå fra å prøve igjen. Både journalister og ledere forteller til SUJO at negative erfaringer kan bli brukt som argument for å prioritere vekk større journalistiske sakskomplekser ved neste korsvei. Så første steg er: Bli enige om en felles definisjon og forståelse av arbeidet.

2. Jobb systematisk:

Vår erfaring viser at systematikk er helt avgjørende når en redaksjon skal jobbe undersøkende. 

Et kort oppstartmøte med faste spørsmål som skal besvares for å komme godt i gang, et midtveismøte for å ikke grave seg bort og vekk og et sluttmøte for å sjekke saken linje for linje og planlegge oppfølgersaker, er gjerne det som trengs for lose saken godt i mål. Å bruke felles metodikk er en sikkerhet for å komme i mål på kvalitetsmessig godt vis.

Sjekk Gravebasen for en mer inngående beskrivelse av hvordan man kan jobbe mer systematisk. 

3. Bare fortsett med nyhetsjobbing:

Gode graveidéer oppstår gjerne i nyhetsbildet. Journalister i lokalavis og nisjemedier har ofte gode kilder og en oversikt over dekningsområdet eller sektoren som setter dem på sporet av den gode saken. 

Ikke tenk at dere skal begynne med noe stort og annerledes. Fortsett å lage gode nyhetssaker og videreutvikle dem ved å «kle på» nyhetssaken med flere selvstendige undersøkelser: Flere kilder, metoder, systematikk, etikk og formidling. 

I mange tilfeller er dette en bedre arbeidsmåte enn å starte med et stort tema som kan bli vanskelig å avgrense.

Forestillingen om at et undersøkende journalistisk prosjekt må være omfattende og innebære x antall medarbeidere i flere uker eller måneder på et adskilt prosjektkontor gjør at mange tenker at dette får bli en annen gang. Husk at undersøkende journalistikk også er å sette søkelys på en sak eller et tema, ett steg, en sak av gangen. Med SUJOs gravebase håper vi redaksjoner finner både mål, mening og retning. 

Kilder: 

Cancela, P., Gerber, D., & Dubied, A. (2021). «To Me, It's Normal Journalism» Professional Perceptions of Investigative Journalism and Evaluations of Personal Commitment. Journalism Practice, 15(6), 878-893.