1979: Alltid på «jobb»

Men 70-åras underskudd av kvinnelige journalister kan han ikke huske som et problem.

– Jeg jobbet i Ny Tid i 1979, og vi tilstrebet kvotering, så det var nok litt mer brukbart med tanke på kvinner hos oss enn andre steder, minnes Teigene.

Han forteller om journalistikk som en livsstil. Man jobbet «døgnet rundt», og når man ikke var på jobb, satt man på kafé og diskuterte jobb og politikk med kolleger. Han bodde i kollektiv med blant andre Eva Bratholm og Andreas Hompland, og var et kjent syn på byen i en sekstiåttersk saueskinnsfrakk og skulderveske i skinn. Variasjonen besto lenge i om han brukte PLO-skjerfet eller et lilla Sigrunn Berg-sjal.

Teigene sier at han aldri hadde noe ønske om å bryte med journalistikken. Han var overbevist om at det var journalist han skulle være. De fleste han kjente var også dedikerte til journalistikken, og de fleste hadde et klart politisk engasjement. Etter Ny Tid og seks år i Dagbladet, ble han hentet til NRKs politiske avdeling sammen med Terje Svabø fra Aftenposten. De skulle oppveie hverandre i det balanserte NRK.

– Når jeg ser på dagens arbeidsredskaper og tenker tilbake, så kan man jo smile litt. Vi hadde noen gamle skrivemaskiner den gang (uten rettetast), skrev med dobbel linjeavstand og rettet manusene med penn, sier han..

Først flere år senere i Dagbladet stiftet han bekjentskap med OCR og etter hvert mer avanserte tekniske hjelpemidler.

– Jeg følte ingen former for depresjoner, slik forskeren har funnet ut. Tvert imot. Det var en fin og optimistisk tid, vi var friske og vi var framtidsoptimister. Vi fryktet ingen avisdød, og jeg var sikker på at det skulle bli et godt liv, sier Teigene.

For mange samfunnsbevisste journalister på slutten av 1970-årene var journalistikk fortsatt en forlengelse av politikken. Teigene forteller at det var stor forskjell på den partipolitiske bindingen i de ulike mediene, og at frigjøringen i partipressen er bra, men han syns avisene nå er blitt mye mer lik hverandre. Den gang var det for eksempel helt utenkelig for en Ny Tid-journalist å skulle gå til Aftenposten.

– Vi kunne nok gå til Dagbladet, og kanskje til Arbeiderbladet. Ellers var NRK greit for de fleste, sier han.