Er én ribbet høne i hånden bedre enn ti på taket?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Ganske nylig fikk jeg en e-post fra Espen Teigen. Hvorfor er ikke så viktig. Men jeg bet meg merke i signaturen, hvor det under arbeidssted – altså Document.no – sto: «Medlem av redaktørforeningen».

Om dette er et forsøk på å pynte seg med lånte fjær eller en reell misforståelse, kan andre få mene noe om, men hvis noen skulle være i tvil: Document er ikke medlem av Norsk Redaktørforening (NR), og kan heller aldri bli det. Kun personer kan bli tatt opp som medlemmer.

Det er også kun enkeltmedlemmer som kan bli ekskludert. Og helt siden han ble tatt opp som medlem i 2018, har det med litt ujevne mellomrom kommet krav om at Hans Rustad – sjefen til Teigen, og Documents grunnlegger og ansvarlige redaktør – bør ekskluderes. 

Rene og ranke redaktører

Etter at Document ble trippelfelt på det siste møtet til Pressens Faglige Utvalg, en fellelse som kom etter klage fra Filter Nyheter-redaktør Harald Klungtveit, har debatten blusset opp igjen. For øvrig er det fjerde gang Klungtveit eller Filter får Document felt i PFU, men hvem teller.

Denne gangen, som ved tidligere anledninger, får jeg henvendelser i ettertid om at vi – det vil si Journalisten, og jeg som ansvarlig redaktør – bør fronte en eksklusjon.

Jeg synes ikke det er åpenbart at svaret på det spørsmålet er ja. Et svar jeg vet skuffer noen av dem som har henvendt seg, både nå og tidligere.

I utgangspunktet mener jeg at det bør være rom for redaktører som Rustad i NR. Det er ikke sånn at alle de andre medlemmene i foreningen konsekvent fremstår som rene og ranke i et presseetisk perspektiv.

Meninger om makkverk

Hvis vi fokuserer på året som har gått, mener jeg også at en publisering som Document ikke har noe med er et argument for at han bør bli værende.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

I februar publiserte iNyheter sin artikkel om Thorbjørn Jaglands angivelige selvmordsforsøk. Et makkverk av en artikkel som jeg har kritisert både i en kommentar her i Journalisten, i Journalistens podkast og litt også fra scenen på SKUP-konferansen. En artikkel som etter hvert ble til en hel serie.

Det er bare fantasien som kan sette grenser for hvor mange punkter iNyheter kunne ha blitt felt på hvis disse artiklene hadde blitt behandlet av PFU.

Men det vil de aldri bli. Så lenge iNyheter-redaktør Helge Lurås ikke er medlem av NR.

Siden 2018 har 19 klager mot Document fått full behandling i PFU. 15 har endt med fellelse. Det er en ganske høy fellingsprosent. Flere av fellelsene omfatter også flere punkter i Vær varsom-plakaten. Rekorden er fire.

Der noen konkluderer med at alle fellelsene er et argument for at Rustad skal sendes ut i Sibir-kulda, mener jeg at det kan være et argument for det motsatte. 

Jeg vil at Document skal bli felt når mediehuset han leder, bryter presseetikken, og ikke som iNyheter, som proklamerer at de følger presseetikken, men hvor det ikke har noen konsekvenser å bryte den. 

Mangelfulle meninger

Trolig kunne også antall Document-fellelser vært høyere. For det som skiller Document fra andre medier, er hvor mange ganger de er felt på punkt 4.17 om ansvar for og redigering av kommentarfelt.

Document har et kommentarfelt både på egen nettside og på Facebook, som selv redaktør Rustad ser ut til å ha problemer med å elske. Eller som han sa til Journalisten nylig:

– De spyr ut drit. 

Men viljen – eller evnen – til å gjøre noe med det, fremstår mer enn bare litt mangelfull.

Likevel: Hvis PFU-fellelser skal være et argument for utkastelse, hvordan skal da dette vektlegges? Totalt antall fellelser? Prosentvis andel fellelser i forhold til klager? Fellelse på de samme punktene? 

Nesten uansett hvordan dette vektlegges, vil også noen andre medier få problemer hvis dette skal være en del av grunnlaget for en eksklusjon. 

NRK har flest fellelser nesten hvert år, men det skyldes også at de publiserer så mye mer enn andre.

Uten mesterbrev 

Flere av dem som vil ha Rustad ut av NR, mener at det Document holder på med, ikke er journalistikk i det hele tatt.

Selv mener jeg at vi bør ha en ganske vid definisjon av hva som er journalistikk, men som periodevis leser (og en som ofte ramler innom nettsiden fordi jeg forveksler document.no med docs.google.com), sliter jeg også med det håndverksmessige. 

Som jeg har skrevet om alternative medier tidligere, handler skepsisen fra de etablerte mediene, meg selv inkludert, i all hovedsak ikke om temaene de tar opp (selv om det innimellom gjør det også), men det journalistiske håndverket.

Mitt inntrykk er at det å kritisere dem på dette området, treffer en øm tå. Lurås’ lange svar på min kritikk av deres Jagland-publisering, kan i hvert fall tolkes slik.

Omvendt stempel

Kanskje har kritikerne rett i at Document ikke bryr seg om fellelsene. Eller ikke bryr seg nok. Men litt vondt må det gjøre. De nøler i hvert fall ikke med å slippe til stemmer som kritiserer PFU eller andre som retter et kritisk blikk mot deres journalistikk.

Når det er sagt, må jeg innrømme at det er på dette området at mine argumenter for å beholde Document på innsiden er svakest. Men i ansvarliggjøringen ligger det også at de får et offentlig rulleblad. Et omvendt kvalitetsstempel. Og alternativet – ingen PFU-behandling overhodet, à la iNyheter – mener jeg er verre.

Innsiden på utsiden

Er det prestisje knyttet til medlemskapet i NR? Noen vil sikkert mene det. Og hvis svaret er ja: Fortjener Document denne prestisjen?

Filter Nyheter har kostet ham millioner – selv mener han at det har vært en god investering

E-posten fra Teigen symboliserer kanskje at Document, som har gjort det til sin misjon – og forretningsidé – å stå på utsiden og kritisere det etablerte, også ønsker litt av glansen og prestisjen de etablerte institusjonene har.

Eller i hvert fall at han ønsker det.

Når det gjelder sjefen hans, er mitt inntrykk at han er mindre opptatt av den biten. Og til dem som eventuelt tror at det er sånn at Rustad jevnlig sitter og drikker konjakk med redaktøreliten, kan jeg avsløre at det nok er et stykke unna virkeligheten.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært på alle arrangementer som NR står bak de siste åtte årene, men jeg har vært på mange, og jeg kan kun huske å ha sett Rustad til stede én gang.

Det kan selvsagt ha vært flere, men en gjenganger er han ikke. 

Sett fra hønseburet 

En eksklusjon av Rustad, hvis det skulle komme til det, vil av mange sees på som en nødvendig opprydding. At NR endelig setter foten ned. Men bortsett fra en symbolsk seier, er det svært lite det vil endre på.

Jeg tror det er feil å skyve de problematiske redaktørene ut av nettopp de ordningene som kan ansvarliggjøre dem. I PFU-statistikken kan det kanskje gi et utslag, men Document vil fortsette som før. Alt det motstanderne misliker med Document, vil fremdeles være der. Kanskje også i forsterket form.

For tilhengerne, abonnentene – og de som «spyr ut drit» i kommentarfeltet – vil dette være nok et bevis på at de har hatt rett hele tiden. At eliten, og mediene de kontrollerer, gjør sitt for å stoppe dem som i deres øyne tør å fortelle sannheten.

Men for å gå tilbake til begynnelsen og e-posten jeg fikk – og dette er ment som et mer filosofisk spørsmål:

Står man tilbake som en ribbet høne, hvis man mister sine lånte fjær?

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.