– Du er tidligere redaktør i Psykisk Helse, men har siden i høst vært strategiansvarlig for Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Hva fristet deg ved redaktørjobben i Syn og Segn?

– Først og fremst at det som allmennkulturelt tidsskrift har veldig stor bredde. Dessuten får jeg stor frihet i jobben, både innholdsmessig og på andre måter. Hvis jeg vil flytte til Moskva i to måneder, så kan jeg ta med meg jobben dit. Så er jeg veldig glad i det nynorske tvisynet, som jeg håper skal få enda mer spillerom i Syn og Segn. Det ligger mye verdifullt i den nynorske kulturen som folk kjenner dårlig til, fordi det er altfor lite nynorsk i mediene. Det går ikke an å holde på med den apartheiden som avisene driver med.

– Men vil du flytte til Bergen nå da?

– Nei, nei. Redaktørene i Syn og Segn har bodd mange steder. At redaksjonen nå har holdt til i Bergen er bare fordi de forrige redaktørene, Hilde Sandvik og Marit Eikemo, bor der. Jeg skal bo i Oslo.

– Apropos redaksjon. Vi snakker egentlig om et redaksjonsråd?

– Ja, og derfor blir det veldig viktig å få et bra redaksjonsråd. Jeg må plukke ut en bukett flinke, idérike og engasjerte mennesker fra forskjellige felt. Blant annet har jeg tenkt å ta med en fotograf.

– Hvem leser Syn og Segn?

– Det er nok mest akademikere, lærere og skrivende folk. Selv om de forrige redaktørene har vært flinke å markere seg, er det likevel et litt for hemmelig blad. Jeg merker på dem som intervjuer meg at altfor få journalister leser bladet. Selv ble jeg abonnent allerede på gymnaset. Det var fordi en lærer sa at det måtte vi for å få samfunnsinnsikt og bli flinke i nynorsk. Dessverre tror jeg ikke lærere i dag gjør slikt. Det er et mål for meg å lage et spennende blad for flere enn nå, ikke minst for yngre lesere.