– Hvordan trives du med å jobbe med nyheter igjen, i P4s «Sytten Tretti»?

– Å jobbe med nyheter i radio er som å være hjemme igjen. Jeg drev med radionyheter i Dagsnytt for omkring 20 år siden. Jeg var i NRK fra 1976 til 1992, men de siste årene holdt jeg på med tv.

– Hva fascinerer deg med radio?

– Radio er fascinerende i seg selv. Det er det desidert raskeste mediet, nyhetsmessig. Den fordelen er P4 veldig flinke til å være bevisste på. Sendingene er blitt kjappere siden min NRK-tid, og ikke minst har det skjedd en teknisk revolusjon. Det var ikke en datamaskin da jeg var i Dagsnytt. Jeg har alltid vært invalid i forhold til data, og var den siste i TV 2 som hadde skrivemaskin. Nå surrer jeg veldig mye med systemet i P4. Uten produsent og tidligere «Sytten Tretti»-programleder Thomas Alsaker hadde ikke programmet kommet på lufta.

– Hva lokket din gamle venn, P4-sjef Kalle Lisberg, med da han rekrutterte deg?

– Han visste at jeg var ledig på markedet, og lokket med seg selv. Kalle er det nærmeste du kommer et radiogeni i Norge. Han er ikke bare en meget oppegående journalist, men han har den kombinasjonen som jeg bare kan drømme om: Han er også en god administrator. Det er ikke så veldig mange som har begge disse egenskapene.

– Dere har kjent hverandre lenge?

– Ja, helt siden vi begge var hovedtillitsvalgte under siviltjenesten i 1971. Vi satt i hovedstyret for sivilarbeiderne og møttes jevnlig. Så møttes vi igjen på Journalisthøgskolen, og deretter i NRK. Så vi har faktisk tråkket ganske likt.

– Har du flest gode eller flest dårlige minner fra TV 2?

– Det er vel en salig blanding.

– Hva gledet deg mest?

– Å få jobbe og gjøre rett og skjell for seg. Jobbe for pengene.

– Og mindre hyggelige opplevelser, da?

– Å ikke få gjøre det i den siste perioden. Det opplevdes som meningsløst.