– Blottstiller sin udugelighet
(LESERKOMMENTAR): PFU må våge å håndtere opphavsrett på Facebook, mener Carl-Erik Grimstad.
I sommer ble jeg bedt av Dagens Næringsliv om å bidra til en debatt om sosiale medier. Jeg valgte i min kronikk å fokusere på bruken av Facebook (FB) som kilde for journalistikk. Relativt friskt i minnet er Dagbladets bruk av bildet av en 18-åring i tilknytning til det omtalte Skaun-drapet. Bildet ble hentet fra FB. Friskere er minnet etter pressens etikkutvalg (PFU) som i vår behandlet en sak der Grimstad Adressetidende ble klaget inn for å ha brukt et FB-bilde som illustrasjon på et nyhetsoppslag. PFU avviste klagen med den begrunnelse at utvalget ikke har opphavsrettslig kompetanse. Man definerte med andre ord dette som et ikke-etisk spørsmål.
I min kronikk tok jeg, kort fortalt, til orde for at dette var en dårlig avgjørelse og at det er på tide at pressen gjennomtenker sitt forhold til opphavsetiske spørsmål. For meg er det relativt selvsagt at den institusjonen som har som vedtektsbestemt formål ” å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse” bør tilegne seg en berettiget mening om når og i hvilket omfang det er presseetisk legitimt å berike seg på andres arbeider slik de fremstår i sosiale medier.
Dette falt assisterende generalsekretær i redaktørforeningen, Arne Jensen, tungt for brystet. Han hevder i et tilsvar (23. juli) at jeg med ”opphavsetikk” blander snørr og barter. Videre mener han vi må skille mellom to forhold i debatten om Facebook – det presseetiske og det opphavsrettslige. Det første kan PFU ta seg av, det andre bør domstolene avgjøre. Tema for Jensens kommentar fortjener et mer overordnet perspektiv, for fra en prinsipiell synsvinkel er dette vanskelig å akseptere. Vi kan begynne med å stille spørsmålet: – Hvilke grenser bør presseetikken underkaste seg dersom den har som overordnet formål ”å fremme standarden i norsk presse?” Er det sider ved vår virkelighet som ikke bør være et anliggende for PFU i så måte?
Neppe. Man kan selvsagt velge å blottstille sin udugelighet og hevde, slik PFU gjør, at man ikke har kompetanse til å debattere og avgjøre et spørsmål av denne typen, men å hevde at det er ønskelig at utvalget ikke skal forstå seg på slikt, er selvsagt noe annet. Til nød kan det kanskje aksepteres at man ønsker å trekke opp en praktisk og institusjonelt grenselinje for hva PFU skal legge seg borti. Men det er selvsagt noe annet å opphøye slike grenser til prinsipp. Gjør man det, står man uvilkårlig i fare for å legge utilbørlige rammer for moralsk refleksjon. I en tid da den teknologiske utviklingen ustanselig byr på utfordringer for grensene mellom privat og offentlig, er det en viss grunn til å uttrykke engstelse for en slik holdning Jensen gjør seg til talsmann for.
Vi vet alle at den restauratør som tillater sine kelnere å møte gjestene med ”dette er ikke mitt bord” ikke har noen fremtid i bransjen. Slik sett skjelver jeg noe ved tanken på selvjustisordningens skjebne dersom PFU ikke behandler sosiale medier som journalistisk kilde med noe større raffinement enn det som til nå er prestert. Det er jo selvsagt ikke slik (som Jensen hevdet i en Dagsnytt 18-debatt med meg) at vi har en velfungerende opphavsrett på dette feltet og at PFU ikke har noe med å legge seg opp i den. Tvert imot, vil jeg hevde at det er rom for atskillig rettsstrid i praktiseringen av åndsverkloven som med fordel kunne unngås ved en mer fortløpende drøfting av slike spørsmål i vårt profesjonsetiske apparat. Mauseth-saken har nok satt en støkk i noen når det gjelder grensene for sitatretten, men i slike saker bør det være viktig at pressen selv går foran og etablerer etiske standarder før rettsapparatet gjør det på selvstendig grunnlag. GA-saken viser for øvrig med all tydelighet at kunnskap om opphavsspørsmålet fortjener en større plass i verktøykassa til norske redaktører. I dette tilfellet mente redaktøren seg berettiget til å bruke et bilde tatt av en identifiserbar person, av et identifiserbart ektepar med den begrunnelse at det dreide seg om allmenn og aktuell interesse og som sådan er i det fri. Jeg sterkt i tvil om at retten ville ha godtatt dette. Saken som GA satt på trykk, endrer seg lite substansielt om den ledsages av et personbilde eller ei og det er få grunner til at avisen ikke kunne vente på tillatelse før den satte bildet på trykk.
Argumentet om at presseetikken ikke har noe å gjøre i et felt der rettspraksis er velutviklet, holder seg også av flere grunner heller ikke som prinsipp. PFU legger seg stadig vekk borti saker der retten har tradisjoner langt ut over utvalgets historie. Innenfor spørsmål om vern av privatlivets fred (der vi har hatt en strafferettsbestemmelse siden sent på 1800-tallet) har til og med generalsekretæren i presseforbundet blitt stevnet som ekspertvitne. Det skjedde i Big Brother-saken der Per Edgar Kokkvold avla en uttalelse i saken (som for øvrig Høyesterett ikke rettet seg etter).
I stadig større grad legger Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg vekt på de presseetiske standardene når det avsies dommer. Det er nå nærmest en standardfrase i EMDs kjennelser å vise til ”the ethics of journalism” i saker som dreier seg om saker der de to artiklene 8 (rett til privatliv) og 10 (ytringsfrihet) står mot hverandre.
Et godt eksempel på at det kan være nødvendig med opphavsrettslig skolering i norsk avisledelse, er redaktøren av Natt & Dag som uten videre mener det må være i orden å plukke tre vilkårlig valgte portretter fra fjesboka og manipulere disse slik at de ligner nynazister – dog slik at ansiktene var lett gjenkjennelige (saken har selvsagt også en personvernside, men dette er ikke er tema for denne kommentaren hvor enn interessant det måtte være). Saken kommer snart opp i PFU. Drister utvalget seg denne gang, fortsatt uten opphavsrettslig kompetanse, må vi tro, til å ha en mening om retten til eget bilde?
I min verden kommer etikken foran jussen. I dette ligger noe av kjernen i selvjustisordningen. Journalistikken må feie for egen dør før staten finner det for godt å leie inn noen renovatører til å gjøre jobben. Yrkesprofesjonen må heller ikke gå av veien for å utfordre rettsvitenskapen på de felt der det av forskjellige årsaker er nødvendig for å skape ny juss og sette nye normative grenser for publiseringsatferd.