PODKAST-EPISODER:
KORTE VIDEOER:
- Siste
- Mest lest
Marita Aarekol syns menneskemøter er den store gleden ved fotografyrket.
Denne artikkelen er over sju år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Marita Aarekol er fotograf i Bergens Tidende.
Her kan du lese flere Morgenrutinen.
– Kaffe
– Mobil og en bunke bøker, flere bare halvleste.
– Det er ved frokosten. Da sjekker jeg bt.no, nrk.no, og Facebook for å se hva folk er opptatt av. Jeg tar også en runde innom lokalavisene.
– Et bilde av Danmarksplass som var blitt til en frodig kolonihage. Danmarksplass ligger ved innkjøringen til Bergen sentrum, og Norges mest trafikkerte kryss.
– Jeg prøver å tenke nye saker stort sett hele tiden, veldig ofte er det når jeg er ute på en jobb så dukker det opp en ny sak i forlengelsen av den jeg er på. Min erfaring er at det aller viktigste vi kan gjøre som fotojournalister er å være ute og snakke med og ikke minst lytte til menneskene rundt oss.
– Det måtte være Donald Trump, den dagen han blir sparket som amerikansk president.
– Jeg opplever ofte at jeg får tillit fra de jeg fotograferer og det bruker jeg for å få folk til å slappe av.
– For mange år siden var jeg på vanlig kveldsvakt på BT, og en av kveldens jobber var å ta bilde av Leonard Cohen på Hotel Norge. Han ville ikke komme ned i resepsjonen og jeg ble invitert opp på rommet hans. Han var veldig hyggelig og vi pratet lenge.
– Jeg ble imponert over VG sitt arbeid med brødrene fra Tolga. Det var en svært uventet sak som viser hvor viktig det er å vise nysgjerrighet for samfunnet rundt oss.
– Jeg blir provosert når journalister ikke gidder å gå ut huset og sakene bare blir produsert ved skrivebordet. Dette skjer oftere og oftere. Den store gleden ved dette yrket er jo å få lov til å være ute blant folk.
– En stor utfordringene er at det koster penger å lage god journalistikk og penger har det vært smått med i en periode. Det lider både skrivere og fotografer under. Samtidig, tenker jeg at det går bedre nå enn bare for kort tid siden, heldigvis.
– Et bilde som min kollega Rune Sævig tok av en gammel hannkatt. Katten ser ikke ut, men den har et uttrykk som forteller at dette har vært en skikkelig villkatt.
– Noen timer.
– Tja, rundt midnatt.