Kan kommentar­feltet reddes med en gulrot(kake)?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Bør kommentarfeltet gis en verdig død, eller kan det reddes?

Vårt Lands sjefredaktør, Bjørn K. Bore, er normalt ikke en forkjemper for aktiv dødshjelp, men slik jeg tolker ham, er han klar med spaden når levningene skal i jorda. At kommentarfeltet har utspilt sin rolle, har han gitt uttrykk for på kommentarplass i egen avis og nå sist i en debatt arrangert av Oslo Redaktørforening (se opptak her).

Åpenhet og dritt

Document-redaktør Hans Rustad har så vidt jeg vet ingen planer om stenge kommentarfeltene han har ansvaret for, men de fortsetter å skape problemer for ham. Brukernes bidrag under artiklene på egen nettside og Facebook, kombinert med mangelfull moderering av disse (særlig på Facebook), har ført til flere PFU-fellelser. Leserbidragene kan også bli en av flere faktorer som får ham ekskludert fra Norsk Redaktørforening.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

I sin «Skogpod» – trolig mediebransjens mest omtalte podkast i uka som gikk – spekulerer han i om PST kan stå bak noen av de hårreisende kommentarene som blir lagt igjen på nettavisens Facebook-side. Tidligere har Rustad uttalt til Journalisten at de som skriver kommentarer, «spyr ut dritt!» 

Han om det, men Rustad er ikke den eneste som innser at moderering kan fremstå som en ganske håpløs (og motløs) oppgave. Det er ikke uten grunn at veldig mange norske medier stengte sine kommentarfelt for noen år tilbake. Inkludert Journalisten.

Håp til høyre

Kommentarfeltene har vært omdiskutert siden de forsiktig ble innført i siste halvdel av 90-tallet (her i Norge blant annet av Bore og andre nettjournalistikk­pionerer), og veldig få har fått dem til å fungere skikkelig (Fredriksstad Blad er et unntak). Grunnleggende høflighet har fra starten vært mangelvare, og personangrepene kommer gjerne tett.

Men kanskje er det håp.

I Sverige har nettavisen Kvartal igangsatt et prosjekt som har fått en del oppmerksomhet i svenske mediekretser. Der får nå journalistene og noen eksterne profiler ekstra betalt for å bidra i kommentarfeltene på egen nettside. Rettere sagt: De får bonus. Det er heller ikke snakk om en symbolsk sum. For dem som bidrar mest, kan det være snakk om flere hundre tusen kroner i året.

Kvartal beskriver seg selv som «politiskt oberoende», men blir i stor grad ansett som et medium på høyresiden. Axel Andén, ansvarlig redaktør for svenske Journalisten, har blant annet på lederplass kritisert dem for å slippe til høyreekstreme aktivister og for å omtale disse som journalister.

Samtidig har avisen også rekruttert profilerte journalister fra både Expressen og Sveriges Radio. Jeg oppfatter dem som mer mainstream enn for eksempel Rustads Document og med et bedre journalistisk håndverk enn iNyheter. 

De har i hvert fall et kommentarfelt hvor tonen er helt annerledes enn i de to nevnte nettavisene.

Mer enn nettavis

«Artikkelen eller podkasten er bare begynnelsen på publiseringen, og fortsettelsen skapes sammen med dere, vårt publikum», skriver Kvartals administrerende direktør Ludde Hellberg i forbindelse med at de i desember i fjor relanserte seg som et sosialt nyhetsmedium. Kvartal skulle ikke lenger være en «gammeldags» nettavis.

Sagt på en litt annen måte: Journalistikken som publiseres, skal være utgangspunkt for en løpende samtale mellom journalistene og brukerne.

Gjennom korte innlegg kalt «tanke» kan journalistene dele analyser, refleksjoner og spørsmål som betalende abonnenter kan kommentere og gi digitale «gulrøtter» – mediehusets variant av likerklikk. 

Disse tankene minner litt om korte bloggposter og kan sette i gang en diskusjon eller bidra med synspunkter i en pågående samtale.

Under artikkelen til Hellberg om omleggingen har for eksempel Kvartals redaksjonssjef bidratt med en «tanke», som har fått åtte gulrøtter.

Valget av rotgrønnsaken som sin variant av «tommel opp» henger sammen med at Kvartal har en kanin ikledd menneskeklær som sitt symbol. Den dukker også opp i logoen.

Pengene styrer

Helt enestående fremstår kanskje ikke omleggingen til Kvartal. Også andre medier har forsøkt å oppfordret sine journalister til å delta i kommentarfeltet. Noen ganger fungerer det, ofte gjør det ikke det. Litt avhengig av medium og sakstype. Jeg ser blant annet at New York Times innleder sitt kommentarfelt på utvalgte saker med en liten tekst fra journalisten som har skrevet artikkelen. Mitt inntrykk er at dette blir tatt godt imot.

Men det som virkelig skiller Kvartal fra de andre, er det som ble kjent denne måneden. Deres medarbeidere blir ikke kun oppfordret, de får betalt for å delta med tanker og kommentarer. Jo mer de deltar, desto mer penger får de. 

Først ute med nyheten var Expressens mediepodkast «Lägg ut!», senere er bonusordningen også omtalt i Dagens Media og svenske Journalisten. 

Til sistnevnte forteller Hellberg at belønningssystemet har fått navnet Morotskakan – eller på norsk Gulrotkaken.

For å kvalifisere seg til bonus må journalistene og andre faste bidragsytere nå et visst nivå av publikumskontakt, målt i kommentarer, reaksjoner og tidligere nevnte «tanker».

– Vi vil leve som vi lærer og bryte ned barrieren mellom journalistene og publikum, sier Hellberg til svenske Journalisten.

Han understreker at det er selve samhandlingen med publikum som kan gi bonus.

– Det vi faktisk måler, er om publikum leser og kommenterer. Å bare skrive «Haha!» i en kommentar eller tanke er ikke nok, det må ha en viss kvalitet.

Gammeldags å si nei

På spørsmål fra Dagens Media om hvorfor ikke flere mediehus bruker lignende bonussystemer, svarer Hellberg:

– Jeg tror det skyldes feighet og en gammeldags tro på at man ikke skal blande kommersielle insentiver med journalistikk.

Gulrotkaken skal fordeles én gang i året mellom bidragsytere som har nådd et visst nivå. De som har lykkes best med publikumskontakten, får høyere bonus enn dem som har lykkes dårligere. Og ansatte og frilansere kan oppnå like høy bonus, men kravene for å oppnå målene er noe høyere for de ansatte, påpeker Kvartal-sjefen.

Han vil ikke svare på svenske Journalistens spørsmål om hvor stor potten er.

– Det vil jeg ikke gå inn på. Men hvis den skulle fordeles akkurat nå, ville flere av profilene våre fått hundretusener av kroner i bonus.

Ifølge podkasten «Lägg ut!» skal det være snakk om cirka to millioner svenske kroner som skal fordeles.

Ganske mye penger, altså. Såpass mye at det fremstår som en oppgave verdt å prioritere.

Svenske Journalistens journalist spør også om det er en risiko for at det blir publisert middelmådige tekster bare for å kvalifisere seg til bonusen. Til det svarer Hellberg:

– Hvis tekstene holder et lavt nivå, blir de mindre lest, og da blir bonusen lav. Jeg har vanskelig for å se at det gjør noen skade.

Flere ingredienser i deigen

I en typisk hjemmebakt gulrotkake utgjør gulrøttene et sted mellom 20 og 25 prosent av den totale vekten til kakerøren. Litt avhengig av mengden ostekrem synker prosentandelen til kanskje et sted rundt 15 prosent i et serveringsklart kakestykke.

Å gå fra The Sun til The Times var enkelt for Tony Gallagher: – Jepp, kun én etasje opp

Sånn er det trolig også for Kvartal. Hele kommentarfeltet kan heller ikke være gulrotbasert. Så er spørsmålet hvor mye som må til for å få den rette smaken og ingrediensmiksen.

Før helga tegnet jeg et abonnement på Kvartal. For både å kunne kommentere og lese kommentarene må man bak betalingsmuren.

Tonen i kommentarfeltet er overraskende høflig (ifølge Hellberg modererer de hardt), og de artiklene jeg har sjekket ut, bærer preg av at de som kommenterer, ikke befinner seg milevis fra hverandre på en høyre-venstre-akse politisk. Temperaturen stiger imidlertid litt når det er snakk om «venstreekstremister». Det er likevel langt unna det vi ser hos for eksempel Document.

Men kan dette fungere andre steder?

Sjokkerende ordentlig

Det er en besnærende tanke å kunne kjøpe seg ut av kommentarfelt­problemstillingen. Men det er kanskje bare en av ingrediensene i denne kaken.

Som Journalistens nyhetssjef Nils Martin Silvola tidligere har oppsummert i en petit, så er kommentarfeltet til norske Demo sjokkerende ordentlig. Der er også journalistene aktivt til stede, men så langt jeg vet uten at det utløser en ekstra belønning mot slutten av året. For de Demo-ansatte er kanskje belønningen at de lykkes med lanseringen (og dermed fremdeles har jobb).

Det Kvartal og Demo imidlertid har til felles, i tillegg til at journalistene er til stede i begge, er at kommentarfeltet er lukket inne. Kun abonnentene kan kommentere, og kun abonnentene får se kommentarene. 

Løsningen er dermed kanskje ikke å stenge kommentarfeltene, men å stenge dem inne. Og stenge journalistene inne sammen med leserne.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.