Ikke bare i Dagbladet

Trygve Aas Olsen har skrevet en interessant og innholdsrik bok om livet i Dagbladet de siste 30-40 årene. Da jeg leste den, kjente jeg igjen mye fra min egen arbeidsplass, Bergens Tidende. Nå har BT aldri nådd Dagblad-tilstander hva gjelder selvbilde og interne konflikter, men de samme tendensene har vært der, og jeg vil tro det er slik i mange redaksjoner.

Aas Olsen har fått mange reaksjoner på boka, naturlig nok, og noen av dem har vært svært forutsigbare. Når Dagbladets sjefredaktør kaller det en «drittpakke», føyer han seg inn i den lange rekken av sjefredaktører som viser manglende evne til å møte kritikk med en åpen og lyttende holdning. Verken Helle eller andre kritikere av boka ser at fyllerøret i avisen på 70 og 80-tallet har interesse for noen. Men det er jo interessant fordi det forteller noe om holdninger, kultur og ledelse i en avis med ambisjon om å bli eller være landets viktigste.  

Disse skildringene bidrar jo til å bekrefte min egen erfaring fra BT at kompetanse til å lede ikke alltid tillegges særlig vekt ved sjefsansettelser i redaksjonene. Resultatet blir ofte unødvendig høyt konfliktnivå og dårlig personalbehandling.

Her kaster jeg da stein i glasshus siden jeg har sittet 13 år i BTs redaksjonsledelse og fikk min første lederjobb mer på grunnlag av kjennskap enn lederkompetanse.

Svak ledelse gir rom for uformelle ledere og kulturkonflikter i redaksjonene. Tidlig på 1990 tallet var konfliktnivået i BT så høyt at redaksjonen måtte ha hjelp fra organisasjonspsykologer for å komme videre. BT har ikke hatt noen Jens P. Heyerdahl, heldigvis, men inkompetent styreledelse bidro i sin tid til at de interne problemene ble så store.

Aas Olsen går også inn på en rekke av de presseetiske overtrampene Dagbladet har på samvittigheten. Det kan være nyttig for noen hver å lese seg gjennom disse. Interessant er det å se at gjentatte feilvurderinger av samme person, ikke får noen konsekvenser, men det er også typisk for bransjen. Feil etter feil blir «tilgitt». Den samme romslighet viser man ikke overfor makthavere utenfor pressens egen rekker.

Ett av overtrampene til Dagbladet vil jeg gjerne dvele litt ved fordi det berører meg og får meg til å minnes noen sterke, personlige erfaringer. Halvor Elvik slo i sin tid opp et drap på en «luksusprostituert» med bilde fra hennes egenannonse og navn. Mange reagerte voldsomt. Blant dem daværende SV- leder Erik Solheim. Han kjente den drepte fra en helt annen side og forlangte strengere regler i Vær Varsom Plakaten for å skjerme drapsofre.

Mens jeg var nyhetsredaktør i BT, ble en ung kvinne som solgte sex, drept av en kunde. I den videre dekningen av saken ble offeret omtalt som den «prostituerte», mens kunden, drapsmannen, fikk støtte av arbeidskamerater. En dag kom en liten, slank kvinne opp i redaksjonen. Hun presenterte seg som mor til drapsofferet. Rolig og saklig fortalte hun om datteren, om en godt utrustet jente, med allsidige interesser som hadde utviklet et rusproblem og var kommet i pengenød. Møtet med denne moren gjorde sterkt inntrykk. Vi endret omtalen av datteren etterpå, men vi burde tenkt tanken før moren så seg nødt til å komme.

Enkelte kolleger påpeker at jeg har forandret mening etter at jeg ble leserombud. Det har de rett i. Kontakten med lesere har gjort meg langt mer bevisst på hvilken skade journalistikk kan påføre mennesker. Hver gang pressen jager i flokk, med gjentatte kritiske oppslag mot en enkeltperson eller når den tværer ut drapssaker og dyrker individers og familiers ulykke, håper jeg de som rammes får den hjelp de trenger for å komme gjennom skjærsilden.