Dagbladets historie utradert

De mektige pengegubbene har klart å overta styret og makta i den «frisinnede venstreavis». Dagbladet er blitt et spekulasjonsobjekt. Det ville det gamle Dagbladet ha seg frabedt. De kjempet med nebb og klør mot de mektige «interessentene».

Sjefredaktøren nå har fått mye av pepperen. Men han sitter mellom barken (firerbanden i styret) og veden (de redaksjonelle medarbeiderne). En redaktør skal stelle med journalistikk, ikke avishusets budsjett. Men når de store aksjonærene har fått en så avgjørende makt, og bruker den – settes sjefredaktøren i en utrivelig klemme. Særlig når den journalistiske – og historiske – kunnskapen er tynn.

Spørsmålet: Hvor er Stiftelsen Dagbladet som ble opprettet med brask og bram som et vern om redaksjonens frihet og Dagbladets tradisjoner? Som skulle stoppe finansmaktens uhyrligheter som vi nå er vitne til? Hva sier Arve Solstad nå?

I Dagbladets historie fra starten i 1869 med «Dølaringen» i ryggen (målmennene Hans Ross og Hagbart Emanuel Berner, Ivar Aasen, Aasmund Olavson Vinje, Ernst Sars, Carl Berner, Werner Werenskiold, J. C. Krogh) har det vært en rekke både politiske, økonomiske og agitatoriske forsøk på å få kneblet avisen til «det moderne gjennombrudds menn i Norge», skrev utenriksredaktør Ragnar Vold i «Dagbladet i Tigerstaden». Allerede høsten startåret var det økonomisk krise i bladet. Redaktør Berner var på bånn: «Bladets økonomi var så elendig, at jeg i hele min tid faktisk måtte stå uten lønn…» skrev Berner seinere.

Allerede noen år etter starten begynte «det finere publikum» å boikotte forretninger som averterte i Dagbladet, skrev Vold. Bankene ville heller ikke diskontere redaktørens forretningsveksler. Morgenbladet kalte salg av Dagbladet på gatene for «gatetrafikk». Bjørnson derimot ønsket Dagbladet velkommen, ikke minst fordi redaktør Berner «ikke hadde en boktrykker over seg som eier der den ene dag, er mavesyk… og idelig forsøker å bringe sin egen forstyrrelse og enfold in i bladets administrasjon og holdning». Ord til ettertanke.

Også byråkrater la kjelker i veien. Postfunksjonærer saboterte distribusjonen som ble uregelmessig, noen poståpnere nektet å ta imot abonnementsbestilling til denne frisinnede avisen. Offiserer på moen kunne nekte soldatene å lese Dagbladet og andre frisinnede. Også telegrafverket la pinner i veien.

I mars 1887 skulle Dagbladet knebles. Storaksjonær i avisen, statsråd Astrup, transporterte 37 aksjer til vesentlig moderate tingmenn. Ragnar Vold: «Hensikten var klar. Etter Dagbladets statutter hadde ingen aksjonær mer enn 4 stemmer på generalforsamlingen. Denne klausulen sto der for å hindre en enkelt kapitalsterk mann i å få en så dominerende innflytelse så han kunne true avisens uavhengighet.» Den kapitalsterke Astrups aksjon falt i fisk takket være flere klausuler, blant annet at Dagblad-aksjer ikke kan overdras uten generalforsamlingens godkjennelse. (I min tid måtte man også være venstremann for å få et par aksjer). Aksjonen voldte en voldsom oppsikt i motsetning til Dagblad-styrets manøvreringer i dag.

Det er meget bra for gamle Dagbladet at redaksjonsklubben har fått en leder som har årelang erfaring som journalist og redaksjonell leder. Håper han og resten av klubben leser avisens historie slik at de forstår at de arbeider på hellig grunn. Nå har mammon fått bukta og begge endene.

Nettopp det Dagbladet kjempet imot alle år.