Et trist «jubileum» for Arbeiderbladet

I vår skal Dagsavisen igjen på flyttefot, fra Møllergata til Sehesteds Plass. Dette gir meg anledning til noen få refleksjoner. I februar er det 21 år siden daværende Arbeiderbladet flyttet fra Youngstorget til sitt nybygg på Hasle.

Flyttingen til Hasle var meget omstridt, for å si det mildt. Beslutningen om å flytte fra Youngstorget skapte konfrontasjon mellom avisas toppledelse og tungvekterne i bedriftens styre på den ene siden og de ansatte på den andre. De fleste av oss ansatte den gangen opplevde det som frustrerende og bittert å bli til de grader overkjørt av en ledelse som på det teoretiske var glødende opptatt av bedriftsdemokrati og de ansattes rett til reell innflytelse. Prosessen ga meg noen tapte illusjoner.

Sjøl var jeg leder for redaksjonsklubben som hadde et nært samarbeid med grafisk klubb og HK-klubben. Ikke sjeldent opptrådte jeg som felles talsmann for de tre klubbene. Jeg sto med andre ord midt i striden.

Klubbene reagerte meget sterkt da administrerende direktør i Arbeiderbladet, Aslak Ona, lanserte sine ambisiøse planer om å flytte avisa fra sine tradisjonsrike, sentrale og strategiske lokaler på Youngstorget til et nytt skreddersydd avisbygg på Hasle. Bak Onas planer lå noen vyer som de fleste av de ansatte skjønte fint lite av. Nybygget skulle gi Arbeiderbladet kraftig opplagsvekst og sikre avisa et helt annet økonomisk fundament. Ifølge planene var det realistisk å regne med en vekst på opptil 85.000 eksemplarer. Godkjent og registrert opplagstall for Arbeiderbladet i 1987 var 60.735.

Med utgangspunkt i lokalene på Youngstorget, hadde vi i flere år lykkes med å øke opplagstallet. Bare i 1987 var veksten på 2.735 eksemplarer. Vi stilte oss nærmest vantro til ledelsens vyer om at flyttingen ville føre til kraftig opplagsvekst. Våre motargumenter ble møtt med litt overbærende smil. Partileder Gro Harlem Brundtland og partisekretær Ivar Leveraas var blant dem som hadde kullsviertro på planene til administrerende direktør Aslak Ona og sjefredaktør Per Brunvand. Det samme hadde en av toppsjefene i avisas bankforbindelse, Landsbanken, som jeg oppfattet nærmest lo av våre økonomiske kalkyler og ga ledelsen sin varme støtte. De kalkyler klubbene la fram, var utarbeidet i nært samarbeid med HolteProsjekt AS – et anerkjent prosjekteringsfirma som kom til at det for avisa var økonomisk lønnsomt å pusse opp lokalene på Youngstorget og bli værende. HolteProsjekt advarte faktisk mot flytting.

Men for flere av oss dreide denne striden seg ikke bare om å flytte Arbeiderbladet bort fra Youngstorget til lokalene på Hasle. Jeg har en sterk mistanke om at ledelsen gjennom flyttingen ønsket å frigjøre Arbeiderbladet fra det faglige og politiske miljøet på Youngstorget. Personlig var – og er – jeg fortsatt av den mening at avisa burde bygd videre nettopp på tilhørigheten til dette miljøet. Om ikke Arbeiderbladet skulle bli et alternativ til Dagens Næringsliv, kunne iallfall avisa ha speilet arbeids- og næringslivet ut fra fagbevegelsens ståsted på en grundig og profesjonell måte, samt gitt en bredere dekning av holdninger til og nyheter rundt den faglige og politiske arbeiderbevegelsen, uten dermed å bli servil.

Den holdningen var og er jeg neppe alene om. Men ledelsen delte ikke det synet. Deres strategi var så åpenbart å gjøre Arbeiderbladet mer sjølstendig og fri. 20 år etter flyttingen ser vi hvordan det gikk. Arbeiderbladet flyttet tilbake til sentrum og skiftet navn til Dagsavisen. Den avisa hadde i 2007 et godkjent opplag på 31.403 eksemplarer. Dagsavisen er nå overtatt av «Vårt Land»-konsernet som har en sterk tilknytning til Kristelig Folkeparti. Nå skal avisa igjen flytte til nye lokaler.

Nå skal jeg være forsiktig med å påstå at Arbeiderbladet hadde klart seg bedre i sine tidligere lokaler på Youngstorget. Men jeg kan konstatere at strategien til administrerende direktør Aslak Ona, sjefredaktør Per Brunvand, partisekretær Ivar Leveraas og daværende partileder Gro Harlem Brundtland neppe ble noen suksess.

Arbeiderbladet ble så frigjort at den forsvant og er i dag historie. Jeg skriver ikke dette for å hovere, bare for å minne om at bedriftsdemokrati, det å lytte til de ansatte, kanskje kan ha noe for seg. Men framfor alt blir jeg trist og bitter når jeg tenker på hva som skjedde med avisa og arbeidsplassen vår. Fortsatt savner jeg Arbeiderbladet.

Bent Inge Bye er tidligere leder av redaksjonsklubben i Arbeiderbladet.