Hvordan ble det nå sånn, egentlig? Tanken har streifet meg før, men det var i uken som gikk når min snille gode kone så opp fra avisen og formulerte det på denne måten: «De har funnet en ny pedofil!», som jeg virkelig begynte å gruble over saken. En ny pedofil? Selvfølgelig, de hadde jo fanget den forrige, og ergo må de jakte på en ny. Mediebildet krever det. Det var ikke bestandig slik, men der er vi; vi trenger vår daglige dose pedofiljakt. Det er en veldig spesiell form for blodtørst det er snakk om. Et slags legitimt hat. Primitive greier. Det er få som reagerer særlig negativt hvis noen i en sosial sammenheng mumler noe om å kastrere alle sammen og sende dem til Svalbard. Det er nesten påbudt å hate pedofilene, og per i dag er de muligens den eneste gruppen man kan snakke veldig stygt om uten å risikere å bli korrigert av politisk korrekthet.
Det er i seg heller ikke noe nytt, stigmatisert har de vært lenge – så til de grader at noen foreldre ikke tør bade med ungene sine – men denne hyppige forekomsten av den identifiserte pedofilen i media, en av gangen, er relativt ny. Det har skjedd mye siden Bjugn, for å si det sånn. Alle har lært seg noe siden den gang. Også, vil jeg tro, pedofilene. Det er ikke tilfeldig at de overhodet ikke er til stede i det seksualpolitiske landskapet av forskjellige interesseorganisasjoner. For det kollektive hatet de forholder seg til er ekte, og ikke noe å spøke med. Man trenger ikke lese artiklene særlig nøye for å få med seg at disse individene per definisjon er monstre, alle som en. Og den nye pedofilen tenderer som oftest til å være ett hakk mer umenneskelig enn den forrige.
Hvem er disse spøkelsene? Hvor kommer de fra? Har de virkelig bestandig vært med oss? Som de fleste har jeg vondt for å skjønne denne seksuelle preferansen. Man kan anklage meg for mye, men pedofil er jeg ikke. Ikke har jeg noen uggen idé om at loven er for streng eller at dette er et spørsmål om kultur heller – jeg mener lovgivningen er korrekt; man skal ikke ha sex med barn, og det skal straffes hvis noen driver og tukler med mindreårige. Men samtidig liker jeg dårlig denne overeksponeringen i media, fordi vi glemmer helt bort hvorfor disse lovene er der i den engasjerende jakten på den nye pedofilen. Vi har et bilde av ham – i media er pedofilen alltid en mann – og vi har noen data, og så kan jakten begynne – litt som et reality-konsept, egentlig.
Jeg er ikke sikker, men jeg tror det begynte med den såkalte Spiralmannen, og med et bilde som er ganske interessant å forholde seg til siden det handler om en restaurering av et anonymisert foto. Et ansikt som er blitt retusjert, og så gjenskapt i ettertid. Vi snakker tung samtidskunstdiskurs her, konseptkunst med dype røtter i 80-tallets postmodernisme. Men vi snakker også om en mann som forgriper seg på barn. Og, her og nå, i denne teksten jeg intenst hamrer ned tidlig på dagen sittende i en rorbu i Stamsund, snakker vi om ham som en medial arketyp – en komponent som per i dag nesten er permanent til stede i den kollektive bevisstheten. Ikke som et halvt fiktivt monster, men alt oftere identifisert med navn og passfoto. Hva gjør det med situasjonen på sikt? Blir de virkelige nå? For det som forstyrrer er jo nettopp dette: At vi kan sitte og si til oss selv at disse personene ikke burde få finnes, til vi blir blå. Det hjelper svært lite. De finnes. Selv om den ofte gjentatte planen om kastrering og internering langt borte skulle gjennomføres – og bare tenk over hva det ville gjøre med oss – ville det fortsatt ligge der som en latent trussel og skurre. Og det at vi nå faktisk kan se dem, og sannsynligvis vil se mye mer av dem i tiden som kommer, har muligens det gode i seg at vi blir nødt til å innrømme for oss selv at de er mennesker. Og at deres handlinger derfor per definisjon er å regne som menneskelige. Vi trenger ikke å like det av den grunn, men kanskje vi kan forholde oss til denne den siste pariagruppen mer… voksent?
Spiralmannen ble jo tatt ganske kort tid etterpå, til forskjell fra Lommemannen, som klarte å herje ganske lenge. Men så hadde man i sistnevnte tilfelle ikke noe foto. Bare en tegning. Og derfor oppfattet vi ham heller ikke som like virkelig som Spiralmannen. Utenfor mediene, i den virkelige verden, må vi være mer observant på hva som er virkelig og ikke. Dette er erfaringen fra Bjugn. Og dette er også erfaringen av Lommemannen.
