Nord og ned – og en skikkelig opptur

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Jeg håper boken vil gi deg krefter og inspirasjon», skriver Bjørn Asle Nord i innledningen til «Fortellingens kraft». Deretter forteller han om kameraten som mistet jobben.

Men aller først:

Jeg har ikke empiri eller fakta for å underbygge denne påstanden, men trolig har den eldre velkledde mannen i videoen som jeg har fått tilsendt, og som sitter overfor Nord i en brun skinnsofa på øvre del av Manhattan i New York, bidratt til at veldig mange, kanskje altfor mange, portrettintervjuer og featurreportasjer innledes med at hovedpersonen føler seg litt tufs. At stemmen svikter. At det muligens er en forkjølelse på gang.

Ferrari uten drivstoff

Da Nord intervjuet ham i april i fjor, hadde Gay Talese så vidt passert 93, siden den gang har han rukket å bli 94 år.

For dem som jobber med, eller elsker å konsumere det vi kan putte inn i sekkebetegnelsen «fortellende journalistikk», er Talese – så lenge kroppen holder – en levende legende. Og særlig berømt er han for fire setninger:

«Sinatra var syk. Han var offer for en så vanlig lidelse at folk flest ville anse den som triviell. Men når det rammer Sinatra, kan det kaste ham ut i en tilstand av angst, dyp depresjon, panikk, til og med raseri. Frank Sinatra var forkjølet.»

Noen vil kanskje si at høydepunktet er det som kommer etterpå:

«Sinatra med forkjølelse er Picasso uten maling, Ferrari uten drivstoff – bare verre.»

Artikkelen «Frank Sinatra Has a Cold» ble publisert i magasinet Esquire i 1966. I fem uker hang Talese rundt Sinatra, men uten å intervjue ham. Det enkelte vil mene var noen mislykkede dager på jobben, ble til en artikkel som i årenes løp er utropt til verdens beste i en rekke kåringer.

Sinatra har for lengst forlatt oss, og denne vårdagen i 2025 er det stemmen til Talese som svikter. Videoen viser også at hoved­personen sliter med å høre. Men Talese har likevel et budskap. Både om egen rolle, og noe vi kan lære.

Ting står på spill

Et budskap og noe å lære bort, har også Nord. «Fortellingens kraft», med undertittelen «Sanne historier, fengende fortalt», er ei lærebok. Ei slags lærebok, kan vi kanskje si, med metoder og råd fra mer enn 50 fortellere. Blant dem Talese. Men boka er mer enn det, den er også en fortelling i seg selv.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

– Da jeg skulle begynne, fant jeg ut at dette blir annerledes enn jeg hadde tenkt. Dette blir mye viktigere og mer alvorlig. Jeg må ha konteksten med. Jeg kan ikke gjøre det til en ren metodebok. Den må ha med hvorfra jeg forteller, og hva som står på spill, sier Nord. 

Vi møtes på Teams. Han mener at det er enklere å snakke når vi kan se hverandre. Lyden fra Bergen er ikke helt optimal, men i motsetning til Talese har Nord en stemme som bærer. 

Til vanlig jobber han med undersøkende journalistikk i NRKs klimaavdeling i Norges nest største by. Han meldte overgang fra Bergens Tidende i 2019. For mange er han også kjent som primus motor for journalist­konferansen Fortellingens kraft, som bærer samme navn som boka han nå er ute med, og som til høsten feirer ti år.

Alvoret Nord snakker om er presset mot journalistikken. Han nevner bildet av sjefene i de store tek-selskapene som står bak Donald Trump da han ble tatt i ed som president for andre gang i januar 2025. Om nedbemanningsrundene, både her hjemme, og særlig det siste året, i USA. Hvor også enkelte som har bidratt med råd i boka har måttet se seg om etter en ny arbeidsgiver.

Hvis journalistikken er under press, blir det ekstra viktig å lage den viktige journalistikken og formidle de gode fortellingene, mener Nord. Fortellinger som på sitt beste både kan belyse og gjøre det enklere å forstå litt mer. Og fortellinger som KI ikke så lett kan erstatte, fordi de krever at man er ute og møter mennesker.

Den gamle mannen på scenen

Historien i boka Nord har skrevet starter med en annen krise. I 2016, på jobb i Bodø for Bergens Tidende sammen med venn og kollega Håvard Bjelland, får sistnevnte vite at jobben som fotograf ved Oslo-kontoret forsvinner. Han er ikke den eneste som rammes. Magasin-avdelingen som Nord er en del av, blir oppløst.

Mens alt ser mørkest ut, får Nord en epost. Deretter en telefon. De som vil ha hele historien, må kjøpe boka. Kortversjonen er at Nord reiser til Boston for å delta på konferansen The Power of Narrative. Igjen veldig forenklet, er dette starten på begynnelsen for det norske søskenbarnet på konferansefronten – Fortellingens kraft, som debuterte i Bergen samme år.

Det er også i Boston han får nærkontakt med Gay Talese for første gang.

– Det var en nokså spesiell seanse, for han var ganske gammel da også, forteller Nord.

– Jeg husker jeg noterte på blokka jeg hadde. Det var om journalistikk og teknologi. For meg ble det mer metaforisk enn absolutt, mer en oppsummering. Hva er det som står igjen til oss nå? Maskinene kommer dundrende inn. Hva er det vi har? Hva er det vi må hegne om? Hva er det som er unikt for oss?

Mannen i 80-årene på scenen var derimot en stolt ludditt.

– Journalistikk handler ikke om teknologi, sa Talese – og la til:

– Unngå telefon.

Hva det hele handler om oppsummerte Talese med ett ord, forteller Nord:

– Det er tid. Det er tid til å være ute.

Velg en dato!

Da arbeidet med boka startet, ble Nord påminnet om det Talese hadde sagt noen år før.

– Jeg tenkte: Lever han? Hvordan skal jeg få tak i ham? Han hadde jo ikke telefon den gangen. Han hadde heller ikke e-post, sa han i hvert fall. Men jeg fant en agent. Det var ganske lett. Jeg skrev til henne.

Via agenten fikk han svar. Foreslå to datoer, skrev Talese tilbake, «så velger jeg én».

– Da hadde jeg plutselig en fortelling.

På turen til USA ble det flere møter. Nord booket avtaler med noen av de beste fortellerne i New York Times og Washington Post gjennom nettverket han allerede hadde.

– Jeg kunne ikke reise bort dit uten å besøke kraftsentrumet, der ting står på spissen, forteller Nord.

– Jeg føler at vi står i mye av det samme. Vi sliter med å nå de unge. Vi sliter med å nå dem som er utenfor byene. Vi sliter med å nå dem med lav utdanning.

Dreper sannheten

I boka møter vi dem Nord møtte på turen. Blant annet David Enrich, som jobber med undersøkende næringslivsjournalistikk i New York Times og som i fjor slapp boka «Murder the Truth», om truslene mot journalistikken. Prisvinnende Michael S. Schmidt, som dekker nasjonal sikkerhet for samme avis, delte også erfaringer – det samme gjorde Dan Barry, en av avisens mest populære spaltister.

I siste liten: Portrett av en deadline-artist

For spesielt interesserte: Barry redigerte for to år siden boka «Jimmy Breslin: Essential Writings», en samling med mye av det beste fra ordtroll­mannen som var spaltist i flere New York-aviser.

I Washington Post intervjuer han Kelley B. French, avisens første redaktør for fortellende ansvarlig journalistikk.

Sistnevnte mistet jobben i det store «blodbadet» i avisen tidligere i år, hvor cirka 350 journalister forsvant ut døra.

Rett før Teams-møtet mitt med Nord sender han meg en melding på Messenger: French og teamet hennes – som nå er oppløst – vant kvelden før en Pulitzer-pris.

French har siden fått ny jobb i Washington-nysatsingen NOTUS/The Star.

Den største prestasjonen

– Jeg har vært journalist siden jeg var 16-17 år. Jeg føler at dette er det viktigste jeg har gjort. Uansett hvordan det blir vurdert av andre, uansett hvordan andre ser det, så føler jeg personlig at det er den største prestasjonen jeg har gjort, sier Nord om boka.

Underveis i prosjektet var det så mange dårlige nyheter om journalistikk at han fryktet at han satt og skrev på en nekrolog. Det hele ble veldig personlig.

Kapitlene som er aller mest personlige, har Nord valgt å skrive på nynorsk.

– Jeg begynte å føle litt på at dette ble ei bok der en slags indre driv for meg var at jeg jakter på min egen sjel. Mitt eget yrke, min egen identitet. Da skulle jeg tilbake til kjernen i journalistikken for meg selv, og hvorfor jeg ble journalist: det menneskelige. Så det ble også et arbeidsdikt for meg selv. Fortellingens kamp.

Finne en retning

I boka nevnes det flere metoder for å komme i gang med fortellende journalistikk, og for å ikke miste fokus når arbeidet stadig vokser, som det gjerne gjør i denne sjangeren. En av disse er «ett ord»-metoden. Finn ett ord som beskriver prosjektet, og blir du i tvil underveis, kan dette ordet være en veiviser.

På spørsmål om han har ett ord som beskriver sin egen bok, svarer han:

– Det er et godt spørsmål. Jeg skrev det faktisk inn i en tidlig utgave. Retning. Bevissthet. Veivalg. Sånne ord sirkulerte oppi hodet mitt. Det kunne vært flere ting også, men retning tenker jeg på.

Fortellende journalistikk har mange navn og rommer mye forskjellig. Sakprosa­bøker, reportasjer, lange featureartikler, dokumentarfilmer, men også kortere løp.

– Jeg liker å se på det som en holdning, en arbeidsmåte og en måte å menneskelig­gjøre journalistikken mer på, heller enn å katalogisere det veldig stramt, sier Nord.

Noen fellestrekk er det imidlertid, mener han.

– Det er bevegelse. Det er en begynnelse, en midt og en slutt. De beste historiene har ofte det. Det skjer noe. Det har en forløsning.

Og, legger han til:

– Så er det dette med stemme. At stemmen er mer menneskelig og naturlig. At den skinner gjennom både i valgene du tar, men også i rapporteringen.

Møt de norske

Til de av dere som ikke er så opptatt av hva en 90-åring måtte mene om dagens journalistikk, boka er mye mer enn dette møtet i New York. Selv om det besøket er grunn nok til å lese den alene.

Men som omslaget lover, er det her metoder og råd fra mer enn 50 mester­fortellere.

Mange av dem er norske, og mange av dem har deltatt på Fortellingens kraft-konferansen. Som Kristin Solberg, nyansatt NRK-korrespondent i London. Kjetil Østli. Erlend Frafjord. Trude Lorentzen. Espen Rasmussen. Joachim Førsund. Åsne Seierstad. Bernt Jakob Oksnes. For å nevne noen.

Likevel, vi må tilbake til Talese-intervjuet på Manhattan.

Han som møtte opp

I videoen Nord har delt med meg, ser vi Talese lytte engasjert, men han fremstår også sliten. Alderen tynger.

Han har likevel noen klare råd til dem som vil gå i hans fotspor, råd som også er gjengitt i boka:

• Les gode skjønnlitterære forfattere og lær av fortellerteknikkene deres.
• Studer hvordan de bruker dialog, indre monolog, scener og dramaturgi.
• Tenk som filmskapere. En god tekst kan bygges opp som en film, scene for scene.

På spørsmål fra Nord om hva som er den viktigste sansen, peker Talese på øynene. Det handler om å se. Se scener.

Om hvordan han selv vil bli husket, svarer Talese først at han vil bli husket for å ha skrevet godt og for å ha sett verden fra en annen synsvinkel. 

Så kommer det viktigste. Dette er hva Talese ønsker å bli husket for:

– Jeg var der. Jeg møtte opp, det er alt. Jeg møtte opp.

Mistet retningen

– Da jeg gikk ut derfra, gikk jeg i feil retning, forteller Nord.

Møtet med legenden hadde satt ham ut.

– Ikke at jeg synes på langt nær alt han har gjort står for det innerste i journalistikken. Men det var følelsen av selv å være ute og til stede på jobb.

I en tekst som han i ettertid valgte å ikke ta med i boka, skriver han:

Endorfin har blanda seg med adrenalin som ein journalistikkens rus. 

Eg er den journalisten eg vil vere, det menneske eg er, eg smakar på denne kjensla eg strebar og lengter etter, det finst ikkje gjevare jobb enn journalistikk, the most honorable job you can have.

Men, no vil han ha meg ut, eg vil ikkje gå herifrå. 

Eg vil gjere sekund til minutt. 

Minutt til timar. 

Timar til tidløyse. 

Tidløyse til evigheit. 

Eg sit i tøystolen, som punchline drunk, som utslegen og oppvakna, knocka ut og oppreist, heime i eit framande hus, alt samstundes, tom i hovudet, tankane fulle, orda dett ut av meg: 

«That was a good one», seier eg til Gay Talese, det du sa der, kan ikkje seiast betre, seier eg om hans eiga punchline over sitt liv, journalistlivet. 

Om å jukse på en måte som føles helt fantastisk

Eg ser Talese sitt ansikt sprekke opp – eg ser det som i sakte film, heile det gamle tidlause fjeset løftar seg – frå hakespissen, via munnvikane, langs kinna, furer og skrukker løftar seg, augene løftar seg, huda løftar seg, heile fjeset, heilt til det kvite hårfestet. 

Gay Talese smiler, eit triumferande, gutaktig glis. Frå Upper East Manhattan går eg til Central Park for litt kvile, for å samle tankane, puste ut, ta alt inn. 

Eg går i feil retning.

I en epost spør jeg om det er greit at jeg gjengir denne teksten i artikkelen. Til det svarer Nord ja. Han skriver videre: 

«At jeg gikk feil var vel en slags reaksjon på øyeblikket. En tomhet, en tanke streifet meg, var dette en flyktig lykke? Slutten på intervjuet satt så sterkt i meg. Mannen oppsummerte essensen med tre ord. Det at jeg skriver at jeg gikk feil er korrekt fysisk – men gir også en åpen slutt. Hvem går feil?»

***

Av ting Gay Talese har utgitt, har trolig den største leseopplevelsen for meg vært boka han skrev om sin gamle arbeidsgiver, New York Times: «The Kingdom and the Power: Behind the Scenes at The New York Times: The Institution That Influences the World» (1969). 

Taleses egen favoritthistorie skal være den han skrev om en journalist med ansvar for nekrologer i New York Times, publisert i Esquire i 1966. Innledningen, som er ganske umulig å oversette, starter med: «Death, as it must to all men, comes to Alden Whitman every day. It’s a living.»

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.