Er media kritiske nok til egen kildebruk?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter. 

I en sak på NRK.no den 11. april rettes det kritikk mot zoolog Petter Bøckman. Det er naturverneren og skribenten Viggo Ree som fremsetter denne kritikken, som går på at Bøckman er unøyaktig i flere av sine påstander. Og zoologen innrømmer også at han ikke alltid sjekker kildene før han uttaler seg.

Bøckman har nærmest vært enerådende i statskanalen som talsperson for naturen og dens individer. Et monopol, som dersom Viggo Ree har rett i sin kritikk, har sine ulemper.

En annen som stadig dukker opp i NRKs kanaler er redaktøren av EnergiWatch Norge, Anders Lie Brenna. Hver gang det er høye (eller særlig lave) strømpriser hentes han inn for å forklare hva som skjer. Han brukes også jevnlig av TV 2 for å forklare de samme problemstillingene. Han har utvilsomt god kunnskap om tematikken, men hans opptredener i ulike kanaler er også god reklame for Lie Brenna og hans nettsted.

Silje Sandmæl har også vært flittig brukt av media. Når privatøkonomiske forhold skulle belyses, var hun lett å kontakte. Og som forbrukerøkonom i DNB var det utvilsomt positivt for markedsverdien til storbanken at hun ofte var å se og høre.

Et bærende prinsipp i all journalistikk er flerkildebruk. Det gir en sak et dypere og bredere perspektiv, og det kan slumpe til at den andre kilden har en annen kunnskap som er viktig for forståelsen av saken.

Så er det innlysende at det er enklere å drive flerkildejournalistikk i en sak på nettet eller papir enn i et nyhetsinnslag på radio eller fjernsyn. Men likevel bør det tilstrebes å variere kildene man bruker. For det finnes flere zoologer enn bare Bøckman som kan fortelle om slørsoppens liv. Og andre enn Lie Brenna kan utdype hvorfor noen dager i året har minuspriser på strøm. Silje Sandmæl er heller ikke den eneste som kan noe om forbrukerøkonomi. 

Strengt tatt blir det en form for enkildejournalistikk når de samme personene hele tiden blir hentet inn for å forklare og belyse en problemstilling. Selv om det faglig sett fungerer, mister man likevel en dimensjon ved å ikke søke etter andre kilder. I dekningen av Ukraina-krigen har det for eksempel gjennomgående vært de samme militærfaglige personene som har uttalt seg. 

Vi bør også være oppmerksom på at dess oftere vi bruker en kilde med kommersiell tilknytning, jo flere ganger gir vi vedkommendes virksomhet gratis reklame.

Så vet vi alle som jobber i media at det for noen fagområder er veldig sparsomt med autoriteter, og at vi derfor ikke har noen andre velg enn å slå det samme mobilnummeret. Særlig kan dette gjelde i dekning av krigssituasjoner (som Ukraina). Men generelt kan vi bli flinkere til å lete etter alternative fagpersoner, og utfordre det narrativet kilden presenterer. Det krever mer arbeid av oss, men vi får en større variasjon i sakene vi leverer. Og det blir forhåpentligvis verdsatt av leserne, lytterne og seerne våre.