Ved inngangen til 1988 var Pål Enger 21 år, og klippmappa til den unge Oslo-gutten begrenset seg til oppslag om livet som fotballspiller i Vålerenga samt en Ungdomsårspris som han ble tildelt for sin «gode innsats i lokalmiljøet» på Tveita.
Men etter å ha fått med seg Munchs-maleri «Vampyr» gjennom et vindu på Munchmuseet i februar 1988 og bare tre måneder seinere stjålet smykker for 4,8 millioner kroner (norgesrekord den gang), fikk han store oppslag i avisene. Og politiet i hælene.
Meldte seg
Lovens lange arm nådde likevel ikke fram til Pål Enger før Se og Hør. Med farget hår og lånte klær møtte han en julidag ukebladet på Sheraton Hotel i Sandvika utenfor Oslo for en flere timer lang prat, før han – med Se og Hør-reporteren og fotografen på slep – dro til politiet og meldte seg.
Resultatet ble et dobbeltsideoppslag om Enger som overleverte «Vampyr» til politiet i nummer 34, mens bladet fulgte opp uka etter med fire sider hvor Enger fortalte sin historie. Begge gangene med førstesidehenvisning. Og ifølge hovedpersonen selv altså for et honorar på 35.000 kroner.
– Se og Hør betalte totalt 70.000 kroner til frilansjournalist Per Frankplads for de to oppslagene, og dealen var at jeg skulle få halvparten av dem. Det fikk jeg, hevder Enger når vi treffer ham på besøksrommet i Oslo fengsel. Med gitter foran vinduene og overvåkingskameraer i taket.
«Det er så lenge siden»
Frankplads, som i dag bor i Danmark og ikke lenger jobber som journalist, bekrefter at det dreide seg om store penger for Enger-intervjuet. Utover det ønsker han imidlertid ikke å kommentere påstanden fra Enger.
– Det er så lenge siden, så detaljene kan da ikke være av særlig interesse i dag, sier Frankplads. Han kan likevel fortelle såpass som at det var han som tilbød Se og Hør reportasjen med Enger, etter at han via en felles bekjent hadde kommet i kontakt med den etterlyste forbryteren.
– I Se og Hør var det Odd Nelvik som var min kontaktmann, og som jeg gjorde avtalen med. Mer ønsker jeg ikke å si om den saken, forteller Frankplads.
– Men kan du bekrefte at Se og Hør betalte deg 70.000 kroner for reportasjene, og at halvparten av dette beløpet skulle gå til Enger?
– Alt jeg ønsker å si er at daværende redaktør Knut Haavik visstnok uttalte at Se og Hør ikke burde ha kjøpt reportasjene. Haavik syntes det var altfor dyrt, svarer Frankplads.
– Ja, det høres jo ut til å være en jækla stor sum på den tiden, kommenterer Se og Hør-redaktør Odd Nelvik påstanden. Han sier at verken han eller Knut Haavik i dag er i stand til å huske noe fra Enger-episoden, og at det heller ikke finnes bilag fra den gang som kan gi klarhet i saken.
– Det jeg kan si på et generelt grunnlag, er at det hendte vi utlovde dusører fra 25.000 til 50.000 kroner for kriminalsaker som ble oppklart. Men om dette var et av de tilfellene, kan jeg ikke si noe sikkert om.
Gikk til Dagbladet
Pål Enger står på at han mottok penger fra Se og Hør den gangen, slik han også hevder å ha fått 15.000 kroner av det samme bladet etter Skrik- og Madonna-tyveriet i 2004. En påstand Nelvik avviser som «direkte feil».
– De ville også betale for kostnader rundt en utstilling av mine bilder, men jeg valgte i stedet å gå til Dagbladet med den saken. Jeg følte det gavnet meg og maleriene mine mye bedre, sier Pål Enger som ble verdenskjent etter tyveriet av «Skrik» fra Nasjonalgalleriet, rett før Lillehammer-OLi 1994.
Tar ikke betalt
Enger tilsto aldri, men ble dømt til seks år for det tyveriet. Siden er det blitt flere dommer og når vi treffer ham, sitter han i varetekt for det han selv omtaler som «noe småtteri og simple tyverier». Engers advokat Fridtjof Feydt sier tiltalen strekker seg fra vold mot politiet til tyveri av 78 kroner. Saken skal for retten neste uke, og kommer bare om lag to måneder etter at han stakk av etter en legeframstilling. En flukt han for øvrig forklarte bakgrunnen for i Dagbladet dagen etter, før han igjen meldte seg til politiet.
– Jeg har et veldig godt forhold til pressen. Er blitt ganske proff, og vet hvem jeg skal snakke med og til hvilket blad. Men det er selvsagt stor forskjell på journalister, og derfor forholder jeg meg bare til noen få som jeg oppfatter som seriøse, kommenterer Pål Enger.
Han tilbakeviser derimot at det er vanlig at han tar betalt for å stille opp for pressen
– Jeg bruker mediene når jeg vil formidle noe. Når jeg har et budskap som jeg vil nå ut med. Og da er det en fordel å ikke ta betalt, for ved å ta imot penger gir du samtidig journalistene større frihet til å skrive tull, mener Enger.
Han tror heller ikke at betaling av kriminelle forekommer noe særlig i norsk presse.
– Bortsett fra den saken med TV 2 og Ole Christian Bach kjenner jeg i hvert fall ikke til noen tilfeller av betalingsjournalistikk.
Aldri misbrukt
Selv om Enger er blitt en hyppig omtalt og profilert kriminell som har gått ut og inn av norske fengsler siden starten for 20 år siden, så hevder han likevel at han aldri er blitt misbrukt i mediene.
– Det har aldri stått noe negativt om meg som person, så jeg har vært privilegert sånn. Men det har sikkert sammenheng med at jeg ikke har gjort noe forferdelig, samtidig som journalistene vet de kan komme til å trenge meg ved en seinere anledning. De trenger goodwill, smiler Enger scenevant.
