Galt å skjule sannheten

Jeg begynte på denne kommentaren fordi ingen medier offentliggjorde navnene på de omkomne i bilulykken på Bygdøy, slik det ellers har vært vanlig når pårørende er underrettet. I går ettermiddag ble navnene publisert, og jeg kunne la saken ligge. Likevel tror jeg det er nyttig om vi diskuterer hvordan mediene bør håndtere slike hendelser. Derfor teksten slik jeg først skrev den:

Stor interesse

Da tre unge mennesker omkom i en bilulykke på Bygdøy i Oslo lørdag, lurte mange på hvem de forulykkede var. Dødsfallene vakte trolig engasjement og interesse blant et uvanlig stort publikum.

Det tror jeg har en rekke grunner. For det første bor det jo mange mennesker i Oslo-området, og noen av dem kjenner ungdommer som kunne ha sittet i bilen. De var bekymret for om det kunne være venner blant de omkomne.

I mindre lokalsamfunn blir det raskt kjent for alle hvem som er ofrene for ulykker, også om navnene blir holdt tilbake. Det gjelder ikke i samme grad i storbyene. Derfor er det etter mitt syn et inngrep i legitime informasjonsbehov, når mediene samstemmig blokkerer denne informasjonen på de etterlattes oppfordring, formidlet via politiet.

Need to know?

Bygdøy er samtidig et boligområde der det bor atypisk mange velstående og kjente mennesker. Det skaper en ekstra interesse eller nysgjerrighet, alt etter hvordan man ser det. Personlig synes jeg heller ikke denne interessen er illegitim eller amoralsk. Nyheter skal ikke formidles på basis av sekretessfrasen «need to know». Det kreves en sterkere begrunnelse for å underslå enn for å gi informasjon.

Bilførerens tilknytning til motorsportsmiljøet ble omtalt, med både uklare og villedende detaljer. Også mennesker i dette miljøet, ville vært tjent med navn og fakta. Det virket ubegripelig når navnet på den unge mannens team og navnet til en intervjuet teamleder, ble tilbakeholdt i frykt for indirekte å røpe vanligvis helt alminnelig og offentlig informasjon etter ulykker der de pårørende er underrettet.

Hensyn

Hensikten var å skåne de etterlatte og kanskje bilførerens ettermæle. Men i det lange løp er ingen av oss tjent med at normal informasjon holdes tilbake. Som Gunnar Bodahl-Johansen bemerket i går, er det tilmed en fare for at skildringen av ulykker eller forbrytelser blir unødig nærgående og brutal, når de involvertes navn utelates.

Overdreven forsiktighet er langt fra medienes sterkeste tendens. Pressen beskyldes sjelden for slikt, og gjør oftere grove feil i motsatt retning. Unødvendige detaljer i saker uten allmenn interesse, forekommer stadig. Likevel bekymrer de spredte tilløpene til selvsensur meg.

De siste årene har vi sett eksempler på at norske bygde- og kommunenavn er underslått av mediene i saker om mistenkte forbrytelser og overgrep. Sentrale medier holdt tilbake navnene på de pågrepne i Baneheia-saken flere dager. Bhattis navn ble også skjermet.

Denne selvsensuren «til tiden eventuelt er moden» virker både unødvendig og uklok. Denne gang gikk det bare et drøyt døgn, før navnene ble offentliggjort. Men frykten for kritikk, som jeg tror er en viktigere beveggrunn enn empati, burde ikke friste frie medier til å underslå sentral og uskadelig informasjon, når det ikke er nødvendig for oppklaring av alvorlige kriminalsaker. Dette korte øyeblikket av kollektiv korrekthet kan i verste fall ende med at terskelen stadig heves og vi blir fattigere på viktig informasjon.

Etterlatte

Da dette utkastet var ferdig, delte jeg det med noen gode venner og kolleger. De hadde ganske ulike innspill.

Bortsett fra den åpenbare innvendingen som går på at min bekymring virker overdrevet, siden den selvpålagte navneembargoen allerede er fortid, mente noen at de omkomnes identitet verken er viktig eller nødvendig informasjon i første fase etter en ulykke. Derfor synes de det er riktig å ta store hensyn til de etterlattes oppfordring. Selv synes jeg kravet til at informasjon skal være «nødvendig» er problematisk og på siden av det vi bør be en samlet presse etterstrebe. Men hvis informasjonen er uviktig, står selvsagt argumentet sterkere.

Fri flyt

En kollega i Dagbladet var enig med meg, og la til at Redd Barna forleden kritiserte avisen for å ha brakt bilder av Josef Fritzls ofre i Amstetten. Han mente det er urimelig å anta at bilder av barna/ungdommene i en norsk papiravis på noen måte kan skade dem. Dagbladet.no gjenga ikke bildene.

Jeg har også lurt på hvordan nettets frie informasjonsflyt skal tas med i betraktningen. Når en nettavis kan leses verden rundt, er det tenkelig at informasjon som virker uproblematisk på utgiverstedet, vil gjøre skade et helt annet sted. Det blir hevdet at detaljert informasjon om Fritzls ofre, legger press på Østerrikes medier. I karikaturdebatten ble liknende synspunkter fremmet. Dette er likevel et standpunkt som lett vil føre til en innsnevring av ytringsfriheten.

Forekomsten av private blogger og uredigerte diskusjonsfora, har også vært brukt til å mane mediene til større tilbakeholdenhet, siden informasjonen kan misbrukes Men dette argumentet kan også snus på hodet. Hvis selvsensuren i etablerte medier øker, kan det føre til at informasjon og debatt via redaksjonelle medier, blir svekket. Det tror jeg ikke er en fordel.

Håper flere vil delta i debatten.