Umulig for journalister å få et korrekt bilde av Forsvaret?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Journalister skal være demokratiets vaktbikkje, men en vaktbikkje som holdes utenfor porten, ser bare det eieren velger å vise frem.

Forsvaret framhever åpenhet og tilgjengelighet som sentrale idealer, men hvordan dette utspiller seg i praksis, får meg til å lure på hva ordene faktisk betyr. Er det åpenhet kun på Forsvarets premisser?   

Sjefen på skulderen

I arbeidet med min bacheloroppgave intervjuet jeg fem tidligere vernepliktige som har vært kilder i redaktørstyrte medier. Ingen beskrev direkte munnkurv eller direkte forbud mot å snakke med pressen. Likevel tegner de et bilde av en åpenhet som er langt mer betinget enn man skulle trodd.

Når overordnede er til stede under intervjuer, gir en «prat» i forkant om å representere troppen godt, eller deltar i sitatsjekken, viser det hvilke mekanismer som former hva som blir sagt.

Sett hver for seg, er kanskje ingen av disse forholdene kritikkverdige, men samlet reiser de et spørsmål: Hvor fri føler en 19-åring seg til å komme med kritiske innspill med sjefen pustende ned i nakken?

Når de opplever at ordene blir passet på, har journalistene tapt på forhånd.

Forsvaret vil trolig peke på at soldater har ytringsfrihet. Og det har de også formelt sett, noe funnene i oppgaven min bekrefter. Problemet oppstår fordi formell ytringsfrihet og opplevd ytringsfrihet ikke er det samme.  

Hvem kommer til orde?

I de fleste organisasjoner er det naturlig at journalister går veien om kommunikasjonsavdelingen. Problemet oppstår ved at kommunikasjons­avdelingen ikke bare formidler kontakt, men også blir portvokter for hvem som slipper til.

Da flyttes makten over kildeutvalget fra journalisten til organisasjonen som skal undersøkes.

Selvsagt finnes det gode argumenter for dette. En journalist trenger kilder som kjenner saken og kan svare på spørsmål. Men hvem er det som blir valgt ut når Forsvaret skal finne en soldat til intervju? Hvem er det som vurderes som representativ, trygg eller egnet?

Hvis de som løftes fram hovedsakelig er personer som bekrefter organisasjonens eget glansbilde, risikerer vi å få et inntrykk av Forsvaret som mer polert enn virkeligheten. Kritiske stemmer, alternative erfaringer og ubehagelige perspektiver kan lukes ut lenge før journalisten får mulighet til å stille spørsmålene.

Korrekt bilde?

Dermed handler ikke åpenhet bare om hvorvidt soldater har lov til å uttale seg. Det handler også om hvem offentligheten faktisk får høre fra.

Spørsmålet blir da om det i praksis nesten er umulig for journalister å få et korrekt bilde av Forsvaret?

Når veien til kildene må gå gjennom et filter av sjefer og kommunikasjonsrådgivere, mister vi den usminkede sannheten. Vi sitter igjen med en kontrollert fortelling, diktert av de som har mest å tape på at feil og mangler kommer for en dag.

Det taper alle på, til og med Forsvaret.