Holder avisene i gang ved fronten: – Vi lever på mennene våre

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Zaporizjzja, Ukraina:

– Folk er lei av nyheter om ødeleggelse av hus og steder. De ønsker historier om dem som er igjen, og dem som forlot stedet, sier redaktør Svitlana Karpenko i Arbeidets Ære (Trudova Slava) fra Orikhiv.

Landsbyene Orikhiv og Huliaipole ligger henholdsvis fem og tre kilometer fra frontlinjen, i Zaporizjzja fylke. De har vært utsatt for tunge kamper, artilleriangrep og evakueringer i flere år.

– Folk langs frontlinjen har ikke stabilt internett. Avisene holder samfunnet sammen. Papiravisen gjør at de ikke føler seg helt forlatt, sier redaktør Tetjana Veleka i Huliaipoles Røst.

Hun driver avisen fra hånd til munn. Men hun har et håp: I mars søkte hun om treårig støtte fra prosjektet «Stronger together», som blant annet Mediebedriftenes Landsforening (MBL) støtter.

– Jeg har blitt ekspert i å søke. Det vil bety enormt mye om vi får sikret driften i tre år, sier Veleka.

Det håpet skal snart bli knust.

Kampen for uavhengighet

Ukrainas store avisflora har fått seg et kraftig knekk med Russlands angrep fra 2014 og storinvasjon i 2022. Folk er borte, inntektene borte, redaksjoner spredd for alle vinder.

Samtidig har mange redaksjoner reist seg igjen. Noen kaller det lokalavisens gjenfødsel. De er limet i samfunnet, og fortellingene er beviset på deres eksistens.

Restartet 31 aviser langs frontlinjen i Ukraina

Krigen har også kommet i en periode hvor ukrainske aviser samtidig har vunnet en uavhengighet som har vært selvsagt i Vesten siden 1980-tallet. Selv om private aviser ble tillatt og spredte om seg med Ukrainas uavhengighet i 1991, var de ikke uavhengige i realiteten.

Da Tetjana Veleka var ferdig utdannet journalist i 2004, reiste hun hjem for å arbeide i lokalavisen Huliaipoles Røst. Hun ble redaktør i 2016.

– Vi pleide å komme ut med fire sider, og var fulle av kjedelig, offentlig informasjon. Da jeg tok over endret jeg dette totalt. Folk likte det. Vi økte til tolv sider hver uke, forteller en stolt Veleka.

Offentlig støtte

Fra 2016 ble offentlig eierskap i aviser forbudt. Overgangen gikk over tre år. Men mange steder beholdt lokale myndigheter en hånd over avisene, gjennom tilskudd og styrerelasjoner.

– For å få full uavhengighet kvittet vi oss også med dette, og gikk over til reklame og full abonnementsløsning. Det gikk kjempebra, sier Veleka.

Avisen tjente penger. Endelig kunne de kritisere de lokale myndigheter. Hun elsket det. De startet en nettavis. Der gir de smakebiter av avisen, for det er fortsatt papir som gir inntekter.

– I Norge har dere fått til betalingsløsning på nett? Det har ikke vi, det får være neste reform, etter krigen, sier hun.

Det ukrainske journalistforbundet hadde 1300 medlemmer – journalister og redaktører i etablerte medier – i Zaporizjzja fylke da storinvasjonen splittet området. Byer som Melitopol og Berdiansk ved Azovhavet ble liggende i okkupert område. 19 av medlemmene er mobilisert, to av dem er døde i krigen. 13 i forbundet gikk med russerne, og ble ekskludert.

Storinvasjonen endret alt

Da korona kom, lærte de seg å jobbe hjemmefra. Dermed var de vant til å arbeide spredt og drive nettavis da storinvasjonen kom til Huliaipole 5. mars 2022. Men papiravisen forsvant.

– Jeg hadde ei datter på to år, så jeg og mannen min dro etter to dager, sier Veleka.

Mannen leier ut landbruksmaskiner. De flyktet til Zaporizjzja, hvor redaksjonen stort sett holder til i dag – stort sett, fordi mange er spredd, og jobber fra ulike steder.

Kollega Svitlana Karpenko i Arbeidets Ære i Orikhiv fikk trykket den siste avisen samme dag som storinvasjonen kom 24. februar 2022. To dager senere klaget landsbyene utenfor Orihiv at de ikke hadde fått avisen. Hun ringte postvesenet. De kunne ikke garantere at de ville få distribuert avisen. Neste utgave ble lagt på hylla.

– Så gikk russerne inn i Bilmak, hvor trykkeriet lå. Da vår by også ble angrepet av artilleri, måtte jeg stoppe, sier Karpenko.

Lever på mannen

Etter storinvasjonen etablerte Det ukrainske journalistforbundet (NUJU) solidaritetssentre i seks regionale byer, for å samle avismiljøer på flukt.

På ukrainsk vis er fagforeningen vel så mye et sosialvesen. Journalisten møter de to redaktørene på solidaritetssenteret. Bilder står langs veggene, de planlegger auksjon for kollegastøtte.

– Journalister flyktet hit, de kom med hva de sto i, og manglet penger, klær og sted å bo, sier leder Natalia Kusmenko i journalistforbundets lokalkontor.

Selv er hun av den gamle skolen. Hun jobbet femten år som pressesjef for distriktsmyndighetene, før hun tok over det frivillige vervet som leder av forbundet. Dermed ble hun også leder av solidaritetssenteret da det åpnet allerede 15. juli 2022.

– I dag har mange folk fått andre jobber og et sted å bo. Sakte går livet videre, sier Kusmenko.

Nødpenger til avisdrift

Da krigen kom, sendte forbundet nødpenger til medlemmene. Tetjana Veleka sier de bestemte seg for å spare pengene, for å kunne fortsette avisen.

Den 94 år gamle avisen hadde papiropphold i 586 dager, men Veleka understreker at de hele tiden hadde en digital utgave.

Arbeidets Ære hadde ikke det, og var helt tause i 400 dager.

– Jeg bodde lenge andre steder i Ukraina, men kom tilbake sommeren 2023. Da jeg så at Svitlana hadde klart å gi ut avisen igjen, ville jeg også klare det, sier Veleka.

De produserer avis basert på hardt, gratis arbeid og donasjoner utenfra.

– Jeg har knapt hatt inntekter på tre år, vi lever på mannen min, sier en beveget Veleka.

– Jeg lever også på mannen min. Han er pensjonist, men jobber i tillegg. Vi må klare oss på det. Alle pengene jeg klarer skaffe går til avisdriften, sier Karpenko.

– Jeg håper virkelig vi får noen av de norske kronene. Ellers vet jeg ikke hvordan vi skal klare oss, sier Veleka.

Nye markeder

Avisene er preget av historier om døde mennesker og barn som deler dagboksnotater.

Papirutgavene leveres via nødsendinger til dem som fortsatt bor i landsbyene hvor kampene pågår. Nettutgavene har blitt populære blant de som har bosatt seg andre steder.

I tillegg har de fått et nytt marked: Alle soldatene i området. Mange kommer fra Ivano-Frankivsk, og der vil familiene høre hvordan det går med soldatene fra byen der nede ved fronten.

– Da krigen kom, forsøkte vi å komme ut med nyheter på våre private sosiale medier i redaksjonen. Nå er vi både på nett og har egen Telegram-kanal, sier Karpenko.

Døde menn og levende barn

Huliaipoles Røst fremstår moderne, menneskelig og nær. De lager også videoer, som de legger på YouTube.

– Vi har lagt om journalistikken, vi skriver om mennesker og deres historier, sier Veleka.

Avisene preges også av fortellinger om hvem som har mistet livet, og hvordan de skal huskes.

Arbeidets Ære har en mer tradisjonell form. Krimseksjonen gir et innblikk i lokale underslag, rapportering til russere og fengselsinspektører som solgte narko til innsatte.

Rasende

I slutten av mai bestemte Foreningen av uavhengige regionale avisutgivere i Ukraina (AIRPU) at 22 av 234 søkere får støtte gjennom programmet «Stronger Together: Media and Democracy», hvor MBL er sentral bidragsyter.

– Jeg var heldig og berget livet da jeg sprang ut av kontoret

Arbeidets Ære fikk støtte, Tetjana Veleka og Huliaipoles Røst fikk ikke. Hun ble veldig skuffet, og sa tydelig ifra på Facebook:

«De fleste redaksjonene som vant støtte er trygge langt fra fronten, som fortsatt sitter på kontorene sine, i sine stoler, med diplomer på veggene bak seg!» 

Hun skriver videre:

«Det virker som om man i dag må ha personlige forbindelser for å få internasjonale tilskudd – ikke presentere god journalistikk. I ‘vinnerlista’ er det nesten bare de samme gamle navnene.»

Hun står ved kritikken overfor Journalisten. I dag mottar avisen 1264 euro av AIRPU i måneden, altså rundt 14.000 kroner.

– Det er kun ut august, jeg er virkelig bekymret, sier Veleka.

Med treårsprogrammet ville støtten vært 2083 euro hver måned i tre år, altså 75.000 euro, og en plattform å planlegge ut fra.

– Jeg er veldig skuffet. De fleste på listen er ikke frontnære. Avisene i Zaporizjzja som fikk støtte har personlige forbindelser med Oksana Brovko, som leder AIRPU. Dessverre skjer dette ofte i Ukraina – personlige forbindelser betyr mer enn god journalistikk, sier Veleka.

– Ikke nok til alle

Brovko svarer at Huliaipoles Røst allerede mottar støtte.

– Det virker usannsynlig at Veleka har glemt at hun får månedlig støtte fra oss og publiserer både vår logo og støtteerklæring i hver utgave, skriver AIRPU-lederen i en epost til Journalisten.

Hun sier AIRPU støtter 13 lokale medier i Zaporizjzja-regionen.

– Dessverre kan ikke alle søknader innvilges i hver runde grunnet begrensede ressurser. Utvelgelsen skjer i samarbeid med uavhengige aktører og etter klare kriterier. Vi står fast ved vårt mål om å støtte uavhengig journalistikk i høyrisiko- og frontlinjeområder.

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina, er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Redaktøren vervet seg da russerne kom. Ansvaret for avisen overtok datteren

Rapport: Bølge av søksmål mot ukrainske journalister. – Hybridkrig, sier redaktør

Tre av redaktørens medarbeidere er tatt av russerne. Selv klarte hun å rømme