– Jeg var heldig og berget livet da jeg sprang ut av kontoret

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Kramatorsk, Ukraina:

– Jeg vet jo at trykkbølger går raskere enn lydbølgen. Jeg var heldig og berget livet da jeg sprang ut av kontoret. Du kan se merkene etter vinduet her, sier hun og peker.

Livet er en reise. Alle skal ikke like langt. Da krigen kom, ble Tetjana Ksenofontova værende. Nå har hun motvillig invitert hjem til hjemmekontoret, forbi kjøkkenet, inn i gangen, og inn på det kombinerte soveværelset og arbeidsrommet – redaksjonen er bombet og forlatt for lengst.

– Jeg har jo min mor som bor hos meg, og jeg hadde ikke behov for å reise noe sted. Jeg ville være her og se hva som skjedde, sier Ksenofontova.

Tømt for redaksjoner

Store deler av Donetsk fylke ble tatt av russerne i 2014. Da storinvasjonen kom åtte år senere, ble Kramatorsk hardt angrepet, en by kjent for tungindustri og rundt 200.000 innbyggere. Den har også en stolt historie med hele 32 aviser. Det tallet skal vi komme tilbake til.

I dag fungerer byen som regionhovedstad for den delen av fylket som fortsatt er kontrollert av Ukraina. Men så å si alle journalister har reist til trygge områder. I dag er byen stort sett tømt for redaksjoner. Vi har skrevet om frilanseren Andrey Hryn. 

Også avisen Tekhnopolis gikk inn. Da redaksjonslokalene ble bombet, var det kroken på døra. Men avisen reiste seg igjen. Det ukrainske journalistforbundet NUJU sendte mot og mynt til aviser i utsatte områder, og fikk dem i gang igjen. Forbundsleder Serhii Tomilenko tok kontakt med en rekke redaktører som hadde reist: Om ikke de kunne tenke seg å starte opp igjen?

– De ønsket det jo, men redaksjonene var spredt for alle vinder, de hadde ikke lenger annonser eller betalende abonnenter. Samtidig var det et kraftig behov for ekte informasjon i de sårbare områdene, og for de som hadde forlatt områdene, var det stort behov for å vite hvordan det sto til der hjemme, sier Tomilenko.

I dag er Tekhnopolis det eneste trykte mediet i byen Kramatorsk og i flere nabobyer.

Etter bomben

«Meld deg på Zoom. Vi venter på deg», skriver Vira Ilina i en melding.

Redaktøren av Tekhnopolis melder fra andre siden at hun og en tolk er klare til å intervjues om hvordan hun driver avisen fra Ivano-Frankivsk.

Ilina var en av redaktørene som fikk bistand og satte i gang igjen. Nå sender hun stoff til designeren som aldri dro.

I en vakker bakhage tripper Ksenofontova på sandaler foran meg, mellom lavblokker over høyt gress, blomster og forlatte lekeapparater. Nettet hakker, 4G blir Edge og verre. Zoom-appen slukker.

– De sa jeg skulle møte deg. Jeg bare designer avisen, når de sender stoffet. Jeg tar verken bilder eller intervjuer. Jeg gjør bare jobben min, sier Ksenofontova.

Det er fortsatt flere mil til fronten, men russerne kommer stadig nærmere. Angrep kommer stadig, droner kommer med og uten våpen, men livet går videre.

I de støvete lokalene ligger den siste utgaven fra 16. februar 2022.

Egentlig var hun utdannet metallurg, men begynte litt tilfeldig i avisen som designer i 2009. Moren ble gammel. De dyrker grønnsaker som en attåtnæring.

Når varebilen kommer med utgavene, frakter hun dem til utsalgssteder og post. Ukeavisen hadde rundt 10.000 i opplag. Nå kommer de med en miniavis i tusen utgaver hver fjortende dag. Den koster fire norske kroner på gata.

– Det er ikke alle som har internett, og mange setter pris på det, i alle fall de som kan betale. Det vil si, mange har ikke penger – og får den gratis, sier hun.

Indesign og en åkerlapp

Ut på gata trår en eldre kar ut fra skyggene, og en grønn, gammel, nydelig Lada. Han stumper sigaretten, og inviterer på tur. I en bratt venstresving går døren opp. Jeg sitter på passasjersetet, og er på full fart ut av bilen. Sikkerhetsbelter er ikke i funksjon.

Med et rykk klarer jeg å presse meg tilbake i setet og få igjen døren. De sier livet kjennes mye sterkere langs frontlinjen. Det er vanskelig å protestere.

Snart er vi i et boligområde ved jernbanestasjonen, sørvest for bykjernen. Den stille sjåføren parkerer under et mørkegrønt sibirsk valnøttre.

Ksenofontova viser inn i leiligheten. Den vakre 1960-talls-leiligheten huser henne og moren. På spørsmål om bilde stivner hun fullstendig. Moren er i åkeren. Der er Ksenofontova også, når hun ikke jobber. Men hun vil ikke bli avfotografert der.

– Det var ikke derfor du kom, var det? Jeg skal vise deg hvor jeg lager avisen, sier hun.

Trykkbølgen

Inne på soverommet står et vindu langs veggen. Hun sier det ble dratt rett av hengslene da trykkbølgen kom. Det er vanskelig å forstå hvordan hun rakk ut av stolen. Trykkbølger går raskere enn lyden, men kan bremses av bygninger og vegetasjon.

Det var ganske enkelt, forklarer hun. Den store bomben traff ved ene siden av jernbanestasjonen, men det er ikke fri siktlinje. Treffet skjedde 300 meter unna.

– Det ble store ødeleggelser der, men nei, jeg er ikke sikker på hvor mange som ble skadd eller døde.

Ksenofontova kan ikke leve av lønna hun får lenger. Før var den minstelønn, nå får hun en fjerdedel av minstelønnen, sier hun. 6000 hryvniai måneden, altså rundt 1500 kroner. Grønnsakene holder henne i live. Om ikke jeg har tatt nok bilder snart?

– Redaktøren har sendt over nye filer. Jeg trenger å jobbe. Hvis du er ferdig, så kan Aleksander kjøre deg tilbake til byen. Han er jo den gamle sjefen i avisen, sier hun.

Gamlesjefen

Ute står Aleksander Viktorovytsj. Mannen i Ladaen forklarer omsider at det stemmer nok det, han startet avisen i 1992, da myndighetene åpnet for private aviser.

Han elsket det. Han minner om tiden da byen hadde 32 aviser. Tekhnopolis hadde 57 ansatte, ble trykket i 35.000 eksemplarer, og drev også en tv-redaksjon.

Den grønne bilen duver innover, langs avenyer med ukrainske flagg over seg, forbi grønne menn i alle slags biler og uniformer.

– Hvor de får stoffet sitt fra? Det er jo blant annet meg, da. Jeg leverer bilder, informasjon og tekst, sier Viktorovytsj.

Vi blir ikke lenger i byen enn nødvendig. Viktorovytsj kjører til busstasjonen, og spanderer kaffe latte.

– Hva krigen har betydd for avisen og denne byen, det kan jeg jo ikke si med to ord.

Vi finner frem oversetterappen, og snakker annenhver gang inn i telefonen, med en opptaker som sørger for at tale blir skrift, og slik blir ordet til.

– Nei, jeg er ikke redd lenger. Familien min er i Østerrike, og jeg har sluttet å være redd.

Han kjøper en pakke sigaretter. Vi ler av at jeg holdt på å ramle ut av bilen.

– Er ikke Ladaen fin? Vi hadde fem biler i redaksjonen. Jeg har beholdt denne. Den er fra 1981, sier han og holder frem vognkortet.

– Bilen er som en relikvie fra den tiden. Til vanlig kjører jeg Passat.

Dagens redaktør

Redaktør Vira Ilina sier de er rundt fire-fem i redaksjonen i dag. Selv reiste hun til Ivano-Frankivsk. De startet etter et halvt år opp igjen en nettutgave, før de fikk støtte til papirutgave i 2023.

– Å jobbe spredt fra alle kanter er null problem. Vi kommuniserer via meldingsapper og internett. Det lærte vi under koronapandemien, sier Ilina.

Hun mener avisen er viktig, både praktisk og symbolsk.

– Avisen er viktig, den var det første uavhengige mediet i regionen siden Ukrainas uavhengighet.

– Hva tenker du om Tetjana Ksenofontovas beslutning om å bli værende?

– Ingenting. Alt er relativt. På den ene siden kan det betraktes som en heltedåd, på den andre siden som en situasjon uten utvei, fra hennes perspektiv.

Redaktøren ser ikke lyst på situasjonen.

– Akkurat nå er målet å overleve. Vi har ingen langsiktige planer, alt avhenger av situasjonen.

De har lave reklameinntekter, selv om de har avtaler om publisering av informasjonsmateriell med lokale myndigheter. Innbyggere henvender seg også til redaksjonen for å få publisert kunngjøringer – dette utgjør også en tilleggsinntektskilde.

– Alle inntektene går direkte til å betale trykkeritjenester og distribusjon, sier Ilina.

***

Noen uker etter vårt besøk, kommer det en melding fra redaktør Ilina. Hun har sendt et bilde – og skriver:

«Bildet er fra nattens angrep. Dette er det ødelagte huset i Tetjanas gård. Hun ble ikke skadet. Vinduer på balkongen er knust.»

Hun forteller videre at de leter etter mennesker under ruinene. De har allerede funnet to døde.

Senere kommer det en melding fra Ksenofontovas selv:

«Jeg er i live og frisk, takk for omtanken!»

Hun skriver videre:

«Ja, nedslaget traff nabohuset i gården min. Smellet var veldig kraftig, vi ble veldig redde, og jeg turte nesten ikke sovne halve natten. Først om morgenen fikk jeg vite nøyaktig hvor det traff. Forferdelig!»

Til opplysning: Frilansjournalist Ole Dag Kvammes reportasjereise til Ukraina, er delvis finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ:

Da krigen startet valgte Olena bort journalistikken. Hun ble skarpskytter

Redaktøren vervet seg da russerne kom. Ansvaret for avisen overtok datteren

Frilansjournalisten kjemper mot søksmål tett på frontlinjen