Ingolf Håkon Teigene

Ingolf Håkon Teigene er borte, brått og brutalt. Bare 58 år gammel. Vi er mange som står tilbake med savnet av en god venn, en helt spesiell kollega, en kunnskapsrik journalist med en egen evne til å engasjere og berøre de mennesker han kom i kontakt med.

Han hadde verdier fra motkulturen med seg fra Hareid på Sunnmøre. I ham smeltet det sammen; kristen korsang, vestlandspietet og lokal tilhørighet med kulturradikalisme, politisk aktivitet og et journalistisk bohemliv.

Rikskjendis ble Ingolf Håkon første gang som gravejournalist i Ny Tid. Der bidro han til å avsløre informasjon om de hemmelige tjenester i Norge. «Listesaken» ble den mest omtalte nyhetssaken i 1977, og han fikk en betinget dom for å ha bidratt til avsløring av materiale i strid med rikets sikkerhet.

Dommen påførte journalisten flere års yrkesforbud. Tidlig på 80-tallet fikk han avslag på søknaden om sommerjobb på utenriks i NRK. Norge var preget av den kalde krigen, og NRKs ledelse ønsket ingen «spionbefengt» medarbeider. Heller ikke ansettelse i Dagbladet var ukontroversielt. Men fra 1986 ble han en profilert medarbeider i avisas politiske avdeling.

Ingolf Håkon elsket det beste ved Dagbladet – og var en av dem som bidro til Dagbladet på sitt beste. Han var pålest og skildret pavens besøk i Norge slik at vi andre fikk gåsehud av å lese. Sammen med sin nære venn Steinar Hansson skrev han artikkelserien som ble starten på boka om Gro Harlem Brundtland. Nå er de begge borte.

Ingolf Håkon engasjerte seg i Dagbladets indre liv og var medlem av redaksjonsklubbens styre i flere perioder. Redaktør var han bare èn gang, i Ny Tid, og det fikk holde. Det var han meget klar på. Ingolfs styrke var ikke å være sjef og å skulle holde orden på ting. Verken økonomi eller langtidsplanlegging.

Men han tok både mennesker og ord på alvor. I NRK fikk Ingolf Håkon vist hvilken språkets mester han var. Det var ham de gikk til, når noe ekstra krevende skulle formidles. Og kom tårene, gjorde det ham bare mer tillitvekkende.

Selv om Ingolf Håkon bar mange følelser utenpå, hegnet han om det private. Han var varsom med å gå til andre med sine tunge stunder og private kamper.

Mest av alt var han glad i livet. Det viste han da han inviterte familie og venner på 50-årsfeiring i Jotunheimen. Sangen han spesielt ønsket framført på dagen, var «Fager kveldssol smiler».

Med første og siste vers lyser jeg fred over Ingolf Håkon Teigenes minne.

Fager kveldssol smiler

over heimen ned,

jord og himmel kviler

stilt i heilag fred.

Så mitt hjarta stundar

bankande i barm,

til eg eingong blundar

i Guds faderarm.