Mediene skal være felleskap – ikke råstoff for KI

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Er det journalistene og redaktørene, eller er det ingeniørene og Silicon Valley som skal sette premissene for utviklingen av fremtidens aviser og hvordan leserne skal serveres nyheter?

I E24s kronikk «Den agentbaserte informasjonsøkonomien» beskriver Shuwei Fang, en framtid der KI-agenter handler på våre vegne. Fang er også medforfatter av en rapport om fremtiden i en KI-drevet informasjonsøkonomi – i et initiativ kalt Signals at Scale. Arbeidet er dels finansiert av Stiftelsen Tinius, som eier Schibsted.

Fang beskriver hvordan KI-agenter nå siler jobbsøkere, gjør autonome innkjøp og skriver kode uten menneskelig kontroll. Mediehusene vil i fremtiden bli leverandører til KI-tjenester, råstoff for KI-modeller, mens nyhetsopplevelsene blir KI-baserte informasjon som settes sammen fra flere kilder for å gi oss hyperindividuelle svar og opplevelser.

Slike KI-agenter utveksler informasjon uten menneskelige mellomledd. Mennesker i fremtiden trenger altså ikke å lete etter innhold. De trenger ikke en avis eller en dedikert nettside. KI finner hyperpersonaliserte nyheter for oss. Dels skjer dette alt på sosiale medier, hvor algoritmene i stor grad styrer informasjonsflyten for oss – også kalt «news-find-me» logikken.

Vi opplever at nyhetene (algoritmene) finner oss, heller at vi finner dem. Agentisk KI går lenger, gjennom å velge hva som er relevant, prioritere det, og handle på vegne av leserne.

Men som medieprofessor Sun-Ha Hong skriver «hype is eating the future, and leaving us the bones», og minner betimelig om all hypen rundt metaverset. 

Fremtidsfortellinger og KI-hype fra Signal at Scale og Big tech må utfordres, nettopp fordi de kan styre hva mediehusene i Norge skal bruke penger og oppmerksomhet på.  Hype er makt, hvor kun én fremtid fremstår som det eneste mulige. Fang diskuterer hvordan agentøkonomien skal organiseres, men er det noe vi egentlig ønsker oss?

De norske mediehusene kan risikere å miste samfunnsoppdraget av synet, og ikke minst menneskenes rolle. Selvsagt skal innhold publiseres og deles, men en viktig funksjon er også å skape et felles referansepunkt. En offentlig samfunnsdebatt der vi deltar og opplyses på tvers av filterbobler og KI-agenter. De skal fungere som et sosialt lim i samfunnet. Mediene skal skape felles «leirbål». Avisene skal ikke være en hyperpersonlig informasjonskanal.

Fremtiden Fang skisserer, synes å bygge på en enkel forestilling om at menneskelige lesere og mellomledd kan erstattes så lenge KI får pålitelig informasjon og gode mekanismer for å rette feil.  Hun underspiller hva informasjon betyr for mennesker, og hvordan kunnskap blir til. Det er ikke bare «content is king» – det er «community is king».

Fang skriver selv at den agentbaserte økonomien ennå ikke eksisterer. Likevel slo Fang fast at den «uansett» er på vei, drevet av en kommersiell logikk, som ligner all hypen vi ser ellers rundt KI. Et mulig scenario glir over i en påstand om en uunngåelig utvikling. At deler av teknologien finnes, betyr ikke at mennesker vil forsvinne fra hele kjeder av beslutninger, og kanskje spesielt ikke for avisene. Viktige felleskap og leirbål i en tid der individualisering og fragmentering går hånd i hånd. KI-industriens interesser skal ikke avgjøre hva samfunnet bør overlate til maskiner.

Det Fang og Signal at Scale ikke ser ut til å løse – er hvordan denne KI-agentiske fremtidsvisjon og hypen skal ivareta informasjonens sosiale verdi. Mennesker og felleskap kan ikke automatiseres. Og det er dypt menneskelig å skape og dele innhold for å uttrykke hvem man er, få anerkjennelse og å høre til i et fellesskap.

Den som skriver en kronikk, deler en erfaring eller bidrar til en faktasjekk, deltar i en samtale. Tilbakemeldingene kan gi nye perspektiver og en grunn til å fortsette å bidra. Mennesket er et sosialt dyr, ikke bare et ensomt individ foran en skjerm.

Det sosiale aspektet er viktig. Tilhørighet. Vi oppsøker en lokalavis fordi vi bryr oss om stedet vi bor. Vi ønsker å bidra til å løse utfordringer. Vi ønsker å dele gleder og sorger med informasjon. Tenk på fotball VM. Tenk på kongens død. Begge ekstreme felleskapsbegivenheter, hvor mediene spilte en sentral rolle. Informasjon gir felleskap. Det er en måte å forholde seg til andre mennesker på.

Viktig kunnskap utvikles i sosialt samspill. Påstander etterprøves. Uenighet og fortolkning er hele ideen rundt kunnskapsarbeid. Fang tar opp betydningen av menneskelig fortolkning. Men hun omtaler lesernes skepsis og mediekritiske­forståelse som en «kostnadsfri prosess» akkurat som den ikke har kostet noe.

Det å lære å stille kritiske spørsmål er kanskje noe av det viktigste utdanning og erfaring bidrar med. Det koster, og det skjer i felleskap.

Når KI genererer og sammenfatter informasjon, vil forbindelsene til menneskene, ressursene og kilden bak den svekkes. Viktige kilder til informasjon som SNL, utdanning.no og ung.no mister i økende grad besøkstall til fordel for KI-sammendrag på Google. En viktig del av å motvirke dette er enda mer felleskap.

Dersom vi lar KI ta over møter med menneskelige kilder og felleskap, kan konsekvensene bli mer enn tapt trafikk. Hva skjer med motivasjonen til å bidra når andre sjeldnere møter den som har skapt innholdet? Hva skjer med debatten når informasjonen i større grad kommer som individuelle svar, uten en felles samtale rundt dem?

Skal norsk mediebransje støtte agentbaserte KI-systemer, eller bygge opp om sosiale felleskap og tilhørighet rundt informasjon og nyheter?

En framtidsfortelling der KI-agenter overtar menneskers lesing og vurdering av informasjon, overser hva medier i bunn og grunn handler om. Det er menneskene og felleskapet fremtidens informasjonsøkonomi må ta vare på. Ikke en hyperpersonlig agent-basert KI-virkelighet!