Når journalistikken stigmatiserer

Journalistikk kan frigjøre. Journalistikk kan også stigmatisere, undertrykke og skape medieofre. Dagsavisens kampanje mot Ungdom mot Vold i november 2002 var etter min mening en nærmest brutal stemplingskampanje som kunne ha revet denne frivillige organisasjonen og lederen Farid Bouras i filler.

Som kjent kom både Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet nylig med det som bare kan tolkes som en fullstendig oppreisning. Alvorlige beskyldninger om grovt misbruk av statlige midler ble lagt døde.

Grove beskyldninger

I 1999-2000 oppsøkte ulike krefter meg og hevdet at den sterkt profilerte lederen i Ungdom mot Vold misbrukte statens penger, at han levde fett på dem, og at han hadde mafioso-pregete forbindelser.

Ettersom jeg da hadde begynt å undervise på Journalistutdanningen i Oslo, hadde jeg verken tid eller anledning til å gå dypt inn i saken. Men beskyldningene var så grove at noe måtte gjøres. Jeg kom et godt stykke på vei, om ikke helt til bunns i saken. Resultat: Ingenting av vesentlig betydning var å finne. Derimot satt jeg tilbake med en ubehagelig følelse av at her var krefter med vikarierende motiver på ferde. De brukte brønnpissing som metode.

I november 2002 startet så Dagsavisen serien med de mange og anklagende oppslag. Jeg ventet spent, hadde de likevel funnet noe?

Puslete «avsløringer»

Først kom oppslaget om et kjendisstyre som ikke hadde fungert. Grunn til kritikk, ja. Dumt, ja, men den slags er jo ikke ulovlig. Så kom litt smått og enda litt mer smått, mye bygd på anonyme påstander. Når sant skal sies var dette puslete «avsløringer».

Men oppslagene var ikke små. Dagsavisen buldret fram med et voldsomt trykk og høy stemmebruk. Et svært negativt inntrykk ble skapt: At en gjeng med Farid Bouras i spissen misbrukte statens midler. En gjeng som slett ikke drev med det fornuftige ungdomsarbeidet blant ungdom som de sjøl hevdet at de drev.

Kontrollerbar orden

Ganske snart fikk jeg anledning til å gå gjennom organisasjonens kontrollerbare dokumentasjon. Derfor kom ikke de to departementenes «rehabilitering» av Ungdom mot Vold som noen overraskelse.

Nå gir ikke slike offisielle erklæringer uten videre den endelige fasiten som viser hva som er sant og riktig i en sak. Men ut fra egne undersøkelser tror jeg at fasiten i denne konkrete saken er ganske holdbar. Hadde alle frivillige organisasjoner hatt så god orden i sine økonomiregnskaper og aktivitetsregnskaper som Ungdom mot Vold, ville frivillighets-Norge sluppet de avsløringene som flere ungdomsorganisasjoner tidligere er blitt gjenstand for. I dette tilfelle var det ikke Ungdom mot Vold som ble avslørt. Det var Dagsavisens journalistikk.

Trist

Jeg skal ikke spekulere i motivene som Dagsavisen og journalisten har hatt i denne saken. Jeg vet av egen erfaring at det smerter å gjøre grove journalistiske feil. At slike feil ofte oppstår i et vanskelig minefelt, er ingen unnskyldning. For som journalist bærer du ansvaret for egne overtramp og feil, og bør erkjenne dem åpent og ærlig. Særlig viktig er dette når beskyldningene som er brakt til torgs, er ganske tomme for avslørende innhold, men desto mer preget av høy stemmeføring og stigmatisering.

Derfor er det trist at Dagsavisens journalist Nina Johnsrud i Journalisten 11. april avviser enhver kritikk som nå rettes mot serien. Hun angrer ingenting, og mener at Farid Bouras slett ikke er noe medieoffer. En ting er å ha yrkesstolthet. En helt annen ting er å demonstrere en total mangel på ydmykhet og evne til nyansering, og uvilje til kritisk gransking av egne prestasjoner.

Noen enkle leveregler

Det er tydeligvis nødvendig å minne om et og annet som fortsatt bør være grunnleggende i journalistikken. Ut fra noen få smertelige og svært mange positive journalistiske erfaringer over en 30-årsperiode, har jeg laget meg 25 leveregler for en «gravejournalist». Jeg tillater meg også å bruke disse reglene når jeg underviser journaliststudenter. Her skal jeg bare referere noen få, enkle leveregler som jeg mener er blitt aktualisert av Dagsavisens kampanjeliknende kjør mot Ungdom mot Vold og Farid Bouras:

* Sørg alltid for å mistenke din egen mistanke.

* Arbeid aldri ut fra en skjult, «ekstra» dagsorden. Bær aldri to eller flere hatter, bekle aldri to eller flere roller. Vær en eneste, uavhengig journalist.

* Vær ikke redd for å «sjekke en sak i stykker». Det er viktigere at du finner ut hva som er sant og riktig enn at du får en artikkel på trykk.

* Om du ikke ender med en stor avsløring, vurder å publisere resultatet likevel. Det kan noen ganger være vel så interessant.

* Gjør du noen urett, vær ikke redd for å kritisere deg sjøl og å be om unnskyldning.

Hva med en unnskyldning?

Denne siste leveregelen ser ut til å befinne seg i skyggenes dal i store deler av norsk medieverden. Nå har Dagsavisen sjansen til å ta regelen i bruk ved å kritisere kvaliteten på sin egen artikkelserie om Ungdom mot Vold og å be både organisasjonen og Farid Bouras om unnskyldning. En slik handling ville det etter min mening stå respekt av.

Det virker som om det er nytteløst å håpe på at Dagsavisens journalist skal vise en slik holdning. Jeg blir derfor nødt til å spørre ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd – en person og redaktør jeg har respekt for:

Er du fornøyd med Dagsavisens dekning av denne saken? Eller mener du at Dagsavisen har begått vesentlige feil? I tilfelle, hvilke?