Nasjonalmuseet viser hvorfor vi trenger uavhengig klageinstans

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Presseorganisasjonene har lenge etterlyst en skjerping av offentlighetsloven med opprettelse av et eget og uavhengig organ for klagebehandling som et sentralt krav. Nasjonalmuseet byr på eksemplet som viser hvorfor det er nødvendig.

Museet nektet innsyn og fikk medhold fra klageinstansen, Kulturdepartementet: «Innsyn kan skade Nasjonalmuseets forhandlingsposisjon». Det eksisterte ingen forhandlinger. På dette tidspunktet var det over to år siden konflikten var lagt død. 

Det gjaldt en konflikt om eiendomsrett til et kulturhistorisk unikt maleri verdt titalls millioner kroner. Maleriet befinner seg i Stockholm hos Carl Gustaf Bernadotte, også kjent som svenskekongen. Nasjonalmuseet hadde skaffet en juridisk vurdering, fra advokatfirmaet Føyen, som klokkeklart konkluderte at maleriet er deres. 

Så i neste øyeblikk, juli 2022, ga museet beskjed: Vi gir avkall på det. En spesiell og oppsiktsvekkende sak. Men det er ikke saken i selv det skal redegjøres for her. Den har vært beskrevet i en radiodokumentar fra Sveriges Radio, i Morgenbladet og nå sist i en artikkel jeg har publisert hos KulturPluss. 

Styrke tillit 

Det er offentlighetsloven det skal handle om. Lovens formål er å legge til rette for at «virksomheten i offentlige organ er åpen og gjennomsiktig for å styrke […] tillit til det offentlige og kontroll fra allmennheten.» 

Nasjonalmuseet beslutning om å gi avkall på maleriet så ut til å være i strid med institusjonens interesser og kunne også innbære lovbrudd. Dokumentinnsyn var nødvendig for å bringe på rene om forvaltningen hadde opptrådt kritikkverdig.

Jeg hadde forventninger om at offentlighetsloven ville gi tilgang. Det startet med åpenhet. Nasjonalmuseet ga innsyn i dokumenter som inngikk i den interne saksbehandlingen: den juridiske vurderingen fra Føyen samt saksframlegg til styret. Da kritikken slo inn, snudde det. Saken ble erklært sensitiv. Museet nektet å svare på et hvert spørsmål med berøring til saken. 

Min innsynsforespørsel i ny korrespondanse med advokatfirmaet Føyen ble avslått. 

For å nekte innsyn i kommunikasjon med eksterne må det være fare for skade på offentlige interesser. Det må eksistere «et behov for å holde råd og vurderinger innhentet i forbindelse med forhandlinger eller tvister unna offentlighet.» Som vi har sett, det var nettopp dette som ble lagt til grunn for avslaget fra museet, og avisning av klage fra Kulturdepartementet.

«Dette er ikke noe vi forfølger videre», skrev museet da de ga avkall på maleriet i 2022. Jeg fikk bekreftet fra motparten i Stockholm at det ikke hadde vært noen kontakt siden. Jeg sendte dokumentasjon til Kulturdepartementet som viste at avslaget var basert på feil faktum. Innsyn kan ikke skade en forhandlingsposisjon i en konflikt som er avblåst. 

Svaret var kortfattet: «Vi holder fast på vår vurdering, herunder faktagrunnlaget». 

Heldekkende sladd 

Styrevedtak er det vanskelig å nekte innsyn i. Da styret – ved to senere anledninger – behandlet saken på nytt, fikk jeg se vedtakene. De viste til saksframlegg og tok det til etterretning. Hva som ble tatt til etterretning lå gjemt bak heldekkende sladd.

Hva som ble tatt til etterretning lå i saksframleggene gjemt bak heldekkende sladd. Interne saksforberedelser er det anledning til å unnta fra innsyn, men bare det som omfatter råd og vurderinger, ikke framlegging av faktiske forhold. De fleste saksframlegg vil være bygd opp over lesten: Først sakens fakta, så råd og vurderinger. 

Skal vi virkelig tro at saksframleggene i de to sakene ikke redegjør for faktiske forhold? Det går klageinstansen god for.

Merinnsyn

Selv der det finnes hjemmel for å nekte innsyn har forvaltningen en plikt å vurdere merinnsyn. De skal sjekke om hensynet til åpenhet veier tyngre enn behovet for unntak, sier loven. 

Fram til kritikken slo inn valgte museet å gi merinnsyn. Saksframlegg til styret ble oversendt. Det samme gjaldt vurderingen fra Føyen. Så hvorfor ble jeg nå nektet innsyn i samme type dokumenter? 

Jeg påpekte: «Dette skiftet i tilnærmingen til åpenhet må begrunnes!» Det klageinstansen, Kulturdepartementet, hadde å vise til, var igjen hensynet til ikke-eksisterende forhandlinger. 

Dersom vi et øyeblikk velger å ta argumentet på alvor: Dette hensynet måtte veie minst like sterkt da museet tidligere valgte å gi merinnsyn. 

Klageinstans 

Klage på innsynsnekt skal gå til nærmeste overordnede organ. For Nasjonalmuseet er det Kulturdepartementet. 

En slik kontrollfunksjon forutsetter distanse og uavhengighet. I denne saken var det framsatt anklager, fra en sentralt plassert kilde, om at en statlig instans hadde instruert museet om å gi opp kravet på maleriet. Fingeren pekte mot Kulturdepartementet. Departementet burde sendt kontrolloppgaven videre. 

Situasjoner hvor «nærmeste overordnede organ» kan vurderes å ha medansvar for kritikkverdige forhold hos forvaltningsorganet som nekter innsyn, er ikke usedvanlig. Men på et mer overordnet plan: Kulturdepartementet er del av samme «felt» som museet, det vil si av samme fagfellesskap eller kulturelle felleskap. 

Innenfor et felt foregår det en ubevisst identifikasjon mellom aktører. Det vil derfor kunne være slik at departementet som utgangspunkt antar at museet argumentasjon vil være valid og at klager ikke har rett. Det ligger i ordet nærmeste. Distansen mangler.

Evaluering 

Offentlighetsloven ble evaluert i 2016. Det ble funnet indikasjoner på en betydelig variasjon i klagesaksbehandling grunnet stort rom for skjønn og tolkningsmakt. Media fremhevet gjennom sine innspill manglende uavhengighet hos klageinstansen som problematisk. 

«Klageinstansen er for nært det organ det klages over», skrev Norsk Redaktørforening. Som Norsk Journalistlag anbefalte de at det burde opprettes ett uavhengig, sentralt organ som skulle ta seg av alle klager på innsynsnekt. Ytringsfrihetskommisjonen ba i 2022 om en utredning av forslaget.

Ved opprettelse av en slik sentral klageinstans kan saksbehandlingen profesjonaliseres, skjønn utøves med større koherens og ikke minst viktig: behandlingen flyttes ut av det feltet den påklagede tilhører. 

Evalueringen av loven er ikke fulgt opp til tross for gjentatte purringer fra blant annet Norsk Presseforbund. 

«Det er all grunn til at noen tar initiativ til å se på de utbredte brudd på Offentleglova», mener sivilombud Hanne Harlem. 

«Det er for lett å omgå loven […] Vi er skuffet over at regjeringa ikke har fulgt opp evalueringa. Arbeiderpartiet er utålmodige», sa leder av justiskomiteen i Stortinget, Lene Vågslid (Ap) – i 2021. Utsagnet ble ikke fulgt opp med handling da Arbeiderpartiet kom i regjeringsposisjon.

Med et uavhengig, sentralt organ for klagebehandling på plass er det grunn til å tro at Nasjonalmuseets fiktive argument for innsynsnekt ikke ville sluppet igjennom og det ville bli gitt dokumentinnsyn i tråd med offentlighetslovens formål: 

«Å sørge for at virksomheten i offentlige organ er åpen og gjennomsiktig.»