Det er selvsagt både lærerikt og sunt å stå på «den andre
siden» etter 15 år i yrket. Men jeg står her noen illusjoner fattige.
— Du vet livet er et kontinuerlig uskyldstap i forhold til den tro man måtte
hatt om det virkelig gode i menneskene, sier Hansson i et portrettintervju med
Dagbladet. Med forbehold om at Hansson i dette tilfelle mener seg riktig sitert.
Jeg ser poenget, for å si det sånn.
Resymé for den uinnvidde: Lørdag 14. oktober hadde jeg på trykk en artikkel i
Aftenposten under tittelen «Alt har gått Hansson imot», en undersak
til et intervju med Hansson i forbindelse med at han bekjentgjorde sin avgang
som sjefredaktør/administrerende direktør i Dagsavisen. Undersaken oppsummerer
Dagsavisens økonomiske situasjon temmelig nådeløst.
Med det sterke engasjement Steinar Hansson har hatt i Dagsavisen, kan jeg
forstå at han reagerte på artikkelen på et tidspunkt som sikkert var
vanskelig for ham. Jeg kan dessuten «arresteres» på et par faktiske
feil. Men disse er detaljer i sammenhengen. Jeg står på hovedinnholdet i
artikkelen: Dagsavisens økonomiske situasjon er kritisk.
Steinar Hanssons reaksjoner på denne artikkelen har vært så voldsomme at de
har fått preg av et rent hevntokt overfor meg som person.
For å nyansere mitt virkelighetsbilde etter Hanssons sinte e-mailer til
Aftenpostens sjefredaktør, hadde jeg en lengre samtale med Dagsavisens
styreformann, konsernsjef i Vår Bank og Forsikring, Jan Tore Berg-Knutsen.
«Det viktigste for oss», sa han, er å snu «denne trenden som du
selv har beskrevet rimelig godt». Han syntes jeg hadde gitt en stort sett
dekkende beskrivelse av utviklingen, og hadde ikke (før jeg ringte) hengt seg
opp i detaljer som var faktisk feil.
Steinar Hansson har gitt uttrykk for at når det kommer til stykket er det ikke
de faktiske feil han er så sint på, men tonen i artikkelen. Hansson har også
gjort det til et poeng at det er «knapt noen nyhet» at det går
dårlig med Dagsavisen økonomisk. Når Hansson selv til slutt strekker våpen
som følge av de økonomiske realiteter, er det relevant å skrive om økonomien
i avisen. Saken er at Hansson ikke liker budskapet.
Som den tidligere kulturredaktør i Dagbladet og leder av Tor Jonsson-selskapet,
Steinar Hansson, kanskje er kjent med, beskriver Tor Jonsson dette fenomenet i
diktet «Lyre i logen».:
«For mannen er slik: Han vender seg bort
frå det han ikkje vil sjå.»
Hansson må gjerne rase. Men det er sterkt å ønske at han hadde hatt en saklig
tone, og prøvd å godtgjøre at det ikke ser så svart ut for Dagsavisen som
jeg gir uttrykk for. Hele virkeligheten favnes sjelden i en enkelt artikkel.
Den drevne pressemann Hansson vet imidlertid at han ikke får oppslag på å
hakke om detaljer i regnskaper og opplagstall. Men han har fått bredt oppslag,
både i NRKs Kulturnytt og i forrige nummer av «Journalisten» ved å
fabrikkere en konspirasjonsteori, der jeg er et redskap i hendene på det
mektige mediehuset Schibsted. Han hevder at jeg lar meg bruke av Aftenpostens
ledelse i kampen for å sikre annonsemonopol i Oslo. Det er oppspinn fra ende
til annen. Alt som står i artikkelen lørdag 14. oktober står for min og ingen
annens regning.
Hansson serverer også en blank løgn når han hevder at jeg i et intervju med
ham i mars gjenga ham «på en absurd måte».
«Nå føler jeg at vi har en plan», sa Hansson i intervjuet. Nå
føler jeg at vi har en plan, skrev jeg.
Etterpå ringte Hansson og synes det så dumt ut på trykk, fordi han ikke bare
følte, men han faktisk hadde en plan. Det lar seg forstå. Men var han gjengitt
absurd?
Når du slår med storslegga, bør du treffe ordentlig. Jeg gjør ikke det selv
i min artikkel 14. oktober, fordi jeg kan tas på noen faktiske feil. Jeg
beklager det. Jeg har lagt meg flat for Steinar Hansson når det gjelder det som
er faktisk feil. Jeg har skrevet en ny artikkel der hvert ord er gjennomlest og
godkjent av Steinar Hansson. Her er feilene korrigert, og jeg spurte Hansson om
dette var en måte å løse det på. Han bekreftet det og kom ikke med
ytterligere krav om korrigeringer eller beklagelser.
Etterpå går han knallhardt ut mot meg offentlig, både i NRKs Kulturnytt og
nå sist i «Journalisten».
At Hansson i spontan affekt slenger ut løgnaktige og grove beskyldninger om meg
til Aftenpostens sjefredaktør kan jeg forholde meg til. At han trekker meg ned
i søla overfor sine egne medarbeidere, ved internt å fabrikkere
konspirasjonsteorier om Aftenpostens kamp om annonsemonopol med meg som
spydspiss, er et hakk verre. Å koble mitt navn til nazifiseringen av
Aftenposten under krigen er usmakelig.
Hansson har begjærlig grepet bildet av store, rike Schibsted mot lille, fattige
Dagsavisen som sliter mot urettferdige markedskrefter. Det er mye sant i det
bildet. Men det har ikke noe med denne saken å gjøre. Hvem er David og hvem er
Goliat i Steinar Hanssons hevntokt mot Siri Gedde-Dahl?
Steinar Hansson er ikke noen hvem som helst. Det er jeg .
Jeg lurer på hvilket oppslag Siri Gedde-Dahl ville fått i
«Journalisten» om hun prøvde å knytte den velkjente og anerkjente
sjefredaktør Steinar Hansson til en graut av personlig fiendskap, manglende
integritet og — av alle ting — nazifisering under krigen?
Ja, jeg gjør feil av og til. Men jeg er ikke blottet for integritet. Og jeg er
ikke et naivt redskap i hendene på Aftenpostens markedsavdeling.
Opplevelse av uskyldstap i forhold til det gode i menneskene er en subjektiv
følelse. Den har levd sterkt på begge sider i denne saken. Jeg har hatt stor
respekt for Steinar Hanssons innsats i norsk presse.
— Men man må ikke gi opp for det, sier Steinar Hansson til Dagbladet med
henvisning til uskyldstapet. Det kan jeg slutte meg til. Hvis han da mener seg
riktig sitert.
Siri Gedde-Dahl
Journalist
Aftenpostens økonomiredaksjon
