Høyesterett har stadfestet dommen mot Se og Hør i Big Brother-saken. Det har avstedkommet både oppspilte og hysteriske reaksjoner – mot Pressens Faglige Utvalg. De hysteriske kommer fra Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse, de oppspilte fra Carl-Erik Grimstad, statsviter og bedreviter.
Høyesterettsdommen er en pinlig sak for PFU, mener Lerø. Dommen er «ikke mindre en(n) knockout på dem som er satt til å passe på at norsk presse opptrer etisk forsvarlig», skriver han i en lederartikkel. «Høyesterett har i realiteten fradømt Pressens Faglige Utvalg etisk dømmekraft», skal vi tro Lerø, som mener PFU har «lagt etikken på hylla», og dessuten «sovet i timen» og ikke fått med seg endringene i rettsoppfatningen rundt privatlivets fred i kjølvannet av Caroline-dommen.
Til dette er å si, for det første, at PFU behandlet Big Brother-saken den 21. oktober 2003, mens Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avsa sin kjennelse i Caroline-saken den 24. juni 2004. I min kalender kommer 2004 etter 2003.
For det andre er det ikke nødvendigvis noen sensasjon at retts- og/eller etikkinstanser kommer til forskjellige konklusjoner. Tingretts-dommer blir stadig overprøvd i lagmannsretten, lagrettsdommer blir overprøvd i Høyesterett – og fra tid til annen blir Høyesterett overprøvd av dommerne i Strasbourg.
Dessuten kan ikke juss og etikk uten videre sammenlignes. De er ikke to sider av samme sak; etikken er normalt strengere, til dels langt strengere enn jussen. Derfor har vi mange eksempler på at medier i samme sak er felt i PFU og frikjent i retten.
Og så har vi altså ett – og bare ett – eksempel på at et medium er frikjent i PFU, men dømt i retten; den aktuelle Big Brother-saken. PFU kom til en annen konklusjon enn det tre rettsinstanser nå har gjort. PFU frikjente – under tvil, derfor «etter en samlet vurdering» – dels fordi den mest kritikkverdige Se og Hør-reportasjen ikke var med i den opprinnelige klagen, og derfor ikke fikk den oppmerksomhet den fortjente, dels fordi PFU la vekt på at Big Brother-paret ble a-kjendiser og offentlige personer utelukkende på grunn av sitt høyeksponerte forhold, og derfor ikke oppfattet bladets melding om at forholdet var over – riktignok bestridt, i hvert fall av den ene av partene – som en invasjon av det private rom.
Man kan si mye om dette, men pinlig er det ikke.
Det må innrømmes at Carl-Erik Grimstad, i motsetning til Magne Lerø, i det minste har kunnskaper om det som engasjerer ham. Men han er urettferdig både mot sine kunnskaper og mot PFU når han nærmest gir inntrykk av at privatlivets fred er et fremmedord i PFU, og at landets dommere «ikke får drahjelp fra PFU», men «er nødt til å gjøre jobben alene» når det gjelder vernet om det private.
Norske domstoler har siden krigen, altså på 62 år, behandlet maksimum tjue saker som gjelder pressen og privatlivets fred. PFU har behandlet det mangedobbelte. De siste tolv årene har PFU felt 42 medier for brudd på Vær Varsom-plakatens pkt. 4.3, som blant annet pålegger pressen å respektere menneskers privatliv. Ikke alle disse fellingene er rene privatlivets fred-saker, men de som ikke er det, mer enn oppveies av relevante tilfeller i 116 fellinger (siden 1995) for brudd på pkt. 4.1, om saklighet og omtanke.
Grimstad mener PFU er for slapp i forhold til privatlivets fred. Men dette synspunktet må fra hans side være av relativt ny dato. For da PFU i 2004 felte Se og Hør i en klage fra Ole Gunnar Solskjærs kone, nøyde Grimstad seg ikke med å registrere det faktum at PFU var blitt strengere i forhold til en lignende klagesak i 2002, men han uttalte seg også kritisk til utvalgets kjennelse. Mens PFU understreket at kjente personers familiemedlemmer må kunne forvente vern av sine personlige forhold selv når de oppholder seg på offentlig sted, og bildene verken er krenkende eller oppsiktsvekkende, uttalte Grimstad den gang til Journalisten at dette ikke kunne spille noen rolle, ettersom Solskjær selv var med på den aktuelle handleturen (selv om han ikke var med på de innklagede bildene).
Det hører også med i denne debatten at Caroline-dommen, som norske domstoler nå legger avgjørende vekt på, er høyst kontroversiell i pressekretser også utenfor Norge. Den nylig avdøde svenske presseombudsmannen Olle Stenholm skrev for eksempel i sin siste årsmelding at dersom prinsesse Caroline hadde klaget til ham, ville han ha avskrevet klagen som grunnløs. Den ville altså ikke engang ha kommet til behandling i Pressens Opinionsnämnd, det svenske PFU. Dersom Caroline-dommen skulle bli et prejudikat, skriver Stenholm, ville den legge «den dype taushetens dundyne over store deler av europeisk nyhetsrapportering, og berøre ikke bare Se og Hør og Svensk Damtidning, men alle aktualitetsmedier».
