Politikerkjøtt på grillen

Karin Lillian Fladberg tar til mæle mot mitt sinte innlegg i Journalisten 19/2005 der jeg mente at Djupedal fikk urettferdig behandling i Dagsavisen. Fint. Jeg mener fortsatt at overskriften på forsida ikke var dekkende for hva Djupedal står for i barnehagesaken, og at Dagsavisen dro i gang feil debatt. Men avisa har sitt på det tørre rent formelt. Djupedal kan ikke kreve å få rettet opp uheldige uttalelser.

Likevel, den fjerde statsmakt bør gå i seg selv. Vi er gitt en makt i norsk lov, en makt til å gå politikere etter i sømmene. Hvordan bruker vi denne makten?

Jeg mener at politisk journalistikk har en mørk side, som i ytterste konsekvens bryter ned demokratiet. Jeg tenker på den journalistikken som skal «ta» politikerne. Djupedal hadde sagt noe klossete, men fikk han rette det opp? Nei! Som garvet politiker skulle han «tas» for sine ubetenksomheter, uansett hva han egentlig måtte mene.

For mange år sida hørte jeg et opptak fra en Ukeslutt-sending der NKP-politikeren Martin Gunnar Knutsen skulle «grilles» i den heteste valgkamptid. Journalistene var ikke interessert i hva slags politikk Knutsen stod for. De skulle «ta ham». Hva de skulle ta ham for, husker jeg ikke.

Opptaket sluttet med at Knutsen reiste seg og smelte studiodøra bak seg. Han var forbanna. Praktfullt! Hadde flere politikere hatt samme mot, ville kanskje journalistenes «grillparties» blitt en magrere fornøyelse. I stedet hopper politikerne opp på glødende kull for å bli levende stekt i beste sendetid og spalteplass, igjen og igjen. De tør ikke annet.

Jeg tror at en del av den politikerforakten som finnes blant vanlige folk, har sitt utspring i journalistenes grilling. Alle avsløringene, alle reportasjene om «politikere som spiser små barn» framstiller politikere som upålitelige småkjeltringer som meler sin egen kake. Folk gidder ikke å ta verv i lokalpolitikken, de gidder ikke å stemme. Politikken er råtten uansett.

- Fint, sier så en kjekk sjarlatan med diktator i magen og mediepenger på boka, klar til å utnytte maktvakuumet. I Italia heter han Berlusconi. I Norge er vi ikke der ennå, men takket være grillmestrene på skjerm og i spalter holder vi stø kurs.

For hvilken agenda har vi egentlig? Vi har fått frihet overfor makthaverne, men friheten er gitt oss i grunnloven ut fra et ønske om å styrke demokratiet. Vil vi styrke demokratiet? Eller vil vi bryte det ned, ved å si mellom linjene at demokratiet er råttent?

Hvis vi skriver ut fra kjærlighet til demokratiet, så vil vi ikke lenger «ta» politikere. Vi vil flytte fokus over på helheten, også det som går bra. Mange politikere er hverdagsslitere, men når får de kreditt i media for sine små og store seire? Sjelden eller aldri. Hva gjør det med politikerne? Hva gjør det med folks forståelse av hva politikk er?

Dette er en stor og for meg viktig diskusjon som går videre enn artikkelen til Fladberg i Dagsavisen. Jeg har sett langt verre utspill enn hennes, men ble vel forbanna fordi Dagsavisen har hatt en høy stjerne hos meg.

Fladberg har trolig Googlet meg, og funnet ut at jeg er «bydelspolitiker i Grorud SV». En fin tittel for et menig medlem som pliktskyldigst har tatt på seg oppgaven som revisor og vara i byutviklingskomiteen. Hun antyder at jeg har utvist dårlig journalistisk skjønn ved å skrive en artikkel om Djupedal i forskning.no samtidig som jeg innehar disse vervene. Kanskje det. Men jeg skjønner ikke hva dette har med Dagsavisens artikkel om Djupedal å gjøre, eller min rett til å mene noe om den.

Lukter det litt svidd, tro?