Remi Jensens pressehistorie – en smålighetens Bibel

Det er et besynderlig produkt Fædrelandsvennens tidligere sjefredaktør Egil Remi Jensen nå har gitt ut om «Sørlandske pressefolk i liv og trengsel gjennom 100 år», godt støttet av tidligere kulturredaktør Oddvar Munksgaard. Boka er alt slaktet i Fædrelandsvennen av medieforskeren Martin Eide fra Bergen, som ganske riktig konstaterer at dette er et familiealbum hvor familiens sorte får er utestengt, mens Trygve Moe i Journalisten kaller boka en levende pressehistorie fra Bibelbeltet. Men det er nok en smålighetens Bibel han her har anmeldt.

Hensikten var opprinnelig å skrive Kristiansand presselags historie, fortalte Egil Remi Jensen sin gamle avis ved lanseringen, «men det er til slutt blitt en bok om pressefolk i aviser fra hele landsdelen, den inneholder 760 navn, og her fortelles det om hva avisjournalistikk var i det forrige århundre – og om hva de som skrev i avisene, var opptatt av». Det er den ikke blitt. For Egil Remi Jensen er tydelig inspirert av sovjetisk historieskrivning, der man retusjerte bort personene på fotografiene etter hvert som de falt i unåde hos makthaverne. Det interessante ved boka er derfor ikke hvem som blir omtalt, men hvem som ikke står der, hvem som blir erklært for ikke-personer. Det er komplett umulig å finne noen saklig grunn til at enkelte er utradert av historien. Den eneste grunn jeg kan se for utrenskningene av enkelte er at Remi Jensen ikke liker dem.

Nok en gang får sørlanderistene polert sin glorie, nok en gang får vi servert påstanden om at Fædrelandsvennens «knapphullsblomst», Steen Benneche, ikke var noen «snerpet moralist» selv om han anmeldte Agnar Mykle til politiet. Selvfølgelig var han det! Hans referater fra Mykle-saken oser av snerpethet og seksualfiendtlighet. Det var jo smålighet og misunnelse som drev ham. Jeg husker ennå med gremmelse hans behandling av den snille og gode Kåre Holt, som kom på lanseringsturne til Kristiansand. Men selvsagt skal han dyrkes, akkurat som Olav «Ukas» Varen igjen skal glorifiseres spalte opp og spalte ned for sin heroiske kamp mot hår og skjegg og Arne Nordheim.

Men er det noen som har hørt om en tegner som heter Mike Tombs i Fædrelandsvennen?

Egil Remi Jensen har det ikke, til tross for at mannen har vært ansatt i avisa i nærmere 30 år, er av internasjonalt format, og allerede i 1984 fikk seks siders strålende omtale i den store boka om «Norske Avistegnere», der Toril M. Smit beskrev hans tegninger som frapperende morsomme. «Herregud, den mannen er genial!» skrev Finn Graff en gang jeg sendte ham en av Mikes årsoversikter. Forklaringen på utrenskningen kan bare være at Egil Remi Jensen ikke liker ham heller. Han er jo en intellektuell tegner, som aldri tar hensyn til Olsen i Skippergada, og Remi Jensen klaget allerede da han ble ansatt over at han tegnet sørlendingene med for tynne bein og lang nese! Og nå er denne helt enestående mann i norsk presse ikke engang nevnt i navneregistret! Det er ikke bare pinlig, det er direkte sjofelt.

Og Egil Remi Jensen må også være den eneste som ikke har oppdaget at Fædrelandsvennen har fått ny sjefredaktør!

Det skal innrømmes at det er forskjell på redaktører.

Jens Vetland konkluderte alle sine ledere med at «nå gjelder det å vise besinnelse».

Finn Holmer-Hoven avslutter som kjent alle sine ledere med å miste besinnelsen.

Men den arrige rittmester fra Lillesand klarte jo i løpet av fjorten dager å skape mer blest om seg og sin avis enn hans forgjengere Remi Jensen og Vetland klarte i sine 15 år som redaktører! Det er klart at det må svi for en anonym redaktør, som ble ansatt mot protester fra samtlige journalister, og som leserne knapt husker fra en eneste artikkel, bortsett kanskje fra den gang han forlangte billedkunstneren Håkon Henriksens bilder av nakne damerumper fjernet fra kunstforeningen etter renholdsparagrafen! (Det forhindrer ikke at han i sin egen bok fremstiller seg som den garvede krigsreporter fra Syria). Remi Jensen presenterer grundig alle bygdeavisredaktører fra Høvågavisa til Setesdølen, bringer en svær omtale av Agderpostens redaktør Stein Gauslaa, og ájourfører boka frem til de aller siste måneder. Men det eneste boka forteller om Finn Holmer-Hoven, er at han en gang skal ha kalt Setesdølen for «den lille, men velrenommerte lokalavisa i Setesdal»! For Remi Jensen er etterkommeren ikke-eksisterende. Det er snart åtteår siden han ble ansatt!

At jeg selv, med 34 år i Fædrelandsvennen og 11 bøker bak meg, bare nevnes fordi jeg i 1969 fikk Aust-Agder fylkes pressestipend på 2000 kroner, er mer naturlig. Det skyldes nok at jeg for snart 20 år siden falt i unåde og fikk skriveforbud på kulturen fordi jeg brakte noen muntre sitater fra mine redaktører i boka «Sol sommer Sørland!» Skjønt selv i koleraens tid varte ikke karantenen mer enn i fire måneder.

(Nå er det ikke første gang Egil Remi Jensen erklærer meg for ikke-eksisterende. Etter at jeg hadde jobbet i Fædrelandsvennen i 20 år, søkte jeg på den ledige jobben som kulturredaktør. Egil Remi Jensen innkalte meg da til et jobbintervju som også i høy grad kunne fortjene sin plass i den sørlandske avishistorie. Han nevnte ikke med ett ord at jeg var søker! Han bare spurte hva jeg synes om en kollega, som også fikk stillingen).

I Agderposten står selvsagt sørlanderisten Einar Gauslaa sentralt i Egil Remi Jensens store hvite flokk. Men verken Ottar Johansen eller Eirik Sørsdal blir omtalt eller brukt som kilder, de to rabulistene som i FORUM-festivalenes tid representerte ungdomsopprøret i Arendal så bra at de fikk sparken av avisas diktator Christian Stray, en mann som virkelig kunne vært verd en grundig kritisk analyse. Heller ikke er Agderpostens fremragende journalist Didi Grimsgaard funnet verdt omtale, til tross for sin 31 år lange innsats for å heve kvaliteten på avisas kultursider. Men så er hun heller ikke sørlanderist.

Nei, Egil Remi Jensen innlemmer bare de journalister, levende eller døde, som han har et nostalgisk forhold til. Dermed blir det ingen plass til hans egne oppegående medarbeidere fra det siste kvarte århundre, som Arne Dalmo, Jan O. Henriksen, Svein Mathisen, Kjartan Rødland, Trygve Bj. Klingsheim, Einar Guldvog Staalesen, Alf Kjetil Igland, Kåre Stoveland, Emil Otto Syvertsen, Kjetil Anthonsen og mange flere.

Perioden skal forties. Sørlanderiet skal råde.

Egil Remi Jensen utraderer flott den sørlandske pressehistorie i de siste 25 år, med hele sin spennende politiske brytningstid, da Tramteatret, Klassekampen og Dag Solstad var skjellsord i Fædrelandsvennen og redaktørene så det som sin viktigste oppgave å hindre radikale meninger å komme på trykk. Det er synd at Egil Remi Jensen har påtatt seg en oppgave som han åpenbart ikke er kvalifisert til, og det må være flaut å stille sin smålighet så åpent til skue som han gjør i denne boka.