Schibsteds ublu prislapp på privatliv

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Schibsted gir oss inntrykk av at 39 kroner i måneden er den nødvendige prisen for å berge journalistikken. Men hvorfor krever konsernet 15 ganger mer enn det faktiske inntektstapet per bruker?

Dette skrev Schibsted til meg og andre abonnenter for få uker siden:

«Om du ikke ønsker å dele data som gir deg personlig tilpassede annonser, må du i stedet betale en liten sum. For abonnenter er denne summen 39 kroner i måneden. Da vil du kunne bruke nettstedene våre som før, men annonsene du ser vil ikke være personlig tilpasset deg basert på aktiviteten din på disse nettstedene.»

Men når 39 kroner ikke fremstår som en reell kompensasjon for tapt inntekt, blir det vanskelig å forsvare at abonnenter skal betale 15 ganger mer for å reservere seg mot sporing.

Hva tjener egentlig Schibsted? 

Anslaget om at Schibsted i snitt tjener rundt 2,61 kroner per måned per bruker som samtykker til sporing, bygger på en empirisk forskningsartikkel av Timo Mueller-Tribbensee, Klaus M. Miller og Bernd Skiera (2024), som har målt faktiske annonseinntekter fra to store tyske nettaviser med lesertall sammenlignbare med Schibsteds norske publikasjoner. 

Sier opp abonnement i protest: – Kommer til å få seg en smekk

Studien konkluderer med at gjennomsnittlig inntekt per samtykkende bruker er omtrent 0,24 euro i måneden – i overkant av 2,61 kroner med dagens kurs. 

Selv for de aller mest «lukrative» brukerne kryper inntekten så vidt over 2 euro.

Studien er også grunnlaget for jusstipendiat Kristian Wederhus' kritikk i Aftenposten 6. mai, der han argumenterer for at modellen ikke er forenlig med GDPR. 

Schibsted har på sin side ikke offentliggjort hva de faktisk tjener per sporet bruker – en åpenhet som ville være enkel å gi, dersom prislappen på 39 kroner faktisk reflekterte et reelt inntektstap.

Retorisk tåkelegging 

Konserndirektør Øyulf Hjertenes i Schibsted bedriver retorisk tåkelegging når han forsvarer konsernets nye «pay or okay»-modell. Han hevder at personvernet er «like sterkt som før». Men man kan ikke snakke om personvern uten å snakke om råderetten over egne data. Og den råderetten har Schibsted nå satt en ublu prislapp på.

Kjernen i GDPR (personvernforordningen) er at et samtykke skal være «frivillig, spesifikt, informert og utvetydig». Juridisk teori og praksis er tydelig: Hvis det medfører en betydelig negativ konsekvens å si nei, er ikke samtykket frivillig.

Dette er et sentralt punkt og vil på sikt langt på vei avgjøre hvem som har rett: Schibsted eller kritikerne av ordningen.

Bløff maskert som samfunnsansvar 

Det som provoserer meg mest er hvordan Schibsted forsøker å ikle seg rollen som journalistikkens hvite ridder. Selskapet hevder de vil unngå at personvern blir et luksusgode, samtidig som det er nøyaktig det de selv skaper. Ved å sette prisen 1500 prosent over reell verdi, sørger de for at kun de mest ressurssterke kan kjøpe seg fri fra sporing.

Dette er et problematisk signal. Hvis Schibsted kun var ute etter å dekke det faktiske tapet ved manglende sporing, ville tilleggsprisen vært symbolsk – kanskje tre kroner. Ved å velge 39 kroner, avslører de at målet ikke først og fremst handler om å dekke tapte reklameinntekter.

Dette er en «dobbel regning» for de lojale. De betaler allerede for et produkt, men blir nå bedt om å betale enda mer for å slippe å bli en salgsvare selv.

Juridisk gråsone-gymnastikk

Schibsted har i årevis samlet inn data under dekke av at det er «nødvendig for å oppfylle en kontrakt». Det rettslige grunnlaget fratok deg retten til å protestere.

Når de nå tvinges over på samtykke, tar de lommeboken din som brekkstang.

Hjertenes hevder de følger europeisk praksis. Han unnlater å nevne at European Data Protection Board (EDPB) og nasjonale tilsynsmyndigheter er skeptiske til modeller der prisen for å si nei er så høy at den i praksis eliminerer valget. 

Når Schibsted velger å ignorere Datatilsynets anmodning om å vente på avklaringer fra EU, forteller det alt om hva som veier tyngst: hensynet til abonnentenes rettigheter eller behovet for å maksimere annonseinntektene i et kvartalsregnskap.

Tillitsbruddet 

Pressen lever av tillit. Den tilliten undergraves når man kamuflerer kommersiell utnyttelse som et demokratisk veivalg. Schibsted opererer i en juridisk gråsone, og mens juristene krangler, blør merkevarene.

Schibsted har ikke bare satt en pris på dataene våre; de har satt en pris på vår tillit til redaktørstyrte medier. Og den prisen er skremmende lav.