Tabloid historie
Når folk skal beklage seg over tabloide aviser, dukker ordet globoid opp rett som det er, som erstatning for tabloid. Og helt søkt er det kanskje ikke, for ordet tabloid har faktisk en medisinsk bakgrunn.
Æren for det lille ordet tilskrives legemiddelfirmaet Burroughs, Wellcome & Co, som i 1884 registrerte ordet tabloid som varemerke for produksjon av legemiddel i sammenpresset pilleform. Fra det medisinske feltet spredte begrepet seg til bruk om andre «små» ting, og etter hvert også til journalistikken, hvor tabloid ble brukt om saker skrevet i en sammenfattet og lett tilgjengelig form.
Begrepet «tabloidjournalistikk» dukket opp rundt år 1900, og i 1903 ble Daily Mirror verdens første tabloidavis. I tabloidhistoriens tidlige fase var valg av avisformat ellers nokså tilfeldig. Mange aviser hadde trykkpresser som kunne ta flere formater, og størrelsen på avisen kunne bli avgjort av hva slags papir avisen hadde fått best tilbud på der og da.
I 1960 hadde Norge syv tabloidaviser: Friheten, Ukens nytt, Folket, Lofotposten, Nordtrønderen og Namdalen, Ringerikes Blad samt Vesterålens Avis. Moderne norsk tabloidhistorie regnes likevel helst fra 1963, da Verdens Gang gikk over til tabloidformatet, men skikkelig fart fikk den tabloide utviklingen først da Schibsted kjøpte VG i 1966.
Da VG la om, var bare drøye elleve prosent (22 av 193) av de norske avisene tabloider. Godt hjulpet av overgangen fra gamle trykkpresser til offset, la stadig nye aviser om, og tidlig på 1980-tallet var tabloidene i flertall. Veksten fortsatte jevnt fram til midten av 1990-tallet, da om lag 80 prosent av avisene kom i tabloidformatet.
Siste halvdel av 1990-tallet var likevel preget av tilnærmet stabilitet, før den nye «tabloidiseringsbølgen» skjøt fart i begynnelsen av vårt århundre. I 2002 var 198 av 218 aviser (91 prosent) tabloider.
Når er bare Møre-Nytt og Le Monde diplomatique igjen i fullformat.
