Om journalistikk, strafferett og NRK

NRK TV kjørte før jul serien Overeksponert der bl.a. tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla og helsedirektør Anne Alvik fortalte hvor tøft det var å stå i mediestormen.

Serien gjorde inntrykk. Det var vondt å se hvilke belastninger mennesker kan påføres når medier jager i flokk.

Etter Tønne-saken i 2002 har det vært en økende erkjennelse blant redaktører og journalister om dette – uten at temaet har fått spesielt mye oppmerksomhet. NRK skal derfor ha ros for å ta opp temaet.

Men det er samtidig ganske uforståelig at NRK helt så bort fra substansen i det som førte til «mediedrevene» mot maktpersoner som Valla og Alvik.  Begge «slapp unna» med argumenter som ikke berører sakens kjerne.

At NRK lot en arbeidsmiljøundersøkelse i LO tilsynelatende renvaske Valla for alvorlige anklager om mobbing av en underordnet er oppsiktsvekkende.

I Alvik-programmet ble rettslige vurderinger misbrukt til å tilsløre en dypt alvorlig sak om behandling av kreftsyke, den såkalte Bærum-saken.

Mens Valla-saken ennå er fersk i minnet, er den 13 år gamle Bærum-saken for mange gått i glemmeboken.  Jeg vil derfor minne om hva den egentlig handlet om.

Jeg er journalisten som må ta på meg ansvaret for «drevet» mot Alvik. Aftenposten kjørte saken, med flere medier på slep.

Saken startet med at en lege i 1998 anmeldte en kollega for å ha gitt aktiv dødshjelp (eutanasi). Helsetilsynet «frikjente» legen for den alvorlige påstanden i mai 1999, og ga ham noe kritikk for manglende journalføring. Flere eksperter i eutanasi kritiserte avgjørelsen. Andre kritiserte saksbehandlingen. Alvik avviste all kritikk, og tok permisjon. Hennes etterfølger, Petter Øgar, rettet hard kritikk mot saksbehandlingen, men ba lovavdelingen i Justisdepartementet ta stilling om det rettslig sett forelå inhabilitet. Alvik trakk seg i august 2000, etter råd fra departementet. Politiet henla senere saken etter bevisets stilling. Lovavdelingen konkluderte med at den sakkyndige ikke var inhabil.

I NRKs program får Alvik slå fast at henleggelsen, samt lovavdelingens syn, «nuller ut» hele saken. Bærum-saken var ingen «sak», ifølge Alvik.

Jeg mener det klart var aktverdig journalistikk å fokusere på kjernen i Bærum-saken - påstandene om eutanasi og fraværet av retningslinjer for behandling av kreftsyke, samt påstandene om nære relasjoner/inhabilitet og dårlig saksbehandling.

Aller først: Den strafferettslige henleggelsen etter bevisets stilling er etter min mening utvilsomt riktig. Her hadde man, enkelt sagt, to bevis: Pasientens journal – som var svært mangelfull, bl.a. fordi behandling ble utført via mobil fra Roma der legen var på ferie) – og avhør, først og fremst av anmeldte. Han sa i avhør at intensjonen var å lindre, ikke avslutte liv. Ingen andre bevis dokumenterer noe annet. Henleggelsen er åpenbart riktig, slik jeg ser det.

Trass i dette: Aftenpostens «egne» sakkyndige fra 1999-2000 står fortsatt på sine standpunkter om at dette var aktiv dødshjelp. Professor Peter F. Hjort (død 2011) sa f. eks. til Vårt Land 29. juni 2010 at han fastholdt sin konklusjon (gitt i Aftenposten 10/3-2000), selv om han tar henleggelsen til etterretning.

Daværende fylkeslege i Akershus, Anders Smith, står også i dag ved sin alvorlige konklusjon fra 1999. I et notat som Smith laget etter Overeksponert-programmet om Alvik, og som han har sendt flere av aktørene i saken, deriblant Alvik, skriver Smith følgende:

Det er synd at NRK gjenforteller Alviks ensidige og mangelfulle fremstilling, uten noen motforestillinger. At saken ble henlagt etter bevisets stilling etter en strafferettslig vurdering, får man ta til etterretning. Men saken hadde et stort alvor som ikke må gå i glemmeboken. Bærum-saken førte også til at det ble innført retningslinjer for denne type svært kompliserte behandling av kreftpasienter. At noen ber Anne Alvik om unnskyldning for den kritikken de reiste mot henne for saksbehandlingen får så være. Jeg fulgte prosessen tett, og kan bekrefte at saksbehandlingen var kritikkverdig, akkurat slik Helsetilsynet selv konkluderte med.

Det kan også være verdt å minne om Helsetilsynets nye vurdering av Bærum-saken (rapport 30/6-2000) etter Alviks avgang (legen ga såkalt terminal sedering – TS – til pasienten. Før TS kan igangsettes må pasienten være døende – terminal – og ha betydelige smerter som ikke kan dempes på andre måter):

«Tilsynet har etter en helhetlig vurdering kommet til at det hverken i journal eller i etterfølgende uttalelser beskrives at pasienten hadde så sterke vedvarende smerter at de kan anses som indikasjon for sedasjon i terminal fase». (s. 18)

Med andre ord: Pasienten var ikke «kandidat» for TS. Likevel fikk han det, og døde under behandlingen.

Det er noe av bakgrunnen for at f. eks. Hjorth og Smith fastholder sine konklusjoner et tiår etterpå.

Rapporten inneholder flere sterke konklusjoner:

«Helsetilsynet finner det relevant å legge vekt på at det i journalen ikke refereres til at pasienten har gitt uttrykk for å ha sterke smerter. Helsetilsynet vil bemerke at pasienten ifølge journalen har hatt et ønske om ikke å være familien til last og om å dø.» (s. 18)

Helsetilsynets nye sakkyndige ble ikke spurt om dette var eutanasi. Likevel «svarte» én av dem:

«Det foreligger betydelig sannsynlighet for at den aktuelle behandling (…) har fremskyndet døden hos pasienten». (s. 24)

Ikke noe av dette kommer frem i NRKs program. Bare Alviks forsikring om at det «ikke hadde foregått noe kritikkverdig ved Bærum sykehus» og at «det var ikke inhabilitet hos våre sakkyndige eller saksbehandlere».

I Bærum-saken hadde sakkyndig XX (som tok stilling til eutanasi) og legen vært gjester i hverandres private selskaper, bl.a. hadde XX hatt anmeldte som gjest i sin 40-årsdag. Dette, og andre forhold, førte til hard kritikk. I NRKs program er også dette utelatt.

I stedet pekes det på lovavdelingens konklusjon om at den sakkyndige ikke var inhabil etter forvaltningsloven - som regulerer f. eks. kommuneansatte som behandler søknader om byggetillatelse. Da er man inhabil kun når det er nært vennskap eller direkte uvennskap. Det kan være praktisk rundt omkring i Norges 430 kommuner – ellers hadde man knapt fått avgjort en eneste byggesøknad. Et tilsyn - som behandler alvorlige saker om liv og død – må av etiske hensyn legge listen adskillig høyere. Selvsagt.

Det gjorde imidlertid ikke Helsetilsynet i Bærum-saken, men man gjorde det både før, og særlig etterpå. I dag går man, i alvorlige saker, utenlands, og man bruker – ikke minst - flere sakkyndige. Og folk som har vært i hverandres fødselsdag får ikke lenger alene fatte avgjørelser som kan ende med at den andres karriere legges i ruiner.

Flere forhold ved saksbehandlingen kan nevnes, men jeg viser til Helsetilsynets egen kritiske gjennomgang (rapport av 27.04.2000) og til senere helsedirektør Lars Hanssens uttalelser i april 2002 da den anmeldte legen – etter den strafferettslige henleggelsen – fikk en advarsel fra Helsetilsynet for «uforsvarlig legevirksomhet».

«Det var uforsvarlig legevirksomhet å igangsette den aktuelle behandlingen av en pasient i livets sluttfase og så reise utenlands uten at andre leger hadde tilstrekkelig kunnskap om behandlingsmetoden eller pasienten. (…) Vi finner det meget klanderverdig at det ved en så inngripende form for behandling ikke nedtegnes hva som er grunnlaget for å starte den. Gjennomføringen er heller ikke godt nok dokumentert. Pasienten hadde sterke smerter, men i ettertid vet vi ikke om det virkelig var indikasjon for denne behandlingen. Slik uforsvarlig behandling og mangelfull dokumentasjon kan innebære en fare for rettssikkerheten i helsetjenesten,» sa helsedirektøren i Aftenposten 6/4-2002.

Samtidig tok helsedirektøren selvkritikk for den saksbehandling som Helsetilsynet gjennomførte da Bærum-saken ble behandlet første gang i 1999. Da fikk den anmeldte legen kun kritikk for mangelfull journalføring.

«Vi tar selvkritikk på at grunnlaget for avgjørelsen i 1999 ikke var godt nok», sa helsedirektøren.

For Aftenposten var det et opplagt valg å sette søkelys på Helsetilsynets saksbehandling i Bærum-saken - helt uavhengig av jussen. Det store alvoret i påstandene om eutanasi, fra kompetent hold, kunne heller ikke neglisjeres – trass i senere strafferettslig henleggelse. Saken førte også til at det endelig ble etablert nasjonale retningslinjer for denne type behandling av kreftsyke, retningslinjer som lå lysår unna den behandling som ble gitt i den aktuelle saken.

Journalistikk og rettslige vurderinger er noen ganger to vidt forskjellige øvelser.

Det er imidlertid lett i etterkant å se at dekningen ble massiv, og må ha vært en stor belastning for de involverte. Det gir grunn til adskillig ettertanke.

Alt som er nevnt ovenfor er offentlig tilgjengelig informasjon. Når NRK likevel velger å utelate alt dette, skyldes det selvsagt TV-mediets krav til dramaturgi. Nyanser som kan få seerne til å se etter fjernkontrollen må fjernes.

Men når NRK velger å være mikrofonstativ blir også mediekritikken - som NRK hadde som ambisjon – veldig forenklet.

Ironisk nok illustrerer forenklingen trolig også årsaken til at Valla og Alvik måtte gå – nemlig deres totale avvisning av enhver kritikk.

For Bærum-sakens utgangspunkt – og realitetene i Valla-saken - kan vel ikke være uinteressant når man skal bedrive mediekritikk?

Eller var formålet bare å lage god TV-underholdning?

Robert Gjerde er journalist i Aftenpostens politiske redaksjon. Han fikk i 1999 Skup-diplomet for Bærumsaken. Les juryens begrunnelse her.