Underlig opplevelse

Da jeg så programmet Debatten på NRK, torsdag, ble jeg forundret over rollene som noen av pressens representanter gikk inn i. Bakgrunnen for diskusjonen var selvsagt sakens overraskende utvikling med ny dokumentasjon omkring pengebeviset , påstandene om ulovlig overvåkning, Rksadvokatens utspill overfor Gjenopptakelseskommisjonen og sakens videre gang. Det er uvanlig at pressefolk som Hanne Skartveit, Alf R. Jacobsen og Halvor Elvik i en slik situasjon opptrer som påtalemyndighetens talsmenn. De bagatelliserer, ja fortier nærmest, den nye situasjonen som har oppstått og forsikrer mulige tvilere om at dommen står urokket, med eller uten pengebeviset. De forsikrer oss om at Arne Treholt var forræder og fikk en rettferdig dom. Jeg undres hvorfor de i den uklare fasen saken nå er inne i, påtar seg en slik rolle. Noe skurrer for meg når etablerte politikere og jurister synes mye mer interessert i sakens nye utvikling enn fremstående representanter for pressen. 

Denne omgangen av Treholt-saken bør jo utelukkende dreie seg om mannen har fått en rettferdig rettergang, men følelsene er tydeligvis fortsatt så sterke, også blant pressefolk, at de har problemer med å orientere seg og finne sin naturlige rolle i det som nå skjer. Aftenposten har holdt en ryddig linje. De har forfulgt sakens siste utvikling og funnet nye, interessante kilder. VG er det derimot grunn til å undres over. Olav Versto har kastet seg inn i dekningen både på kommentar- og nyhetsplass. Han og avisen har vært mer opptatt av gamle dager enn dagen i dag. Det er uvanlig til VG å være. De har heller ikke vært stødig i vurderingen av saker, synes jeg. Her forleden fant de frem til en tidligere utenriksråd som skulle brukes til å torpedere påstandene om tukling med pengebeviset. Alle som leste saken oppdaget jo at mannen snakket om noe som intet hadde med pengebeviset å gjøre. Likevel ble det oppslag på side en. VG har god kontakt med sine gamle kilder fra 80-tallet. Hvor god kildekritikk avisen utøver i dette tilfellet, vet jeg ikke, men de løfter frem kilder som har alt å tape på at Treholt-saken blir tatt opp igjen.

Kildevurderingen er selvsagt vanskelig. Treholt selv og hans advokat er åpenbart part i saken med sin agenda, men jeg har vanskeligere for å se hva tidligere spanere i POT har å tjene på å bekjenne sine synder. Av denne sakens mange aktører er de kanskje de mest troverdige.

Trygve Hegnar skriver at Arne Treholt var et svin. Jeg vet ikke om det er en rettferdig karakteristikk, men den har uansett ingen verdens ting med saken å gjøre. I en rettssstat har selv den usleste forbryter krav på en rettferdig rettergang og hans forbrytelse må bevises før han kan dømmes. Hegnars karakteristikk av Treholt sier mye om Kapital-redaktørens forhold til saken. Jeg har en mistanke om at han ikke er alene i norsk presse om det synet. Dessverre har det vært tydelige spor av det i de siste dagers dekning av returoppgjøret om Treholt-saken.