- Vanskelig å ikke la seg rive med, nå?

Meldingen om at Storbritannias tronarving skal gifte seg, er fortellingen om en lenge varslet nyhet. Enda mer drepende forutsigbart er reportasjene og inntrykkene som nå strømmer inn over oss fra London eller fra tidligere korrespondenter. Lite har som vanlig lekket ut om det kongelige paret, det eneste som virkelig er av interesse er medienes sedvanlige hyping av begivenheten. Kongelige brylluper, enten de foregår i Danmark, Norge, Sverige eller Spania ser ut til å ha etablert seg som et fristed for journalister til å bevege seg inn i rollen som underholdningsartister og overentusiastisk publikum (vi aner at svært mange egentlig er mest komfortabel med den funksjonen). Verst hittil er muligens den røynde NRK-journalisten som i går fikk spørsmålet om hvorvidt alle i øyriket var like begeistrede for nyheten om Kate og William. Hun svarte noe sånt som: ”Det er mulig en og annen sur republikaner ikke liker dette” (ville den samme reporteren ha analysert den konservative valgseieren med å hevde at de eneste som ikke likte den var noen sure labour-tilhengere?).

Foruten å gjøre også noe med holdningen til samfunnstemaer, gjør slik selvsagt også noe med journalistrollen. Det skapes et inntrykk av at det finnes områder av samfunnslivet som kan fritas fra distansert og nøktern observasjon, områder der journalister først og fremst har som oppgave – ikke å skildre entusiasme (eller andre sinnsstemninger blant publikum) – men selv å være entusiastiske.

Jeg er vokst opp i en journalistgenerasjon som fikk inn med morsmelken at det var viktig å ”bruke seg selv” i reportasjer og som observatør. Dette var noe helt nytt i kringkastings-Norge på 70- og 80-tallet. Den gang sto det i frisk kontrast til den monotone reporterstemmen. Det er problematisk å nekte for at ”selv-bruk” oftest skaper de mest levende inntrykkene og hever journalistikken. Men like sikkert er det at når reporterens sinnsstemning tar plassen fra informasjonsformidling, fremstår journalistikken som fattig, flat og kunnskapsløs. Det går på yrkets troverdighet løs og vår rolle kan like gjerne overtas av standup-artister og andre skuespillere som bedre enn oss er i stand til å fremføre et manus med patos og publikumsfrieri som viktigste bestanddel.  

Problemet med de fleste kongelige begivenheter er at de som oftest er usedvanlig fattig på nyhetsmessig substans og derfor er spesielt utsatt for pressens overivrige tiljublere. Det fins to veier ut av dette uføret – å finne noe av fornuft å berette om eller å redusere begivenheten til den begrensede dimensjonen den fortjener.

For de ikke-audiovisuelle mediene, der journalistpatos er vanskeligere å formidle, ser alternativet ut til å være å skaffe seg kilder til å fylle tiljublerrollen. Ettersom årene har gått har jeg stadig sterkere ulyst ved å være tiltenkt en slik rolle. Gårsdagens opplevelser understreker dette. De mediene som ringte meg var uten unntak opptatt av å lure meg til en hyllest av det forestående bryllupet og av (hun som alle nå er på fornavn med) – Kate. ”Hvorfor er Kate så populær?” var gjennomgangstonen. Som om det alltid har vært slått fast at hun er populær (og hva betyr nå populær i denne sammenhengen – hun har jo knapt vært synlig for det britiske publikumet?).  

En annen vei ut av uføret er selvsagt å rapportere om hva andre medier rapporterer. I dag tidlig klarte NRK’s P2 det kunststykket å kombinere patosfylt hyllest (i fri gjengivelse: Anne Grosvold til Gry Blekastad Almås: ”Det er vel vanskelig å ikke la seg rive med, nå?” Gry til Anne: ”Nei, det er lett å la seg rive med.”) med en rapport om at BBC hadde vært ekstrem nøktern i sin dekning (”more about the event later…”). Hvilket i og for seg var et falsum. BBC svømte og svømmer fortsatt over av stoff om det forestående bryllupet.

Men hva så med de virkelige substansielle meddelelsene? Som for eksempel at prins William er Aston Villa-supporter. Hører du, John Carew?

Men - se det var det ingen som fikk med seg…