DEBATT:
Da VM kom til Qatar, raste vi. Hvorfor er det stille nå?
Da Qatar arrangerte VM, krevde mange boikott og moralsk oppgjør. Og norske medier var definitivt på ballen. Nå advarer menneskerettsorganisasjoner om alvorlige utfordringer rundt fotball-VM, men her hjemme er det påfallende stille.
Illustrasjonsfoto: Emilio Garcia / Unsplash
Endelig. Fotball-VM er her. Norske mediers dekning så langt kjennetegnes av et historisk stort omfang og en emosjonell vinkling, drevet frem av at de norske herrene er kvalifisert for første gang på 28 år.
Hysteri- og profilsaker
Mediene følger stjernene Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard minutt for minutt, og innholdet preges av nære, hverdagslige og upolitiske spørsmål: Hvordan takler spillerne den ekstreme varmen under mesterskapet? Hva spiser de for å optimere formen på amerikansk jord? Hvordan er den interne kjemien og humøret i troppen under oppholdet?
Spaltene fylles av gladsaker om norske supportere på reise, fanzoner på hjemmebane og de logistiske utfordringene med tidsforskjellene.
Fravær av debatt
I motsetning til opptakten til Qatar-VM i 2022, er det påfallende stille fra norske idrettsledere, politikere og i media. Hvor ble det av de etiske kampsakene som preget fotballdebatten for fire år siden?
Mens vi med rette raste mot Qatar i 2022, og Russland i ettertid har blitt gjenstand for en historisk idrettsboikott, har kritikken knyttet til de alvorlige menneskerettsutfordringene under årets fotball-VM knapt gitt gjenlyd.
Et oppsiktsvekkende eksempel utspilte seg nylig på flyplassen i Miami: Den somaliske toppdommeren Omar Artan ble nektet innreise til USA etter et elleve timer langt avhør.
Artan, som ble kåret til årets mannlige dommer i Afrika i 2025, skulle etter planen skrive historie som den aller første dommeren fra Somalia i et fotball-VM.
I stedet ble han sendt i retur til Istanbul. Saken har naturlig nok vekket sterke internasjonale reaksjoner. Dette ble i veldig begrenset grad problematisert her hjemme.
Alarm om USA og Mexico
Noen vil hevde det er drøyt å sammenligne et vestlig demokrati som USA med et diktatur som Qatar. USA er selvfølgelig ikke et diktatur, og rammene er vidt forskjellige. Men hvis idretten mener alvor med at store mesterskap skal forplikte seg til universelle menneskerettigheter, må prinsippene gjelde for alle.
Et overgrep mot menneskeverdet blir ikke mindre alvorlig bare fordi det skjer i et vestlig demokrati som USA i stedet for i et diktatur i Midtøsten.
Menneskerettsorganisasjonene er i hvert fall ikke i tvil. Amnesty International og Human Rights Watch har vært de desidert tydeligste kritikerne i opptakten til dette mesterskapet. De har oppfordret FIFA og arrangørbyene i USA til å garantere for sikkerheten til minoriteter, og de krever stans i etnisk profilering utført av amerikanske immigrasjonsmyndigheter (ICE) under mesterskapet.
Rapporter fra organisasjonene peker på en hverdag der militariserte immigrasjonsoperasjoner og massedeportasjoner skaper reell frykt i vertsbyene.
Amnesty slår samtidig alarm om medarrangør Mexico, hvor over 130 000 mennesker er offisielt registrert som forsvunnet, og der pårørende og aktivister har varslet demonstrasjoner under åpningskampen i Mexico City. Likevel møtes disse krisene med skuldertrekk.
Det mest påfallende er imidlertid medienes egen berøringsangst. I 2022 løp norske redaksjoner i flokk for å sitere og løfte frem hver eneste kritiske rapport fra Amnesty. Før sommerens mesterskap i USA og Mexico blir de samme tunge advarslene om etnisk profilering i politikontroller og en «menneskerettslig krise» knapt ofret spalteplass.
Kritikken fra amerikanerne selv
En del av kritikken kommer fra amerikanerne selv. Den amerikanske fagforeningen UNITE HERE har slått alarm om hverdagen til tusenvis av lavlønnede service-, hotell- og stadionarbeiderne som skal jobbe under mesterskapet. Amerikanske fagorganisasjoner krever at immigrasjonspolitiet holdes unna arenaene, fordi sårbare ansatte frykter å bli pågrepet mens de gjør jobben sin.
Når både internasjonale og amerikanske aktører advarer om systematiske inngrep i minoriteters sikkerhet og grove brudd på grunnleggende arbeidstakerrettigheter, kan vi ikke late som om dette betyr mindre bare fordi det skjer innenfor rammen av et demokrati.
Medieminnet er kort
Hvor ble det av den gravende sportsjournalistikken?
Der norske journalister dro til Qatar for å avdekke uhumskheter, drar de nå til USA primært for å være med på en folkefest. Kritiserer de noe, er det prisnivået for reiselystne nordmenn.
Og debatten her hjemme har jo mest dreiet som vi skal få lov til å drikke øl på bar hele natten.
Hvis pressens kritiske røst og etiske rammeverk kun skal aktiveres for fullt når mesterskapene går til land vi ikke deler en geopolitisk eller økonomisk allianse med, svikter vi samfunnsoppdraget vårt.
De samme kravene vi stilte til Qatar, må vi også tåle å stille når mesterskapet arrangeres av våre venner i Vesten. Noe annet fremstår som et prinsipielt hykleri fra norske redaksjoner.
Nylige artikler
India-konfrontasjon: Dette ville ho gjort annleis
Kommentarfeltet kan få oss til å tro at konfliktene i samfunnet er nær bristepunktet. Det stemmer ikke
Ikke en eneste norsk søknad: – Alvorlig
Umulig for journalister å få et korrekt bilde av Forsvaret?
NRK Nordland heier på lokalavisene
Mest leste artikler
Se og Hørs bilde av Marius Borg Høiby var ekte likevel
Pulte rundt i alle mediehus denne uka
Tvilling-trøbbel for TV 2-serie
Se og Hør tok bilde i NRK-legendes begravelse – klaget inn til PFU
Var bekymra for om Shada-saka ville bli publisert