Oslo-redaksjon tilbyr gratis journalistikk som går i dybden – regninga tar amerikansk milliardær

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

– Det har kostet ham rundt 30 millioner kroner til nå, og vi koster nok omtrent to millioner kroner i måneden, ja, sier publisher Jan Grønbech i Sunstone Institute AS.

Bak en transparent glassvegg setter Grønbech og makker Aleksander Nordahl seg ned på ene siden av et hvitt bord, klinisk ryddet for servietter, matpakker eller notatbøker.

Grønbech er kjent for tidligere å ha ledet Google Norge. Nordahl er for mange kjent som prisvinnende fotojournalist i Dagens Næringsliv. Nå serverer de sort kaffe. Grønbech legger frem en gave til journalisten. En hvit, liten stein. Grønbech forklarer om ledesteinen til prosjektet, en islandsk kalsitt fra Mexico.

– I alle vikingskip de graver opp fra jorder på Jæren, finner de alltid en stor bit med «sólarsteinn», som islendingene kalte det. De tror det var et navigasjonsverktøy, forklarer Grønbech.

Så kommer fortellingen om en rik amerikaner som vil bla opp for en bedre verden.

Den nye blomsten

I en verden hvor marginer, lesertall og gråtkvalte kvartalsrapporter tynger medieledere, finnes en ny blomst i medielandskapet. Den er hevet over pressens tyngdelover.

Uten krav til inntjening, uten krav om lesertall eller produksjon – og uten å bry seg det minste om hva resten av verdens medier holder på med – skal instituttet produsere det verden trenger for å bli et bedre sted.

Ja, vel?

Sunstone Institute holder til der Akersgata stopper, nedenfor Schibsted og like forbi utestedet Stopp Pressen i Apotekergata. Oppe i fjerde etasje, holder de til. På to år har de vokst 14 ansatte. Om noen uker blir de 17.

Til høyre i fjerde etasje ligger kontorlokaler av glass, stål og hvit gips. De anonyme omgivelsene reddes av et toalett midtveis i lokalet, med både dusj, do og vaskemaskin. Her holder åtte tallknusere og utviklere på sammen med norske og utenlandske journalister.

Målet er å lete opp datamateriale over verdens utvikling. Dette skal omgjøres til visuell informasjon – kall det gjerne journalistikk, som alle og enhver kan benytte gratis.

Ja, vel?

En rik amerikaner

Fortellingen om instituttet begynner ifølge Grønbech med en fødselsdag for den amerikanske bank- og investeringsfiguren Lawrence D. «Lonnie» Howell for fire år siden. Han fant ut at han ville bidra til forskning og journalistikk på tretti utvalgte områder som truer planeten.

Grønbech forklarer at Howell ved hjelp av moderne teknologi ønsket å kvantifisere og visualisere alle data som var tilgjengelige rundt de tretti største truslene han så mot menneskeheten.

– Utover å definere oppdraget med disse tretti trusselområdene er hans eneste involvering penger. «Dette er det jeg mener dere bør se på, så har dere frie tøyler til å gjøre hva dere vil», forklarer Grønbech.

Howell samarbeidet med norske John Olav Koss i flere selskap. Sammen opprettet de norske Sunstone Institute AS i 2024. Sammen med Grønbech utgjør de tre nå generalforsamlingen. Og siden Grønbech bor i Norge, etablerte de instituttet i Norge.

Klyper seg i armen hver dag

Grønbech startet med å hente dataanalytikere. Så kom journalistene. De skulle bearbeide materialet. Etter at Nordahl kom inn i fjor, skal satsingen ha fått en mer journalistisk retning.

– Her kan vi endelig fortelle viktige historier uten å tenke på klikk. Jeg må hver dag klype meg i armen over muligheten jeg har fått, sier Nordahl.

Sunstone Institute AS er ikke et mediehus, og sjefen søker ikke medlemskap i Norsk Redaktørforening. De kaller seg heller et data- og journalistikkmiljø som kombinerer dataanalyse og forskning med journalistisk publisering.

«Vi opprettholder absolutt redaksjonell uavhengighet fra våre eiere, givere, samarbeidspartnere, kilder og dem vi omtaler. Ingen kan gripe inn i vår forskning eller journalistikk. Vi mottar kun donasjoner under uttrykkelig forutsetning av at Sunstone beholder full kontroll over sin forskning og journalistikk», heter det i første paragraf i selskapets Code of Ethics.

– Vi skal være mer katolske enn paven, slår Nordahl fast.

– Hvem av dere er ansvarlig redaktør, da?

– Det er han, sier Grønbech, og peker på Nordahl.

– Nei, du er publisher, og står ansvarlig, sier Nordahl.

– Jeg er publisher, men du er sjefredaktør, mener Grønbech.

– Nei, jeg er administrerende redaktør, sier Alex og flirer: – Jeg lurte ham litt.

– Nei, det vil jeg ikke akkurat si, sier Grønbech.

– Nei, da. Jeg er redaktør for den daglige driften. Han er publisheren som er den øverste redaksjonelle utad, som tar ansvaret for det redaksjonelle produktet til sjuende og sist, sier Nordahl.

– Er dere rett og slett ikke enige om hvordan dette er?

– Jo, da, sier begge.

– På engelsk er jeg managing editor, og han er publisher, sier Nordahl.

– Da er det jeg som må i buret hvis Alex driter seg ut, for å si det sånn, repliserer Grønbech lakonisk.

Journalistikk og fakta eller omvendt

I dag ligger to hovedsaker på deres nettsider. En firedelers megareportasje om skolesystemet i Nepal, og en veritabel pakke med reportasjer om lurv, lakseoppdrettens avfall i Norge og livet under vann andre steder i verden.

– Ja, det spriker, men når vi kommer til desember vil det ikke sprike så mye lenger, sier Nordahl.

Grønbech er ikke enig i at spriking er et problem.

– Vi skriver om utdanning Nepal på ene siden og hav på den andre siden. Det spriker, og det vil jo bare fortsette. Vi er ikke et havforskningsinstitutt, selv om vi skriver om havet. Nå skal vi gyve løs på demokrati, krig og fred og sånn. Det blir mye spriking, men det henger sammen. Klima er mye av årsaken til konfliktene i verden også, ikke sant? sier Grønbech.

De tretti utvalgte områdene finner du her. Disse er redusert til «planeten, mennesker, regler og systemer.»

Betaler eksperter

Sunstone knytter også til seg eksterne eksperter når de går inn i et saksfelt.

– Vi betaler for tiden deres. Men vi stiller også enorme krav til kunnskap og uavhengighet, og har takket pent nei til noen. Det finnes mange med skjulte agendaer der ute, sier Grønbech.

Hans mål er endring av samfunnet, og han bryr seg ikke om lesertall.

– Vi måler vår suksess i oppmerksomheten vi får fra de rette menneskene. Vi er opptatt av å skape en positiv varig forandring. Da hjelper det ikke om man bare skaper interesse på sosiale medier eller hos mannen i gata. Jeg er mer opptatt av at de rette menneskene i FN leser det, enn flest mulig, sier Grønbech.

– Det er ikke jeg. Jeg vil jo ha lesere, sier Nordahl.

– Men du er jo sånn mediehore, spøker Grønbech.

– Vi har jo diskusjoner her, som du skjønner, ler Nordahl.

Sunstone ønsker at hvert prosjekt skal kunne avsluttes i løpet av et halvår.

– Vi har ekstremt dyktige analytikere. En har jobbet i Cern, en annen for teamet til Peter Higgs, som vant en nobelpris i fysikk. Men ingen leser jo slike papers. Vi må gjøre dette tilgjengelig slik at folk med tre minutters attentions span får med seg budskapet. Journalistene våre skal lage veldig gode, spennende visuelle beskrivelser av problemene, forklarer Grønbech.

For ham er det forandring det som teller.

– Vi er opptatt av å skape impact. Om The Guardian får æren for å publisere stoff fra oss som gjør at politikere fatter en beslutning som er god for planeten, så er det helt greit.

De viser til laksesaken, som gikk verden rundt gjennom The Guardian, Stern, Der Spiegel, BBC og andre. Grønbech tror den kan ha blitt lest av 150 millioner mennesker.

Redaktør- eller klimastyrt

– Norske redaktørstyrte medier er opptatt av å være troverdige avsendere uten koblinger. Hva er forskjellen om dere hadde publisert dette, eller om det var sendt ut som artikkel fra en miljøorganisasjon som Bellona?

– Hvis premisset ditt at Bellona er en aktivistorganisasjon, så vil jeg si de er i ferd med å bli en mer vitenskapelig organisasjon, svarer Grønbech.

– De jobber fra et normativt perspektiv, hvor de søker endring, det gjør vel dere også?

– Nei, vi ønsker utelukkende å bruke data og tall for å beskrive verden slik den er, og slik skape impact. Om vi hypotetisk sett, fant at verden hadde altfor mange hval, og burde vært jaktet på, så ville aldri noen miljøorganisasjon nevnt det. Hval er jo søte og gråter når de blir skutt. Men vi ville lagt frem tallene som viste et slikt behov, så vi skiller oss klart ut, sier Grønbech.

Nordahl griper inn, og sier han ikke har mening om tallene.

– Vi gir ikke råd om forvaltning. Vi har ingen meninger om noe. Men vi gir data til verden. Min jobb som journalist her er å visualisere dette så folk forstår hva tallene egentlig sier, oppsummerer Nordahl.

Da VG brukte Sunstones tall om laks, intervjuet avisen Grønbech. «– Tallene er skremmende», sa Jan Grønbech.

– Du uttaler deg verdiladet, og sier du ønsker dere suksess er basert på endring. Det høres ut som en miljøorganisasjon?

– Nei, vår suksess er basert på at folk får den informasjon de trenger for å ta beslutning, sier Nordahl.

– Og at dette fører til en positiv forandring, sier Grønbech.

– Norske medier er stort sett kommersielle bedrifter som skal produsere for å tjene penger. Det fremstår som dere har et normativt endringsfokus, og har journalistikken som metode?

– Da Lonnie kom med disse 30 utfordringene, som kan ta rotta på menneskeheten, så det er klart i at vi har en interesse i at det ikke skal skje. Hvis vi da er aktivister, så… begynner Grønbech, men tar seg i det:

– Vi er ikke aktivister. Men vi ønsker å bringe til veie så mye data som overhodet mulig rundt disse 30 utfordringene for planeten, sier han.

Den pureste graden

Nordahl blir tydelig:

– Jeg er på et sted hvor jeg ikke trenger å tenke på klikk, lesertall og annonser – det som styrer mye av moderne journalistikk. Jeg er tilbake til den pureste graden av journalistikk. I 35 år har jobbeskrivelsen har vært å dokumentere miljøer og steder, noen ganger til stor kostnad og fare, for å vise det til verden. Narrativet i verden er styrt av dem med politiske og økonomiske agendaer. Nå skal vi rett og slett vise data for verden. Jeg som journalist skal visualiserer hva dataene forteller. Sterke bevis blir ofte beskyldt for å være aktivisme, men vi er ikke meningsbærere, vi er bevisbærere. «Don’t shoot the messenger.»

Nordahl legger til:

– Så kan journalister, organisasjoner, byråkrater, politikere og mennesker faktisk ta sine valg. Det er ikke aktivisme, det er essensen av journalistikk.

Han er varm i trøya nå:

– Jeg sluttet i DN for jeg ville jobbe mer med havet, og gjøre det mer forståelig. Jeg hadde en samtale med Grønbech. Da så jeg hva de kunne gjøre med åpne data. Sunstone finner faktuelle, ubestridelige bevis. Jeg tror verden trenger seriøs, faglig journalistikk som er fundert på ubestridelige data, og ikke bare prøver å konkurrere om oppmerksomheten til andre lesere, sier Nordahl.

På spørsmål om hvor lenge amerikanske Howell har forpliktet seg til å finansiere Sunstone Institute, svarer Grønbech «lenge». Han forteller at neste generasjon Howell allerede er invovlert i prosjektet.

Vi spurte fire ansatte hvorfor de jobber der, og hva de håper å få gjort i Sunstone

Amund Trellevik, 42 år, journalist

Trellevik jobber i en 60 prosent frilansstilling for Sunstone fra Tromsø.

– Jeg synes det er et utrolig kult og unikt prosjekt i lagarbeid. Det handler om å gjøre gravejournalistikk på en helt ny måte i en kompleks og uforutsigbar verden, sier Trellevik.

– Som frilanser liker jeg prosjekter, og har tidligere erfaringer med internasjonalt arbeid. Veien blir nok til mens vi går. Vi skal prøve å lage en bedre verden med innovasjon og journalistikk, ved å presentere vanskelige, globale problemer som lesverdig journalistikk for et bredt publikum. Da må man tenke nytt over måten man presenterer det på, men også hvem man jobber med. Der er Sunstone unik.

Stig Bakken, 53 år, teknologidirektør

Bakken kaller seg en «selvlært datafyr». Han hadde Commodore 64 hjemme på 1980-tallet, og var medlem i Natur og ungdom. Siden har han jobbet mye med informasjonsteknologi, også i store, amerikanske selskaper.

– Jeg har fire barn. Det viktigste nå er sjansen til å kunne få gjort noe for fremtiden deres. Jeg er bekymret. Det er ikke ofte en får slik en sjanse. Jeg håper å lage verktøy som organisasjonen kan bruke. Jeg er opptatt av å finne en god arbeidsfordeling mellom maskiner og kunstig intelligens på den ene siden, og mennesker med sin dømmekraft og kreativitet på den andre, sier Bakken.

Ingerid Salvesen, 38 år, journalist

Salvesen har jobbet som journalist for flere store mediehus. De siste årene har hun vært frilanser, i kombinasjon med å være lektor og stipendiat på journalistutdanninga på OsloMet. Salvesen jobber for Sunstone i en 40 prosents stilling, mens hun tar en doktorgrad.

– I Sunstone får jeg mulighet til å gjøre journalistikk på spørsmål jeg syns er viktig. Jeg får også samarbeide med folk som er rå på dataanalyse, og utforske nye måter å jobbe på som journalist. Jeg har foreløpig kun en deltidsstilling mens jeg gjør ferdig doktorgraden, men jeg håper å lage journalistikk på store mengder data, på en måte som får gjennomslag og konsekvenser.

JohnJo Devlin, 34 år, journalist

Tidligere har Devlin jobbet for blant annet BBC og The Economist.

Han sier at han kjente en sterkere dragning mot dyptpløyende journalistikk og egen research, fremfor rene kommentarer eller daglig nyhetsrapportering. 

Mens andre redaksjoner presses til å produsere mer og raskere, med færre ressurser, sier han de i Sunstone ikke er underlagt den typen press.

– Her trenger jeg ikke å jage etter enhver ny utvikling i det globale nyhetsbildet, men kan i stedet drive egen research på noen av verdens største utfordringer. Jeg kan følge spor som det kan ta uker eller måneder å komme til bunns i. Enda viktigere er det at Sunstone har gitt meg muligheten til å utforske en helt ny måte å arbeide på, ved hjelp av datavitenskap, kunstig intelligens og statistikk. Kollegene mine, som er eksperter på disse områdene, har åpnet journalistiske muligheter som jeg tidligere ikke hadde tilgang til.

– Hva håper du å oppnå der?

– Så klisjéfylt som det enn høres ut, ønsker jeg å lage journalistikk som starter samtaler i stedet for å følge dem. Hvem som helst kan dekke uttalelsene fra statsledere og næringslivstopper. Men å skape noe nytt og empirisk sant, krever tid – noe de fleste journalister sjelden får. Jeg håper å vise hvordan gjennomgripende endringer innen teknologi, geopolitikk og naturmiljø påvirker mennesker der de faktisk lever, og skape en diskusjon om nøyaktig hva slags verden vi ønsker å leve.